Utdrag

"Once I dreamt of flowerbeds
and corals in the sea
I wished for an immortal life
A life of joy and glee

Now I dream of darkness
and all sadness on this earth
I can't help wonder constantly
What it is really worth

I will always dream and dream
of worse or better times
I only wish I didn't find
Weaknesses of all kinds"



"(...)Skulle ønske alt som var og alt som skulle bli
Kun ville bli et sorgfullt blikk på alt som var forbi"



"Venn

Ensomheten omfavner deg
Klemmer deg tett inntil kalde lemmer
Stenger deg inne i en verden der hvor
Bare du bestemmer

Ensomheten trøster deg
Er der for deg når du er forlatt
Forteller deg støttende
Om gleder du tror du har hatt

Ensomheten kveler deg
Presser deg ned i en lukket tilstand
Ødelegger deg sakte
Slik ingen andre kan "

"Uten tittel, identitet(...)"

"Er det verdt alt strevet, å oppnå ønsket om å leve?"

"Faller sakte.
Nedover, nedover

Bunnløs angst.
Nedover, nedover

Føler ting forsvinne
gå hen,
gå forbi

Overveier muligheten
gå frem,
gå tilbake

Tar et steg i luften
Nedover, nedover"

"Hun likte seg alene
Blant alle som forstod
De eneste som riktig kunne
Gi fullstendig ro

Hun ønsket seg langt borte
Derifra og langt forbi
For å finne roen bare
Ensomhet kan gi(...)"

Lise, 15 år

Uten tittel

Se,

hun danser
i utakt

med beina
i skyene

og faller, faller, faller

aldri.

Englevenner

Hun mønstrer meg et øyeblikk eller to før hun spør: "hvordan går det med deg nå?", og stryker meg lett på armen. I rommet ved siden av høres latter og klirring i flasker, men i de korte sekundene er det bare oss to. Blikkene våre møtes, og rommer uendelig mye mer enn ordene jeg klumsete setter sammen til en setning. Jeg husker ikke helt hva jeg sier, men jeg ser at hun forstår hver flodbølge av smerte bak ordene mine, angsten som glimter i øynene mine når jeg ser en annen vei.

Jeg setter på et tappert smil og føler meg litt taprere også når jeg setter opp skjoldet igjen. For selv om jeg er helt alene bak panseret mitt, husker jeg at noen vet hvem jeg er bak det.

Til Sandra og andre som har det litt vanskelig

Jenta du møtte i byen eller et annet sted

Hun våkner skjelvende enda hun sovnet med klærne på. Rommet er mørkt og puta er våt. Gråt hun seg i søvn igjen? For trøtt til å stå opp, drar hun av seg dongeribuksa og pakker dyna tettere rundt seg.

I drømme kjemper hun en fånyttes kamp mot tyngekraften, bena er som ambolter og kofferten hun prøver å slepe med seg er så tung at hun ikke kan rikke den. Uten noen forklarlig grunn innhentes hun av en panikkfølelse, hun skriker etter hjelp og hiver etter pusten, men kommer seg ikke av flekken.

Neste gang hun våkner er det heldigvis morgen, men hun kjenner seg ikke uthvilt. Angsten som overmannet henne i drømme ligger ennå som en hard masse i magen. Og skyen. Den tunge, mørke skyen som alltid er der når hun våkner. Det eneste hun vil er å sove igjen, selv om hun er lys våken.
Kroppen kjennes seig og gir henne en fornemmelse av lammende følelsen i drømmen; den er for tung til å løfte.

Det tar henne i overkant av en time å hente fram viljestyrken til å sette seg opp i sengen, før hun omsider reiser seg og tusler ut på badet. Hun møtes av det samme gamle bildet, det hun aldri kommer seg bort ifra. Ei mørkhåret jente reflektert i et støvete glasspeil. Hun minnes på alle de latterlige forslagene om å snakke til sitt eget speilbilde om morgenen, og fnyser. Som om den lille utblåstningen av luft satte i gang en helt annen følelsesmekanisme, begynner hun tvert å gråte. Uten å helt vite hvorfor. Var det synet av henne selv? Eller var det bare tanken på å se seg ferdig, og ta fatt på enda en ny dag?

Hun kommer seg ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen. Formiddagen har forsvunnet i et virrvarr av følelser, halvhjertede forsøk på å få klistret på en anstendig væremåte, et upåklagelig ytre. Første lag med sminke ble grått bort, andre lag ble fjernet i en hjerteskjærende fortvilelse, bare fordi de ikke ble "bra nok". Ingenting i klesskapet hennes så ut til å passe, det meste fikk henne til å se lubben ut, og da hun til slutt fikk på seg en blomstrete kjole, føltes det så innmari feil. Men hun biter det i seg. 17:45 knyter hun på seg de høyhælte skolettene, før hun snur i døra. Det er som om selve lufta tar kveletak på henne, og på et eneste utpust er all energi som forsvunnet.

"Rekker ikke bussen, bli en halvtime for sen", taster hun raskt inn på mobilen med øvede fingre. Det sviende nederlaget legger seg over skuldrene hennes, men hun kapitulerer ikke enda. Hun venter.

Den neste halvtimen går uten at hun vet helt hvordan, har hun bare sittet der?

Vel fremme i sentrum møter hun noen, det er ikke så nøye hvem, og hun koser seg, men er raskt ute med å si fra om at hun ikke kan bli så lenge, hun må "rekke en buss". De trasker rundt i byen en stund, kanskje setter de seg på en café, eller så shopper de et par-tre svært unødvendige ting og blir litt gladere enn før.

"Så godt å se at du er blitt mye bedre!", sier en av de andre, og hun vet ikke helt hva hun skal si, men smilet er godt øvd inn, så hun bare smiler, før hun må rekke den der bussen. "Hadebra, det var kjempekoselig å møte dere igjen!"

Til min følgesvenn

Det er ikke
de kalde hendene dine rundt halsen min
i det jeg strekker meg etter dørhåndtaket
som får meg til
å hate deg

Ikke munnbindet
du strammer
så jeg ikke får
puste

Det er ikke alt du hindrer meg i
jeg ikke kan
tilgi deg for

Det er lenken rundt halsen min

(Uten tittel)

(Uten tittel)

Så du
smilet som brast
da du sa
"jeg kan ikke likevel"?

Hørte du
jenta som gråt
da du
ikke kom?

Kjente du
det hun kjente
da hun sa
"det går bra"?

"Det går bra."

(u)trygt

Fanget i mitt eget hode
er jeg på en annen klode

Spontanturen

Vi hadde jo tenkt å dra et stykke, og selve impulsiteten var vel egentlig hele poenget med turen, men vi hadde nok ikke forestilt oss mer enn et par timer sørover, kanskje tre hvis vi orket.

En tidlig lørdags morgen stod vi opp, Andreas og jeg, med et brennende ønske om å gjøre noe litt utenom det vanlige. Så det gjorde vi.

Andreas kjørte i ens ærend for å kjøpe en primus, vi var vanligvis ikke så utpregede friluftsmennesker. Telt hadde vi, ikke at vi brukte det så ofte, men dette var en fin dag for telt, bestemte vi over en litt for svak kaffekopp mens Postgirobygget sang "sommer på jorda, sol overalt" fra den røde tivoliradioen, og akkurat sånn føltes det.

Avtalen var å begrense oss til én sekk, men jeg fikk etter litt om og men lov til å ta med en kjølebag. Anders mente vi skulle være så primitive som mulig og skulle vel helst sett at vi levde av naturen, men jeg argumenterte med at vi skulle jo få en fin tur, en spontan drømmetur, og det var han forsåvidt enig i, så jeg pakket kjølebagen full av vann og øl og nektariner.

Knappe timen etter morgenkaffen satt vi spente i Andreas' gamle Ford og ante ikke hvor vi skulle. "Venstre", sa jeg bestemt også kjørte vi mot venstre, og vi hadde det så gøy at vi ikke fulgte med tiden i det hele tatt, bare hørte P4s trafikkradio og lo av trafikkorker langt unna oss, håpet vi i hvert fall, for vi visste jo ikke hvor vi var.

Etter noen timer stoppet vi på en Statoil-stasjon hvor Anders kjøpte røyk og et kart, og jeg syntes det var greit, ikke røyken altså, men kartet, for jeg ville jo gjerne ende opp på en så idyllisk plass som mulig, og da er det jo greit å jukse litt.

Det var vel i nærheten av Lillehammer at vi begynte å leke med tanken om å kjøre helt ut av landet. "I Sør-Sverige er det jo så mange campingplasser med fine badestrender?", foreslo jeg og Andreas fnøys av campingplasser, vi skulle jo ut i naturen, og begynte dessuten å bli ganske sliten av å kjøre. "Men vi kan jo bytte på?". I nærheten av Halden byttet vi og jeg cruiset nedover de store motorveiene og før vi visste ordet av det var vi ikke langt fra Göteborg.
　
Vi bestemte oss for å kjøre til Göteborg, for vi hadde aldri vært i Göteborg, og der burde man kanskje ha vært. I Göteborg spiste vi enorme mengder med kinamat og lot som vi heller var i Kina, Sverige blir liksom aldri kjempeeksotisk, så vi stoppet en del svensker og spurte på gebrokkent engelsk om veien til Chaoyang og lo så vi gråt da en liten gutt foreslo at vi kunne grave oss gjennom jorda og tilbød oss å låne spaden hans.

Andreas kjørte videre og da jeg våknet var det mørkt og jeg var alene i bilen.

I førersetet lå dagens utgave av Berlingske Tiderne og en pose Kongen av Danmark som jeg visste at vi hadde hatt med hjemmefra, men det fikk meg til å smile fra øre til øre når jeg kravlet meg ut av bilen for å se meg rundt.

Teltet var allerede satt opp og selv i mørket kunne jeg se sanddynene, eller klippene kan man heller si, og jeg hørte havet, havet! Jeg var ikke lenger det minste trett og hadde mest lyst til å hoppe inn i teltet og vekke Andreas bare for å si at jeg elsket han, men jeg tok meg i det og listet meg inn og krøp tett inntil den sovende kroppen hans uten å si et ord.

Vi våknet til stekende sommersol og morgenbad før vi satte oss i gresset foran teltet med hver vår pils og var enige i at livet er herlig.

Historien slutter egentlig her, med en halvlunken øl i Danmark. Og resten? Det er ikke så farlig.

Gjennom vinduet

(kilde)

Hun våknet av en summende lyd, ikke som et insekt, mer som raske "flapp-flapp-flapp", som vingeslagene til en bitteliten fugl. Hun holdt øynene lukket mens lyden steg og sank som om noen skrudde volumknappen opp og ned bare for å irritere henne.

Etter å ha ligget urørlig en liten stund, begynte hun å bli redd. Var det noe der inne på rommet hennes? Det var akkurat som om lyden i blant var like ved å røre øret hennes, hun måtte kjempe mot trangen til å vifte vekk hva det enn var som suste rundt henne.

Forsiktig åpnet hun et øye og myste ut i det skimrende lyset. Skimrende lyset? Forskrekket sperret hun opp begge øynene og satte seg opp i senga med dyna i fast grep oppunder haka.
Der, knappe halvmeteren foran øynene hennes fløt to lys levende feer opp og ned i luften. Ja, det så ut som de fløt. Vingene blafret så raskt at man bare akkurat kunne skjelne dem, mens kroppene deres steg og sank som om de satt på en bølge.

"H-h-h... hei", stotret hun, veldig i tvil om hvordan man burde reagere på å møte fantasiskapninger. De svarte ikke, men den mørkeste av dem smilte, den typen smil som en mamma har når barna kommer frosne inn en vinterkveld og hun står klar med kakao og varme boller. Hun kunne ikke annet enn å smile sjenert tilbake.

"Hvem er dere?" spurte hun, litt høyere denne gangen. Fremdeles sa de ingenting, hun kjente desperasjonen snike seg innpå og grep hardere rundt dynekanten, som hun fremdeles hadde helt oppunder haka. Hun rakk akkurat å trekke pusten i det hun så de to små skapningene veksle et blikk, før de stupte mot henne på hver sin side. Hun rakk ikke en gang å reagere, før dyna plutselig hadde forsvunnet fra de knyttede nevene hennes, og hun i neste øyeblikk leviterte noen få centimeter opp fra madrassen.

Merkelig nok var hun ikke lenger redd. Hun kjente at håndflatene var klamme, men forundret merket hun seg at hjertet banket rolig og taktfast, som om hun heller hadde våknet av sollyset eller en vennlig stemme.

Det var en underlig følelse å fly. På en måte var det akkurat som man kunne forestilt seg, som å sitte på ingenting, men på en annen... Det var som om hele lufta hadde omfavnet henne og tatt henne opp i sin virkelighet, i en helt annen verden der alt var trygt. Luften holdt henne i hånden samtidig som den støttet opp hodet hennes, og når hun forsøkte å løfte benet var det liksom selve luften som gjorde det også.

Hun så opp på feene som hadde forflyttet seg litt nærmere vinduskarmen - nå smilte de begge to.

Den mørkeste feen hadde dette varme smilet som lyste fra øyekroken og de dype smilehullene. Hun var den største av de to, men de var begge spede og bleke, og ikke høyere enn kaffekanne. Håret hennes var mørkebrunt og festet i en lyseblå sløyfe på størrelse med hodet hennes. Et lignende bånd var festet rundt midja hennes, og holdt sammen en hvit kjole med blonder så små at man knapt kunne se dem.

Den andre feen var så lys at håret nesten gikk i ett med den bleke hudfargen. Hun smilte også, men hun smilte reservert, det var ekte, men litt tilbakeholdent. Hun hadde en upreget rank holdning, som en ballettdanser, med langt, bølgete hår som hang ned bak skuldrene hennes. På brystet hadde hun en liten brosje i form av sølvfugl, som hvilte like over hjertet, oppå en dyp lilla kjole.

Det var som om de begge utstrålte et svak lys som spredte seg i hele rommet på uforklarlig vis. Hun så avventende på dem og rettet seg opp i luften uten problemer. Som om dette var signalet de hadde ventet på, snudde begge de to feene seg mot vinduet og fløy tvers gjennom ruta. Uten å nøle satte hun etter dem og kjente bare et kaldt gys i det hun passerte glasset.

De passerte hustak og gater og trær, og etter hvert enda flere trær. Hun forestilte seg med skrekkblandet fryd at de sikkert skulle over havet og kanskje opp til stjernene, men etter få minutter satte de to feene kursen nedover mot en lysning i den tykke skogen de hadde flydd over.

Hun forberedte seg på å treffe den kalde mosen med fotbladene, men uten å tenke seg om stoppet hun like over bakken og løftet blikket.

Synet som møtte henne var noe hun aldri kunne ha forestilt seg i sin villeste fantasi. Hele området lyste akkurat som de to feene, som om hver minste partikkel i lufta, i trærne og til og med i gresset på bakken faktisk utrstrålte et svakt lys. Men det mest iøynefallende var alle skapningene. Da de satte kursen for lysningen hadde hun sett for seg feenes hjemsted, en slags landsby i skogen hvor alle bodde i små hull i trærne og pyntet med flortynne stoffer og glitrende gjenstander.

Lysningen hun stod i nå var ganske annerledes. Trærne hadde ingen hull, annet enn nesebor, og ikke minst smilehull. I dét de senket farten i midten av lysningen hadde trærne løftet grenene for dem og avslørt ansiktene sine, som smilende bestefedre med et blikk av fortrolighet og løfter om at vi skal passe på dere.

Foran og innimellom trærne stod alle mulige skapninger. Hun kunne ikke kjenne igjen en eneste dryade, kentaur eller enhjørning, det var knapt et vesen hun noen gang hadde hørt om. Bak en gutt med nebb og utslåtte vinger på ryggen kunne hun skimte en pike hun mente måtte være en vannymfe, og litt lengre bak var et fryktinngytende uhyre som ikke kunne være noe annet enn en drage. Men med noen få unntak bestod mengden nesten utelukkende av de merkeligste skapninger, mange lignet mennesker, mange lignet dyr, og enda fler lignet ingenting hun noensinne hadde sett.

"Velkommen, Sofia", hørtes en dyp røst rett bak henne. Hun virvlet rundt, og før hun fikk øye på kilden til stemmen, falt hun.

Hun presset øynene sammen og skjønte straks hva som hadde skjedd i det hun kjente det myke, men ujevne underlaget mot ryggen. Mer skuffet enn noen gang åpnet hun øynene mot det livløse soverommet og satte seg opp i sengen.

Så langt hadde hun aldri dratt før. Første gang hun drømte om de to feene hadde hun bare akkurat fått et glimt av dem før hun våknet igjen, andre gang hadde hun forsøkt å hilse på dem. De siste nettene hadde hun alltid våknet på vei gjennom glassruten.

I blant kunne hun sverge på at disse nattlige eventyrene var virkelig, noen ganger innbilte hun seg til og med at det var drømmene som var virkelige, og dette som var drømmer. Hun var ikke riktig sikker.

Rommet var svalt og gulvet nesten kaldt da hun satte ned føttene og reiste seg. Hun var på vei ut døra da hun kjente trekken fra vinduet og gikk for å lukke det. Det stod på vidt gap.

En melankoliker

Det sitter ei jente på en benk i Øster Fælled Park i København skriver ut den siste siden i ei kaffeflekket notatbok. Fingrene hennes er blå av kulde, men hun bryr seg ikke, hun kniper rundt den lille blyanten og skribler ned de siste ordene. "Så var det kanskje akkurat det hun lengtet etter: melankoli".

Jenta klapper boka sammen og legger blyanten og notatboka i hver sin lomme, sammen med hendene, og blir sittende et lite øyeblikk, nok til at et vindpust rekker å fly forbi med høstløv som passasjerer, før hun reiser seg og går.

Hun ser ned i bakken mens hun går, og tenker at tankene er hennes egne, og egentlig er hun litt sint for at hun er det, hun holder rundt notatboka i lomma og ønsker at hun hadde mistet den og at en helt fremmed hadde funnet den, åpnet den, og blitt stående der midt på gata og lese helt til noen kanskje dultet borti ham, og det er akkurat som om verden hans har stoppet et lite sekund og han vet at han må finne denne jenta.

Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men han kjenner henne. Kanskje finner han henne aldri, eller kanskje han tar vare på boka i mange, mange år før han en dag ser henne i hjørnet på en café og han forstår med en gang at det er henne, så han går bort og spør: "Fant hun det?". Jenta er hverken overrasket eller forundret, hun smiler bare og nikker, og nå er det han som er forundret. Han lurer på om hun har sittet der og ventet på han hele tiden, og tenker at det har hun sikkert, hun har nok kommet hit dag etter dag i mange år og visst at akkurat dette er stedet vi kommer til å møtes. Også gjør de det.

Jenta tar opp notatboka og rister litt på hodet av sin egen løpske fantasi, fremdeles med blikket fastklistret til asfalten like foran henne, da noen dulter borti henne og hun mister den, hun mister den faktisk, og gutten som dultet borti henne plukker den opp, og hele scenarioet spilles om igjen i hodet hennes, før hun ser at det er ingen vilt fremmed, det er Jacob, og han gir hennes boka tilbake med unnskyld i blikket og sier: "Kaffe?"

Sommermorgen i Gamle Kongevei

(kilde)

Det er en sånn dag hvor jeg ikke engang irriterer meg over at rullegardinen er for kort, i det jeg våkner med sola i øynene og kjenner at det er sommer. Kanskje er det litt klisjé å skrive sånne morgenhistorier, men jeg gjør det likevel, for det er min morgen.

Jeg trekker rullegardinen helt opp og synes at alt stemmer så godt når jeg står der i nattkjolen med blondene og har balkong, jeg har balkong på rommet, og jeg åpner døra og elsker at det er like varmt ute som inne.

Aller helst ville jeg gått barbeint, men jeg vil sykle, og tar på meg de hvite sandalene, de med litt hæl på. Nå ville det vært typisk om jeg tok på meg en blomstrete sommerkjole, men det gjør jeg faktisk ikke, jeg tar den hvite skjorta og et bånd i håret, for i dag vil jeg heller være litt bohem, selv om sykkelen er en pikedrøm med kurv og bakoverbremse.

Vi triller ned bakken, sykkelen og jeg, for det er nedoverbakke hele veien, og vi fortsetter forbi butikken, det er ikke dit jeg skal i dag, i dag skal jeg på bakeriet.

Jeg kjøper ferske rundstykker og sykler en omvei hjem bare for å se på menneskene som blir så rolige på sånne sommerdager, de setter seg ned med en is på bryggekanten eller småprater med hunden sin som blir litt slapp av varmen, men setter pris på oppmerksomheten.

Det er litt varmt for te, men jeg lager te likevel, jeg, og koker egg, før jeg tar med meg alt sammen ut på terassen og setter på så høy sommermusikk at verden ikke lenger eksisterer.

Gamle Kongevei

(kilde)

Å stå opp ganske tidlig en lørdags morgen og se sola skinne på balkongen, å klatre ned en snirklete vindeltrapp, ut i den friske morgenlufta, ned gata, bort en sving og inn på butikken og kjøpe jordbær og dagbla' og ta det med seg hjem, hjem på terassen med et smil om munnen og ro i hjertet.

Framtidsminner

Jeg hadde en så spennende digresjon med Tuva akkurat nå at jeg måtte nesten dokumentere den. Når det gjelder å dikte opp ting på sparket har jeg veldig lett for å la meg rive med! De av dere som kjenner meg eller har fulgt meg som trofaste lesere, husker kanskje at mine tidligere romkamerater heter Tuva og Helga. Og nå hadde Tuva og jeg akkurat en felles drøm om hvordan framtiden vår kommer til å bli.

Tuva kommer naturligvis til å bli verdensberømt musikalstjerne. Snart kan vi lese "Les Miserables starring TUVA FOSSE" lysende over hele Times Square. Og selvsagt er hun singer-songwriter på si. Tuva er, som dere kanskje skjønner, mye ute og reiser. Dette innebærer at hun ofte oppholder seg over lengre tid på suitter rundt om i verden, men innimellom trenger hun å få bena ned på jorden igjen, og da kommer hun og bor med Lise og Helga!

Lise og Helga bor nemlig i et digert hippie-/bohemkollektiv. Vår gode venn Tuva har finansiert mye av den store lagerbygningen vi har pusset opp, så vi lever fett selv om vi er bohemer!

Helga bruker mye av tiden sin på å synge egenkomponerte soul-låter med bandet sitt (hvor blant annet Tuva er med når hun er hjemme) på diverse lugubre jazzklubber her og der, noe hun elsker vilt! Dessuten er hun engasjert i flere organisasjoner og er med og kjemper for en bedre verden. Som om ikke det var nok er hun også svært opptatt med mange eksotiske kurs, slik som for eksempel afrikansk dans. Hun har reist verden rundt og besøkt alle mulige spennende steder hvor hun har levd med lokalbefolkningen og opplevd allverdens kulturer.

Vi tre reiser også sammen i blant. En gang samlet vi så mange tomflasker at vi tjente nok penger til å dra til Tuvalu! Foruten å sløve på sandstranden under palmene holdt vi performance-show for lokalbefolkningen, ettersom vi har et rykte på oss for å holde helt unike forestillinger!

Når vi alle tre samles hjemme har vi minst en gang i året en gigantisk kosekveld hvor hele kollektivet inviterer venner og kjente og vi samles en hel gjeng med kreative mennesker og spiller brettspill, har quiz og konkurranser, spiser eplekakene Tuva har bakt og snakker om livet og alle dets komplikasjoner.

Innimellom slenger Helga og Lise seg med på produksjonene Tuva er med i, det lønner seg selvsagt å kjenne Tuva Fosse, men annet enn det kan jeg ikke helt sette fingeren på hva Lise bruker livet sitt på. Hva tror du?

"Jeg er en ganske annen enn du tror"

Jeg kom over et gammel skrivearbeid. Jeg kan ikke skjønne og forstå hvordan noen andre enn meg kan få noen mening ut av det, men jeg husker godt hva jeg tenkte, så jeg liker den ganske godt. Men det kan vel være fornøyelig lesestoff likevel, kan det ikke?


Kva? Eg er berre litt forvirra. Det er ikkje heilt slik der eg kjem frå. Heime hos meg drar vi ikring på skyar, ikkje i bilar. Tulle? Eg tullar vel ikkje, du kan verkelig ikkje kome deg dit med bil. Nei, ikkje sykkel heller, det går ikkje vegar dit.

Men sidan vi er inne på det, eg trur ikkje eg kan bli med deg likevel, eg har ikkje noko passande inntrekk. Når eg seier inntrekk, meinar eg inntrekk, ikkje noko anna. Eg har meir enn nok å ha på meg, men eg trur eg har mista det eg burde ha på innsida.

Eg har eit heilt skap heime fullt av inntrekk, men i dag morgon blei akkurat dette til ein kanarifugl og flaug ut av vindauget før eg fekk stoppa det. Jo, visst er det mogleg! Det er akkurat slik det er der eg kjem frå. Heime hos meg blir ting forandra rett som det er. Forleden dag blei husfreden til ein einsleg gul sokk. No kan eg ikkje finne han att.

Nei, eg trur ikkje det er så lurt at du treffer foreldra mine akkurat no, dei er ikkje heilt som dei pleier. Far er ein traktor og mor er ein skingrande plystrelyd. Dei er ikkje så lett å forhalde seg til. Broren min har eg her i lomma, men han er så liten, du kan nok ikkje sjå han.

Dessutan er eg ikke så glad i biff. Heime hos meg treng ein ikkje å ete. Ein blir så mett av alt saman.

Eg er ikkje spesielt begeistra for å danse heller. Jo da, eg elskar faktisk å danse, men dansinga dykkar er framand for meg. Der eg kjem frå er alt dans, men vi dansar til kjensler, ikkje til rytmar. Og musikken dykk spelar... Heime hos meg er det musikk i tretoppane og framfor peisen, ikkje dundrande på trommehinna.

Eg skulle gjerne hatt ei anledning til å prøve det litt frekke smilet eg fann på loftet i går, men eg trur det har gått av moten for lengst, kva veit vel eg.

Vi har nok ikkje så mykje til felles eg og du. For deg er røyndom tilvera, for meg er den ein stad eg aldri har vore.

Der eg kjem frå er himmelen lysegul og tida noko man er. Du bor i eit hus med ein liten familie, eg bor i eit dikt blant alle orda. Der eg kjem frå er aura spiseleg og glede noko som kan pakkast inn. Verda di er abstrakt, eg får ikkje tak på den.

Heime hos meg kan ein sitje på veggen.

Sjølvsagt er det sant! Nei, du har rett, det er ikkje det. Broren min er ikkje i lomma mi og himmelen er blå som denne, men det er framleis ein anna verd. Eg er nok ein ganske annan enn du trur. Men kva veit vel du, som aldri har bodd blant ord.Eg er akkurat som deg og alle andre, men eg kjem frå ein annan røyndom, der inntrekk er noko som kan forsvinne og glede kan pakkast inn. Det er ikkje her eg bur.

Hei. No i kveld? Nei, det passar ikkje så bra, desverre, eg har ikkje noko å ha på meg.