Å være eller ikke være (på skjerm)

"En fersk undersøkelse blant 902 danske barnehagebarn mellom fire og seks år viste at to tredjedeler av barna heller ville sitte med nettbrettet enn å leke med venner." - DN Magasinet, 26. september 2015

Også tenker jeg... hva om de samme barna fikk valget mellom angrybird på ipaden og å sparke ball med pappa? Jeg er ikke så sikker på at resultatet hadde vært det samme...

Nå er ikke jeg noen ekspert på hverken barneoppdragelse eller skjermbruk, men denne artikkelen vekker en god del tanker hos meg. Her er det både barnefamilier og såkalte eksperter som uttaler seg, men jeg finner meg selv kritisk til de fleste utsagnene enten de forherliger skjermbruk eller forbanner den. Familiefar Bendik Stang kommenterer at "Jeg tror enkelte voksne overfører sin frykt for ny teknologi på barna og derfor vil skjerme dem for nettbrett." Det tror jeg det er mye sannhet i.

En kiropraktor bekymrer seg for barnas helse dersom de blir sittende for mye med nettbrettene. Dette kan jeg ikke ta for god fisk. Hva med alle barna som sitter i timesvis og leser bøker, eller tegner? Skal vi forby det også?

Alt er skadelig i store mengder. Foreldre som vokste opp uten all denne teknologien har selvfølgelig ingen forutsetning til å bedømme hva som er for mye eller for lite for et barn som vokser opp i Norge anno 2015. Det er en annen verden. Jeg synes så absolutt det er viktig å være skeptisk, men verden er ikke svart/hvit. Det er liksom litt for sent å forby all denne teknologien, hva med å heller bruke den på en konstruktiv måte?

Karl Henry Jacobsen, professor i klinisk barnepsykologi, hevder at barn blir undereksponert for sosial trening hvis de sitter for mye bak skjermer, og at resultatet blir et flatt følelsesliv.

Vel... jeg tenker at det kommer veldig mye an på hva man bruker disse skjermene til. Jeg husker første gang vi fikk PC, og da vi endelig fikk internett. Vet du hva jeg brukte skjermtiden min på? Tegnespill. Og jeg vet ikke med deg, men jeg tror virkelig ikke det gjorde meg følelsesflat.

Artikkelen sidestiller alle skjermer, noe som inkluderer TV. Mine foreldre har vært rause med å innrømme at de ofte brukte TVen som barnevakt for meg og min bror. Noen av mine sterkeste barndomsminner er rett og slett filmer og serier som vekket sterke følelser i meg, og jeg elsket det.
Foruten å flate ut følelsene, skal skjermene angivelig gjøre barn ute av stand til å skape egne fantasiverdener og hemme kreativiteten. Alle som kjenner meg kan skrive under på at fantasi og kreativitet er noe jeg slettes ikke mangler. Min bror endte opp som forfatterspire og musiker.

Hva er de så redde for?

Noen av barna i artikkelen bruker ipad både til læring i skole/barnehage og hjemme, for eksempel til å lære seg tall eller nye språk. Samtidig har andre barn skjermforbud og lærer - som meg - med magnetbokstaver på kjøleskapet.

Det er mange måter å vokse opp på. Jeg tror ikke det er så lett å ødelegge et menneske som man kan tro noen ganger.

Frihet for en som bor alene

• Å sprade rundt i bare strømpebukse
• Å trekke for gardinene og ha filmkveld midt på dagen
• Å komme kjempesliten hjem og slenge jakke og veske midt på gulvet
• Å synge for full hals
• Å ha et fast system i oppvaskmaskina
• Å spise en hel pakke popcorn til middag uten å måtte unnskylde seg
• Å snuble inn på høye hæler midt på natta uten å bekymre seg for å vekke noen
• Å gjøre unna husarbeid midt på natta
• Å legge seg ned på gulvet hvis det frister
• Å plutselig reise seg og gå ut uten å meddele det til noen
• Å velte seg ut av senga og skru på radioen på full guffe for å våkne
• Å ha hobbyverksted midt i stua i flere dager
• Å sove på sofaen når det passer sånn
• Å aldri sensurere et eneste utbrudd
• Å danse overalt

(Og å pynte med ting absolutt ingen andre synes er fine)

Kinoåret 2014: Topp 5

En av mine store gleder i hverdagen er å gå på kino. I lys av et rundet år, tenkte jeg å dele med dere mine beste kinoopplevelser i 2014.

5. The Imitation Game

Martin Tyldums internasjonale suksessfilm overgår all forventning. Etter mye blest rundt filmen, innbilte jeg meg å ha ganske grei kontroll på hva jeg gikk til. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Som under gjennomsnittlig interessert i krigsdramaer, hadde jeg plassert filmen i en bås den overhodet ikke hørte hjemme i. The Imitation Game engasjerer, beveger og belyser. Benedict Cumberbatch leverer sterkt og overbevisende som hemmelighetsfull mesterhjerne, det er ikke til å unngå å leve seg inn i den nervepirrende historien om Alan Turing.

2. The Guardians of the Galaxy

Selv om jeg anser meg selv som en science fiction-nerd, er det ikke en side av meg som pleies spesielt mye. Derfor passet det fint å ha to like nerdete brødre som tok meg med for å se denne. Traileren så jo underholdende ut, og jeg følte det var på tide å få sett noen Marvel-filmer. Jeg har liksom aldri kommet helt inn i superhelt-greiene, men endelig kom det en frittstående film som i tillegg befant seg i verdensrommet. Det er omtrent umulig å beskrive denne filmen. Jeg ble totalt tatt på senga av den dels uforståelige, men utvilsomt underholdende historien, fortalt med en humor som sendte hele kinopublikummet inn i den ene latterbølgen etter den andre. Den er proppfull av metahumor og komiske referanser som enhver nerd vil fryde seg over.

3. The Grand Budapest Hotel

Etter at Moonrise Kingdom toppet filmåret mitt i 2012, hadde jeg store forventninger til Wes Anderson - og han innfridde! The Grand Budapest Hotel er akkurat så ikonisk som jeg håpet på. Alexandre Desplats lydspor setter oss umiddelbart inn i det merkelige sinnelaget som følger oss gjennom hele filmen, og hvert minste lille bilde er en estetisk nytelse. Mest av alt er dette en absurd komedie, full av de rareste innfall som får meg til å sprute ut i en lite flatterende latter opptil flere ganger. Den er dessuten full av sære karakterer portrettert av gode skuespillere. En knallfilm på alle måter!

2. Interstellar

Dette er den eneste filmen på lista jeg måtte se to ganger på kino. Selv jeg, som så og si aldri gråter av film, måtte tørke tårer og undertrykke et hulk når den var på det mest følelsesladde. Interstellar markedsføres som en storfilm, men det mest bemerkelsesverdige, synes jeg, er at de små tingene oppleves som de aller største. Relasjonen mellom hovedpersonen, upåklagelig spilt av Matthew McConaughey, og datteren gir filmen en nerve som fyller alle øyeblikkene mellom de storslagne scenene. Filmen byr på fantastiske bilder av verdensrommet, og er et friskt pust blant alle de dystopiske filmene de siste årene har bydd på, uten at jeg skal røpe for mye. Mange vil nok henge seg litt opp i den detaljerte naturvitenskapen som ikke helt stemmer overens med den vi kjenner, men dette er science fiction, og det er science fiction på sitt beste. For meg, som ikke akkurat er noen astrofysiker, er det vanskelig å se hvor skillet mellom virkelig vitenskap og fri fantasi egentlig går, noe som gjør det veldig lett å drømme seg bort. Jeg har fortsatt hodet i skyene etter filmen er ferdig, eller kanskje helst over skyene.

1. Boyhood

Årets beste film, er mye mer lavmælt enn de ovennevnte. Boyhood er nok en av de mest unike filmene jeg har sett. Regissør Richard Linklater har fulgt de samme skuespillerne over 12 år, for å lage en oppvekstskildring som rører meg enormt mye. I løpet av den nesten tre timer lange filmen sitter jeg stadig vekk med gåsehud og klump i halsen, og følelsene spenner fra pur lykke til sorg, for ikke å snakke om gjenkjennelse. En av de tingene jeg opplever som mest spesielt er at filmen handler om et "barn av vår tid". Mason (Ellar Coltrane) vokser opp på samme tid som meg og brødrene mine, og går gjennom mange av de samme tingene vi gjorde. Uavhengig av dette er filmen imponerende gjennomført, med en god rollebesetning, vakre scener og tidsriktig musikk. En meget spesiell film om en ikke-så-spesiell oppvekst.