Kanskje det er greit innimellom at det bare er ord, viltflyvende, uforklarlige, kanskje de betyr noe allikevel, kanskje det er bedre å bare la dem fly, la dem flagre, for de gir enda mindre mening inni hodet, det er bare kamp og krig og ambivalens.
Brokker av tanker og historier og skarpe skår og gylne gleder, jeg vet ikke.
Som å gå med søpla og kjenne freden der ute, så jeg går like gjerne litt lenger og det er godt.
Men det er nok da det løsner. Jeg tviholder litt lengre, får unna det som må gjøres, men så rakner det, trygghetsnettet, sykelig eller friskt, holdepunktene, sirklene i hverdagen, de må liksom være der, ellers blir det uutholdelig.
Beklager at jeg er så kryptisk, jeg vet ikke hva jeg snakker om selv en gang.
Men det er snart totusenogtolv og jeg aner ikke hva som skjedde.
Jeg har skrueløs i brystet, det er det det er, den svarte klumpen, stoffet som absorberer absolutt alt untatt diamanter, heldigvis er det noen diamanter.
Det vanskeligste er ikke å finne retningen, det vanskelige er å holde stø kurs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar