søndag 14. november 2010

200 ting jeg liker

6 kommentarer
Jeg liker mye. Og fordi dette er innlegg nummer tohundre, får dere her høre 200 ting jeg liker:

Sjokolade, såpebobler, torden og lyn, klemmer, ordentlig tynne kulepenner, Nemi, rosemønster, å være alene når man vil være det, vann,


vanilje, skatter, å stå på scenen, pirater, Harry Potter, glitter, å få andre til å le, sløyfer, når telefonen ringer mens du kjeder deg, å få til noe på første forsøk, balkong, te, å bli stelt eller flettet på håret, Carte Blanche, fredagskvelder, bringebærsaft, gode historier, å endelig få bruk for noe jeg har gjemt på kjempelenge, gamle loft, steder hvor man føler seg hjemme første gang man er det, kakao, en varm dusj, å handle, puddersnø, søskenkvelder, å bli spurt om råd og ha noen, å ha overskudd av energi, når noe er så morsomt at du ler høyt selv om du er alene, å sitte på en bryggekant, kyllingfilet, perleøredobber, å lage mat, ros, snirkler, ullsokker, loppemarked, knopper på trærne, MuggleCast, lange støvler, å føle seg smart, post, risengrynsgrøt, ord, tekanner, latterkramper, å ha akkurat nok småpenger i butikken, hatter, bakeri, når det starter en god serie akkurat i det du slår på TV'n, gågater, piknik,


bibliotek, å huske ordet du hadde på tunga, Friends og pistasj-is midt på natta, å bygge ting av snø, massasjer, Spotify, å glede seg, tradisjoner, Pokémon, når steder du har vært er på TV, bruktbutikker, moteblader, kramsnø, å slå sin egen rekord, kjoler, når ordene bare kommer av seg selv, staries og bejeweled og sånne enkle spill, notatbøker, å kunne teksten til alle sangene på konsert, når butikken har tilbud på akkurat det jeg skulle ha, Tuva, drager, is, ferske rundstykker, lukten av nyklippet gress, å få lyse idéer, magi,



å bli fornøyd, havet, rent sengetøy, sol, felles ønskedrømmer, personlighetstester som stemmer, sykkelen min, psykologi, når du tror du må vente lenge og slipper å vente i det hele tatt, utsikt, musikk, å vinne, pause i filmen akkurat når jeg må på do, cheezdoodles, negler og lepper i spreke farger, gladnyheter, antikvariat, åpningsscenen til musikalen The Lion King, å møte på noen en dag du tilfeldigvis føler deg kjempefin, dans, akrylmaling, når alle er enige, strømper, Post Secret, Sirkusdirektørens Datter, kunstmuseum, teater, Solsiden, hoppetau, å sette opp håret rett etter at du har klipt det, Søstrene Grene, sangtekster jeg kjenner meg igjen i, Indiska, når noen er kjempeglade fordi de klarte noe og du hjalp til, skøyter, jul, store varme gensre når det er kaldt, Narnia, Lisbeth Dahl, følelsen av å ha klart noe helt selv, tivoli, 3t, påskeegg, senga etter en produktiv dag, gaver, å spise ute, gutter med gitar og halvlangt hår, nøtter, bøker, Ringenes Herre, Dagbladets Magasinet på lørdager, skrin, spilledåser, feer,


datamaskiner som er mye raskere enn min, kurver, hobbyartikler, når sangen du har på hjernen spilles på radioen, Tommy & Tigern, å våkne tidlig på sommerdager, Don Rosa, familie, når verandadøren kan stå oppe tidlig om morgenen uten at det blir kaldt, ferier, København, Tim Burton, multekrem med krumkaker, lange skjorter, Johnny Depp, alléer med trær langs, drømmer, delfiakake, suksessterte, facebook, smil, tyll, jordbær, blåbærsyltetøy, å bake muffins, folk som nynner for seg selv, babymais, ananas, blå, lilla, adventskalendre, overraskelser, minner, fjære, hytteturer, enhjørninger, å reise, grilling, når du endelig manner deg opp til å ta oppvasken også har noen allerede tatt den, Choco Boco på Bakklandet, bål, sitater, Mummitrollet, våren, utflukter, kryssord, stjernehimmelen, Gilmore Girls, tyggis, nostalgi, tomme strender, eventyr, melankoli, pizza, varme i badgulvet, hotellfrokost, lister, inspirasjon, å komme hjem etter en lang ferie.

mandag 14. juni 2010

Melankolibri

2 kommentarer
Musikkjuni:

Juni 2010

lørdag 12. juni 2010

Jeg er heldig

5 kommentarer
Jeg har fem gode venner. Og dette er ikke noe jeg sier halvveis i frykt for å utelate noen, for det er en uomtvistelig sannhet: Jeg har fem gode venner.

Ellisif og jeg har bare kjent hverandre i knappe to år, men i blant kjennes det som en evighet. Hun kjenner meg ut og inn, og forstår meg på godt og vondt. Det er ingen jeg heller vil ha om jeg er trist eller redd, og hun er den første jeg ville ringt om det skjedde noe ekstraordinært. Hun er nok den eneste jeg kan se i øynene og svare helt ærlig på hvordan jeg egentlig har det.


Sara er søskenbarnet mitt. Hun er den beste i verden til å stille opp når det virkelig trengs. En sånn jeg bare kan ringe og si "hei, jeg trenger sjokolade", også hadde hun helt sikkert troppet opp med sjokolade innen ti minutter. Vi er best på å fantasere om alle mulige spennende ting å gjøre, vi gjør dem sjelden, men det gjør ingenting, for vi har jo resten av livet på oss.

Ida er en humørspreder uten like. Hun er mitt solide førstevalg å ta med på utflukter eller idéer som er litt utenom det vanlige - hun er alltid åpen for alt! Vi to har aldri problemer med å få tiden til å gå, vi har alltid noe å gjøre, og vi gjør det sammen. Enten det er hobbyverksted, blåbærtur eller utkledningsfest føler jeg meg aldri, aldri alene når jeg er sammen med Ida.


Maria er den første jeg sender en melding til når noe rart skjer. Vi blir fascinert av mange av de samme tingene, og når vi ikke blir det er det helt greit. Jeg kan alltid stole på at Maria er på min side. Det er noe av det mest betryggende ved Maria, hun er en sånn som blir sint med meg hvis jeg er sint. Vi treffes ikke så ofte og hver gang snakker vi om at det er awkward og plutselig har det gått flere timer.

Marianne kommer nok alltid til å være der. Uansett hva som skjer ender vi visst opp med å finne tilbake til hverandre, og sånn har det vært siden vi var seks. Selv om vi ikke har snakket sammen på måneder kan vi plutselig ha verdens lengste telefonsamtaler og det er alltid som om ingen tid har gått. Hun er en sånn man kan ringe til midt på natta og si "bli med ut?" Og det blir hun.

Jeg er heldig.

Ikke nok med at jeg har fem, vidt forskjellige, helt fantastiske venninner, i tillegg har jeg verdens beste familie.

Mens andre syter og klager over å tilbringe ferien isolert på ei hytte med familien, er det ingenting jeg heller kunne tenkt meg! Ferier med familien min er det beste. Og jammen er de ikke supre til vanlig også. Jeg har en mamma som løper og kjøper seng bare for at jeg skal få komme hjem når jeg vil, fordi hun forstår at det er akkurat det jeg vil. Jeg har en pappa som tar seg fri fra jobben bare for å bli med sin 21 år gamle datter til legen eller hvor det nå skulle være. I tillegg har jeg tre herlige brødre som blir med på hva det skal være. Vi nærmer oss voksne alle sammen, men sammen er vi som en gjeng med tiåringer som bare synes livet er gøy og alt det andre forsvinner for noen timer.


Jeg er så heldig.

Spontanturen

3 kommentarer

Vi hadde jo tenkt å dra et stykke, og selve impulsiteten var vel egentlig hele poenget med turen, men vi hadde nok ikke forestilt oss mer enn et par timer sørover, kanskje tre hvis vi orket.

En tidlig lørdags morgen stod vi opp, Andreas og jeg, med et brennende ønske om å gjøre noe litt utenom det vanlige. Så det gjorde vi.

Andreas kjørte i ens ærend for å kjøpe en primus, vi var vanligvis ikke så utpregede friluftsmennesker. Telt hadde vi, ikke at vi brukte det så ofte, men dette var en fin dag for telt, bestemte vi over en litt for svak kaffekopp mens Postgirobygget sang "sommer på jorda, sol overalt" fra den røde tivoliradioen, og akkurat sånn føltes det.

Avtalen var å begrense oss til én sekk, men jeg fikk etter litt om og men lov til å ta med en kjølebag. Anders mente vi skulle være så primitive som mulig og skulle vel helst sett at vi levde av naturen, men jeg argumenterte med at vi skulle jo få en fin tur, en spontan drømmetur, og det var han forsåvidt enig i, så jeg pakket kjølebagen full av vann og øl og nektariner.

Knappe timen etter morgenkaffen satt vi spente i Andreas' gamle Ford og ante ikke hvor vi skulle. "Venstre", sa jeg bestemt også kjørte vi mot venstre, og vi hadde det så gøy at vi ikke fulgte med tiden i det hele tatt, bare hørte P4s trafikkradio og lo av trafikkorker langt unna oss, håpet vi i hvert fall, for vi visste jo ikke hvor vi var.

Etter noen timer stoppet vi på en Statoil-stasjon hvor Anders kjøpte røyk og et kart, og jeg syntes det var greit, ikke røyken altså, men kartet, for jeg ville jo gjerne ende opp på en så idyllisk plass som mulig, og da er det jo greit å jukse litt.

Det var vel i nærheten av Lillehammer at vi begynte å leke med tanken om å kjøre helt ut av landet. "I Sør-Sverige er det jo så mange campingplasser med fine badestrender?", foreslo jeg og Andreas fnøys av campingplasser, vi skulle jo ut i naturen, og begynte dessuten å bli ganske sliten av å kjøre. "Men vi kan jo bytte på?". I nærheten av Halden byttet vi og jeg cruiset nedover de store motorveiene og før vi visste ordet av det var vi ikke langt fra Göteborg.
 
Vi bestemte oss for å kjøre til Göteborg, for vi hadde aldri vært i Göteborg, og der burde man kanskje ha vært. I Göteborg spiste vi enorme mengder med kinamat og lot som vi heller var i Kina, Sverige blir liksom aldri kjempeeksotisk, så vi stoppet en del svensker og spurte på gebrokkent engelsk om veien til Chaoyang og lo så vi gråt da en liten gutt foreslo at vi kunne grave oss gjennom jorda og tilbød oss å låne spaden hans.

Andreas kjørte videre og da jeg våknet var det mørkt og jeg var alene i bilen.

I førersetet lå dagens utgave av Berlingske Tiderne og en pose Kongen av Danmark som jeg visste at vi hadde hatt med hjemmefra, men det fikk meg til å smile fra øre til øre når jeg kravlet meg ut av bilen for å se meg rundt.

Teltet var allerede satt opp og selv i mørket kunne jeg se sanddynene, eller klippene kan man heller si, og jeg hørte havet, havet! Jeg var ikke lenger det minste trett og hadde mest lyst til å hoppe inn i teltet og vekke Andreas bare for å si at jeg elsket han, men jeg tok meg i det og listet meg inn og krøp tett inntil den sovende kroppen hans uten å si et ord.

Vi våknet til stekende sommersol og morgenbad før vi satte oss i gresset foran teltet med hver vår pils og var enige i at livet er herlig.

Historien slutter egentlig her, med en halvlunken øl i Danmark. Og resten? Det er ikke så farlig.

torsdag 10. juni 2010

En vårdag

3 kommentarer

(kilde)

I dag har jeg:

  • Skrevet den lengste teksten hittil og tenkt på at jeg ikke har skrevet frivillig siden jeg var 16, men at jeg skal skrive resten av evigheten fra nå av, og det føles godt.
  • Hatt sløyfe i håret og perleøredobber.
  • Vært på biblioteket som endelig har åpnet etter streiken og lånt så mange bøker at jeg ikke fikk plass i veska og måtte bære Den Store Mummiboka og Kabalmysteriet i armene gjennom byen hele veien hjem.
  • Fantasert om pikniker med min nye piknikkurv og skrevet ned oppskrifter på sunne muffins som jeg kunne hatt med på pikniken sammen med en boks ananas og en boks eplebiter med kanel på.
  • Tatt med meg den nye strandmatta og kurvveska med Eclipse oppi og ligget på gresset ved lekeplassen og kjent Bella savnet Jacob.

Gjennom vinduet

0 kommentarer


Hun våknet av en summende lyd, ikke som et insekt, mer som raske "flapp-flapp-flapp", som vingeslagene til en bitteliten fugl. Hun holdt øynene lukket mens lyden steg og sank som om noen skrudde volumknappen opp og ned bare for å irritere henne.

Etter å ha ligget urørlig en liten stund, begynte hun å bli redd. Var det noe der inne på rommet hennes? Det var akkurat som om lyden i blant var like ved å røre øret hennes, hun måtte kjempe mot trangen til å vifte vekk hva det enn var som suste rundt henne.

Forsiktig åpnet hun et øye og myste ut i det skimrende lyset. Skimrende lyset? Forskrekket sperret hun opp begge øynene og satte seg opp i senga med dyna i fast grep oppunder haka.
Der, knappe halvmeteren foran øynene hennes fløt to lys levende feer opp og ned i luften. Ja, det så ut som de fløt. Vingene blafret så raskt at man bare akkurat kunne skjelne dem, mens kroppene deres steg og sank som om de satt på en bølge.

"H-h-h... hei", stotret hun, veldig i tvil om hvordan man burde reagere på å møte fantasiskapninger. De svarte ikke, men den mørkeste av dem smilte, den typen smil som en mamma har når barna kommer frosne inn en vinterkveld og hun står klar med kakao og varme boller. Hun kunne ikke annet enn å smile sjenert tilbake.

"Hvem er dere?" spurte hun, litt høyere denne gangen. Fremdeles sa de ingenting, hun kjente desperasjonen snike seg innpå og grep hardere rundt dynekanten, som hun fremdeles hadde helt oppunder haka. Hun rakk akkurat å trekke pusten i det hun så de to små skapningene veksle et blikk, før de stupte mot henne på hver sin side. Hun rakk ikke en gang å reagere, før dyna plutselig hadde forsvunnet fra de knyttede nevene hennes, og hun i neste øyeblikk leviterte noen få centimeter opp fra madrassen.

Merkelig nok var hun ikke lenger redd. Hun kjente at håndflatene var klamme, men forundret merket hun seg at hjertet banket rolig og taktfast, som om hun heller hadde våknet av sollyset eller en vennlig stemme.

Det var en underlig følelse å fly. På en måte var det akkurat som man kunne forestilt seg, som å sitte på ingenting, men på en annen... Det var som om hele lufta hadde omfavnet henne og tatt henne opp i sin virkelighet, i en helt annen verden der alt var trygt. Luften holdt henne i hånden samtidig som den støttet opp hodet hennes, og når hun forsøkte å løfte benet var det liksom selve luften som gjorde det også.

Hun så opp på feene som hadde forflyttet seg litt nærmere vinduskarmen - nå smilte de begge to.

Den mørkeste feen hadde dette varme smilet som lyste fra øyekroken og de dype smilehullene. Hun var den største av de to, men de var begge spede og bleke, og ikke høyere enn kaffekanne. Håret hennes var mørkebrunt og festet i en lyseblå sløyfe på størrelse med hodet hennes. Et lignende bånd var festet rundt midja hennes, og holdt sammen en hvit kjole med blonder så små at man knapt kunne se dem.

Den andre feen var så lys at håret nesten gikk i ett med den bleke hudfargen. Hun smilte også, men hun smilte reservert, det var ekte, men litt tilbakeholdent. Hun hadde en upreget rank holdning, som en ballettdanser, med langt, bølgete hår som hang ned bak skuldrene hennes. På brystet hadde hun en liten brosje i form av sølvfugl, som hvilte like over hjertet, oppå en dyp lilla kjole.

Det var som om de begge utstrålte et svak lys som spredte seg i hele rommet på uforklarlig vis. Hun så avventende på dem og rettet seg opp i luften uten problemer. Som om dette var signalet de hadde ventet på, snudde begge de to feene seg mot vinduet og fløy tvers gjennom ruta. Uten å nøle satte hun etter dem og kjente bare et kaldt gys i det hun passerte glasset.

De passerte hustak og gater og trær, og etter hvert enda flere trær. Hun forestilte seg med skrekkblandet fryd at de sikkert skulle over havet og kanskje opp til stjernene, men etter få minutter satte de to feene kursen nedover mot en lysning i den tykke skogen de hadde flydd over.

Hun forberedte seg på å treffe den kalde mosen med fotbladene, men uten å tenke seg om stoppet hun like over bakken og løftet blikket.

Synet som møtte henne var noe hun aldri kunne ha forestilt seg i sin villeste fantasi. Hele området lyste akkurat som de to feene, som om hver minste partikkel i lufta, i trærne og til og med i gresset på bakken faktisk utrstrålte et svakt lys. Men det mest iøynefallende var alle skapningene. Da de satte kursen for lysningen hadde hun sett for seg feenes hjemsted, en slags landsby i skogen hvor alle bodde i små hull i trærne og pyntet med flortynne stoffer og glitrende gjenstander.

Lysningen hun stod i nå var ganske annerledes. Trærne hadde ingen hull, annet enn nesebor, og ikke minst smilehull. I dét de senket farten i midten av lysningen hadde trærne løftet grenene for dem og avslørt ansiktene sine, som smilende bestefedre med et blikk av fortrolighet og løfter om at vi skal passe på dere.

Foran og innimellom trærne stod alle mulige skapninger. Hun kunne ikke kjenne igjen en eneste dryade, kentaur eller enhjørning, det var knapt et vesen hun noen gang hadde hørt om. Bak en gutt med nebb og utslåtte vinger på ryggen kunne hun skimte en pike hun mente måtte være en vannymfe, og litt lengre bak var et fryktinngytende uhyre som ikke kunne være noe annet enn en drage. Men med noen få unntak bestod mengden nesten utelukkende av de merkeligste skapninger, mange lignet mennesker, mange lignet dyr, og enda fler lignet ingenting hun noensinne hadde sett.

"Velkommen, Sofia", hørtes en dyp røst rett bak henne. Hun virvlet rundt, og før hun fikk øye på kilden til stemmen, falt hun.

Hun presset øynene sammen og skjønte straks hva som hadde skjedd i det hun kjente det myke, men ujevne underlaget mot ryggen. Mer skuffet enn noen gang åpnet hun øynene mot det livløse soverommet og satte seg opp i sengen.

Så langt hadde hun aldri dratt før. Første gang hun drømte om de to feene hadde hun bare akkurat fått et glimt av dem før hun våknet igjen, andre gang hadde hun forsøkt å hilse på dem. De siste nettene hadde hun alltid våknet på vei gjennom glassruten.

I blant kunne hun sverge på at disse nattlige eventyrene var virkelig, noen ganger innbilte hun seg til og med at det var drømmene som var virkelige, og dette som var drømmer. Hun var ikke riktig sikker.

Rommet var svalt og gulvet nesten kaldt da hun satte ned føttene og reiste seg. Hun var på vei ut døra da hun kjente trekken fra vinduet og gikk for å lukke det. Det stod på vidt gap.

tirsdag 8. juni 2010

En melankoliker

5 kommentarer
Det sitter ei jente på en benk i Øster Fælled Park i København skriver ut den siste siden i ei kaffeflekket notatbok. Fingrene hennes er blå av kulde, men hun bryr seg ikke, hun kniper rundt den lille blyanten og skribler ned de siste ordene. "Så var det kanskje akkurat det hun lengtet etter: melankoli".

Jenta klapper boka sammen og legger blyanten og notatboka i hver sin lomme, sammen med hendene, og blir sittende et lite øyeblikk, nok til at et vindpust rekker å fly forbi med høstløv som passasjerer, før hun reiser seg og går.

Hun ser ned i bakken mens hun går, og tenker at tankene er hennes egne, og egentlig er hun litt sint for at hun er det, hun holder rundt notatboka i lomma og ønsker at hun hadde mistet den og at en helt fremmed hadde funnet den, åpnet den, og blitt stående der midt på gata og lese helt til noen kanskje dultet borti ham, og det er akkurat som om verden hans har stoppet et lite sekund og han vet at han må finne denne jenta.

Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men han kjenner henne. Kanskje finner han henne aldri, eller kanskje han tar vare på boka i mange, mange år før han en dag ser henne i hjørnet på en café og han forstår med en gang at det er henne, så han går bort og spør: "Fant hun det?". Jenta er hverken overrasket eller forundret, hun smiler bare og nikker, og nå er det han som er forundret. Han lurer på om hun har sittet der og ventet på han hele tiden, og tenker at det har hun sikkert, hun har nok kommet hit dag etter dag i mange år og visst at akkurat dette er stedet vi kommer til å møtes. Også gjør de det.

Jenta tar opp notatboka og rister litt på hodet av sin egen løpske fantasi, fremdeles med blikket fastklistret til asfalten like foran henne, da noen dulter borti henne og hun mister den, hun mister den faktisk, og gutten som dultet borti henne plukker den opp, og hele scenarioet spilles om igjen i hodet hennes, før hun ser at det er ingen vilt fremmed, det er Jacob, og han gir hennes boka tilbake med unnskyld i blikket og sier: "Kaffe?"

mandag 7. juni 2010

Sommermorgen i Gamle Kongevei

3 kommentarer


(kilde)

Det er en sånn dag hvor jeg ikke engang irriterer meg over at rullegardinen er for kort, i det jeg våkner med sola i øynene og kjenner at det er sommer. Kanskje er det litt klisjé å skrive sånne morgenhistorier, men jeg gjør det likevel, for det er min morgen.

Jeg trekker rullegardinen helt opp og synes at alt stemmer så godt når jeg står der i nattkjolen med blondene og har balkong, jeg har balkong på rommet, og jeg åpner døra og elsker at det er like varmt ute som inne.

Aller helst ville jeg gått barbeint, men jeg vil sykle, og tar på meg de hvite sandalene, de med litt hæl på. Nå ville det vært typisk om jeg tok på meg en blomstrete sommerkjole, men det gjør jeg faktisk ikke, jeg tar den hvite skjorta og et bånd i håret, for i dag vil jeg heller være litt bohem, selv om sykkelen er en pikedrøm med kurv og bakoverbremse.

Vi triller ned bakken, sykkelen og jeg, for det er nedoverbakke hele veien, og vi fortsetter forbi butikken, det er ikke dit jeg skal i dag, i dag skal jeg på bakeriet.

Jeg kjøper ferske rundstykker og sykler en omvei hjem bare for å se på menneskene som blir så rolige på sånne sommerdager, de setter seg ned med en is på bryggekanten eller småprater med hunden sin som blir litt slapp av varmen, men setter pris på oppmerksomheten.

Det er litt varmt for te, men jeg lager te likevel, jeg, og koker egg, før jeg tar med meg alt sammen ut på terassen og setter på så høy sommermusikk at verden ikke lenger eksisterer.

søndag 6. juni 2010

Gamle Kongevei

2 kommentarer

(kilde)

Å stå opp ganske tidlig en lørdags morgen og se sola skinne på balkongen, å klatre ned en snirklete vindeltrapp, ut i den friske morgenlufta, ned gata, bort en sving og inn på butikken og kjøpe jordbær og dagbla' og ta det med seg hjem, hjem på terassen med et smil om munnen og ro i hjertet.

lørdag 1. mai 2010

fredag 2. april 2010

World Autism Awareness Day

5 kommentarer
I lys av Verdens Autismedag tenkte jeg å dele noen tanker rundt en film jeg så her forleden.

Hovedpersonen, Adam, har asbergers syndrom, en type autisme. (Aspergers syndrom er en medfødt utviklingsforstyrrelse eller nevrologisk betinget personlighetsvariant hos mennesker som kan ha vansker med sosial omgang og kommunikasjon. Disse menneskene kan også ha uvanlige evner eller kunnskaper innen visse områder eller fag. Aspergers syndrom kjennetegnes ved milde, autistiske trekk, og kalles ofte høytfungerende autisme. http://no.wikipedia.org/)

Filmen handler først om fremst om forholdet mellom Adam og hans nye nabo, Beth. Vi får et rørende innblikk i Adams vanskeligheter med å forstå Beth og menneskene rundt seg, mens han gjør alt han kan for å lære.

Det føles som å bli tatt med inn i en annen virkelighet - Adams. Vi får være med på alt han lærer i løpet av denne gripende historien, og ikke minst får vi også være med på Beths erfaringer, og det er så godt å se en film med en ordentlig god historie, med oppturer og nedturer og en litt dypere mening og moral enn de hollywoodske prins- og prinsessefilmene.

I tillegg er filmen et kunstverk i seg selv - bildene, musikken og de magiske møtene. Se den, dere!

torsdag 1. april 2010

In France They Kiss On Main Street

0 kommentarer
Slik ser min april ut i musikkens verden:

April 2010

fredag 12. mars 2010

21 somre

7 kommentarer
13. Mars 2010
Jeg er 21 år gammel. Det er litt mye. Men... jeg har i det minste bursdag!




Hurra for meg!

torsdag 4. mars 2010

Slow Dancing In A Burning Room

9 kommentarer
- Å spise pistasj-is med sjokolade rett fra boksen
- En uventet klem
- Besøk midt på natten når alle andre sov, og akkurat dere to tilfeldigvis var våkne
- Når noe er så morsomt at du ler kjempehøyt selv om du er alene
- Å lese Harry Potter en sval sommernatt
- Akkurat det øyeblikket hvor du forstår at nå skjer det noe ordentlig fint
- ”Jeg er glad i deg”
- Når den fine kjolen du fant passer perfekt
- Å endelig huske ordet du hadde på tunga
- Overraskelser

onsdag 3. mars 2010

Assosiasjoner

2 kommentarer
ORD. mummitroll. perlemor. hemmeligheter. gjemsel. ingenting. sankthansormer. plutselig. forandre. tyggegummirosa. eklatant. spire. overraskelse. simpelthen. trylle. labyrint. sommervarmen. leppepomade. ivrig. vingespenn. spiral. ettertenksom. såpebobler. melodi. satyr. skavanker. blekk. rosett. glitrende. stimuli. sangtekst. frostrøyk. dans. bibliotek. glimre. steinkast. elske. satirisk. ambivalens. sopp. epletre. sabeltiger. drømmeland. markjordbær. stjernestøv. luft. vismann. aura. fløtekarameller. knuselig. stille. istapper. fred. melkepletter. sommerfuglvinger. gjennomsiktig. glansbilder. pust. avskjed.

Gir det deg noen?

ingen veit helt hva'rem vill eller åssen dem ska' få're til

0 kommentarer
Nok en ny måned. Slik hørtes februar ut for meg:
Februar 2010

mandag 22. februar 2010

10 ting du kan gjøre for at verden skal bli et bedre sted, for en eller annen, når som helst, i alle fall en liten stund.

16 kommentarer

- Send et postkort/brev (, gjerne til noen du ikke kjenner eller til noen du bare kjenner litt som kanskje ikke har det så bra, eller til noen du kjenner godt og er kjempeglad i som ikke nødvendigvis har det vondt, men som helt sikkert kommer til å få det enda litt bedre med en ekstra oppmerksomhet).

- Smil (, i alle fall hvis du er glad, for selv en smilende ukjent midt i mylderet på Karl Johan kan kaste et aldri så lite lys på dagen og minne noen om at det finnes gode ting i verden).

- Hils på dem du møter (selv om du aldri har møtt dem før, faktisk spesielt da, spander et ”hei” på bussjåføren og vaskedama i trappeoppgangen, og noen kommer sikkert til å synes du er litt rar, men tror du ikke noen få, til og med ganske mange, ville blitt litt gladere?)

- Gi blod

- Si nei takk til pose når du handler (, du har jo ofte med deg en veske, hvem trenger vel de ekstra posene, jo flere du tar, jo mer lager de, og jo mindre, ja jo mindre plastposer trenger vi og vips er du med på å gjøre noe godt for jorda du bor på).

- Inviter til selskap (uten noen som helst grunn, eller kanskje som en overraskelse for noen som har gjort noe veldig bra, kanskje de har gitt blod, og de fleste liker selskap, de kan til og med ta med litt sjokolade eller en maisboks hvis det står på det, så kan man kanskje kle seg ut og leke litt og alle kan glemme hvor voksne de egentlig er for en liten stund).

- Gi bort noe (som du har og ikke trenger selv, men som noen andre ville satt enda mer pris på enn deg, eller noe du har kjøpt fordi du bare så det på butikken og tenkte på noen, eller rett og slett noe du har lagd som gjør seg mye bedre på veggen hos en bestemor eller rundt halsen på en god venninne enn i roteskuffen din).

- Fortell en hemmelighet (til noen som vil ha den, hvem vil ikke ha en hemmelighet, en liten historie som bare dere to vet, for er det noe som kan løfte en ut av ensomheten, så er det en hemmelighet).

- Syng (med den stemmen du har, eller spill eller dans til en munter melodi).

- Spre alt det fine (, del sjokoladeplaten i to eller til og med seks, eller melonen hvis det er det du liker, gi en av blomstene til mamma eller lillebror, fortell videre alle de fine historiene du hører eller leser, gi noen en påminnelse om det fine som finnes i verden hver eneste dag og kanskje husker de det selv etter hvert, og snart kan det hende de ikke en gang trenger en liste for å bidra til å gjøre verden litt bedre selv også).


Ble så inspirert av en aldri så liten konkurranse

lørdag 30. januar 2010

what we call human nature is actually human habit

9 kommentarer
Lyst til å høre musikken jeg liker for tiden?

I Spotify: Januar 2010

søndag 10. januar 2010

Januar - Juli 2009

13 kommentarer
Det ble kanskje litt voldsomt mange bilder. Men jeg klarte ikke å dy meg, det skjedde så mye!


Lise og Ellisif bygde verdens fineste enhjørning



Vi oppvartet Trøndertungutta på Tunawards



Gutta oppvartet oss på Titunic


Tuva var svært impulsiv (se: håret)
Lise og Ellisifs kicka ass med Spitfire på UKM (fylkesmønstring)
Vi var i New York!
Vi var på MoMa og fikk se ordentlig kunst

Vi var på Natural History Museum og tok på sommerfugler
Jeg fikk en ny yndlingsrett!
Vi så bl. a. Fuerzabruta
Og jeg shoppet veldig masse.
Jeg oppdaget at Stavanger er en ganske fin by
Vi teipet esker til den store gullmedaljen. Og gulv. Og folk.
Vi lagde en helt uforglemmelig forestilling!
Jeg måtte forlate en super klasse
Jeg ble overtalt til å synge på avslutninga.
Lise og Ellisif tok endelig dansebilder!
Spitfire slo an på landsmønstringa også!
Dansintenz, beste sommerminne!

torsdag 7. januar 2010

August - Desember 2009

5 kommentarer

Is med verdens beste


Ny stol og rom i København


Alvin Ailey i Tivoli


Lise og Ellisif på eventyr i Oslo


Fine venner på pizzarestaurant


Lise og Christina på Københavnsbesøk




Københavnstur til gode venner




Adventskalender fra verdens beste




Pakkehysteri




Alt det fine jeg fikk!

tirsdag 5. januar 2010

Liker, liker ikke, liker, liker ikke, liker...

3 kommentarer
Jeg satte meg ned for å se meg litt rundt på min kjære datamaskin, kanskje browse mine dokumenter for å finne inspirasjon til et aldri så lite blogginnlegg. Nå har det seg jo sånn at mine dokumenter er fulle av skriblerier og idéer som aldri nådde fram til bloggen. Men jeg tenkte jeg skulle benytte meg av noe av det. Og nå skal jeg rett og slett fortelle deg litt om ting jeg liker og ting jeg ikke liker.
  • Jeg liker ikke appelsinsjokolade, hvem er det som driver og putter frukt i sjokolade? Men jeg liker melkesjokolade, kindermaxi og after eight.
  • Jeg liker ikke Pirat Bay, jeg ser det som umoralsk. Men jeg elsker Platekompaniet og Spotify.
  • Jeg liker ikke gammel leverpostei, hvem gjør vel det, det er grusomt, men virkelig, gammel leverpostei, det er noe av det verste jeg vet, jeg er like redd hver gang jeg åpner boksen. Men jeg liker ny leverpostei. På frokostknekkebrød med majones og agurk.
  • Jeg liker ikke vriåtter, det er det døveste kortspillet jeg vet om. Men jeg liker jani (?), 500, boms og femkamp.
  • Jeg liker ikke kaffe, det er gross. Men jeg liker te, og jeg elsker ordet kaffi. Kaffi. Mmm.
  • Jeg liker ikke danseband, og det er jeg ikke alene om, men det finnes også veldig mange som liker det, og det forekommer meg absurd, joda, mange synes vel Ole Ivars er fengende, men at man utelukkende skal høre på så... harry musikk? Men jeg liker elektronika, indiepop, indierock, pop og rock og det som er og kanskje litt mer alternative ting. Jeg liker musikk med sjel.
  • Jeg liker ikke Terkel i Knipe, nei, Henrik, den er bare grusom, jeg skjønner ikke denne groteske humoren i det hele tatt. Men jeg liker Aksel Hennie sånn ellers, og animasjonsfilmer generelt. Gi meg Istid eller Tingelingfilmen!
  • Jeg liker ikke servelat, hva er greia, en skinke som smaker vondt og stinker verre enn verst. Men jeg liker kokt skinke, baguettskinke, pepperskinke, salami, you name it...
  • Jeg liker ikke reklamepauser, hvem gjør vel det, jeg mener, det er greit å kanskje få gå på do eller hente litt snacks under filmen, men de er jo lange nok til å dusje og lage middag. Jeg måtte tenke litt for å finne på en "liker" bak denne, men jeg liker jo friminutt og pauser under fotballkamper, bilturer og forsåvidt filmer også, så lenge jeg har fjernkontrollen med play-knapp.
  • Jeg liker ikke avhengighetsskapende spill. Jo, forresten nå lyver jeg, jeg elsker avhengighetsskapende spill! Gi meg tetris, jetman, bejeweled, labyrinth... any day!

Her er et bilde av yndlingsteen min: