Om håpet og en plutselig tur til hovedstaden

Nyttår har vært en liten nedtur for meg. Forandringer er ikke akkurat min sterkeste side. Men fra nå av, skal det bli forandringer av den gode sorten. Strengt tatt er det vel ikke mye som har endret seg fra forrige uke til nå, annet enn ord og tanker, men det er i alle fall mye som skal skje.

For det første har jeg bestemt meg for å sette inn støtet enda litt hardere. Jeg er i behandling og må virkelig se til å nyttiggjøre meg av det alt jeg kan, nå. Og huske å stå på selv når mørket omslutter meg. For om jeg ikke tror, må jeg enda ha håpet.

Jeg prøver meg å lage meg en liten ny start. I helga hoppet jeg og pappa på flyet til Oslo, og rett og slett blåste ut alle bekymringstankene. Vi startet lørdag med en herlig hotellfrokost. (Jeg er én av de få spiseforstyrrede som simpelthen elsker å spise ute og i det hele tatt når maten ser delikat ut.) Etter en liten pust i bakken på café, bega vi oss ut på shopping. (Er det en forandring jeg liker, så er det nye ting.) En lunsjpause før vi kom oss ut igjen, og tok en tur innom Nasjonalgalleriet. (At noen ikke synes det er stas og stå foran Munchs originale malerier, kan jeg knapt forstå.) Middag ble inntatt på Egon, hvor vi måtte vente i 35 minutter på maten. (Jeg holdt på å sovne, pappa ble veldig sint, og strengt tatt burde jeg holde Egon for nag ut evigheten, men maten smakte himmelsk, tross alt.) Siden vi fortsatt hadde ettermiddagen på oss, fikk vi også med oss Løvenes Konge i 3D på kino, og det var kulere enn en skulle tro! Og så var det egentlig bare å komme seg hjem.

Det var deilig.

Men så er man tilbake til hverdagen, og alt man reiste ifra er der enda. Da er det bare å gjøre en skikkelig kraftanstrengelse, og mate de positive forventningene til de er så store at de kan spise opp de negative.

I morgen er det rett på. Da er det nemlig visning. Hvis jeg sier meg fornøyd, noe jeg absolutt forventer å gjøre, er det ja takk, kontraktsignering og utdeling av nøkler allerede på tirsdag. I tillegg er det et papir- og søknadsarbeid fra helvete, møte med nav, kommune, jeg dør litt i hjertet allerede.

Men det kommer til å bli verdt det. Det skal ordne seg, både økonomi, motivasjon, sinnstilstand, det skal i alle fall bli bedre enn det har vært en stund nå. Og jeg skal få min egen leilighet. Førti kvadratmeter til bare meg selv, for første gang et sted hvor jeg faktisk kan få plass til alle tingene mine - både bokhylla og klesskapet i en og samme leilighet, tenk det!

Da jeg bodde i København, delte vi et bøttekott av et toalett og en kjøkkenkrok i enden av gangen. Rommet mitt, derimot, føltes som diger luksus, jeg tror faktisk det var oppe i tolv-tretten kvadrat! Og så skal jeg få boltre meg på FØRTI KVADRATMETER? Min lille indre interiørarkitekt kommer til å fryde seg så roser kommer ut av kinnene.

I tilfelle noen blir i overkant ivrig nå, så er dette ikke i sammenheng med noen utskrivelse. Foreløpig blir det en leilighet å trene i, mitt eget lille sted hvor jeg fra ganske snart av vil kunne tilbringe helgene. Jeg håper, håper, håper det kan bli godt.

Jeg pleier ikke å dele så mye når det gjelder dette med vekt, rett og slett fordi jeg ikke synes det betyr noe - vekt har ingenting å si for graden av lidelse. Men nå er det en gang sånn at jeg må opp i normalvekt for å bli frisk. Nå er det dessverre sånn at vekta har stått noenlunde på stedet hvil i lange tider, og jeg er nødt til å sette inn støtet nå, ellers kan jeg rett og slett ikke fortsette å bli her.

Det er jeg som skal gjøre jobben.

Og nå kommer jeg snart, med alle mine ekstra kilo og gode støttespillere. For dette skal jeg greie. Jeg må greie det.

Javællda

, snerrer hun oppgitt og skuler mot PC-skjermen. Nyttår. Nyttårsfeiring, nyttårsforsetter, tilbakeblikk, man skal liksom ta et oppgjør med året som har gått og innstille seg på et nytt. "Det er bare datoen som endrer seg", prøver de å temme fortvilelsen min med, men uansett symbolikk, er det er dag verden omtrent går av hengslene. Jeg boikottet "godt nyttår"-hysteriet, forsetter og var langt inni drømmeland når klokka slo tolv. Men greit. Jeg har levd ett år til jeg, som alle andre. Nå kan vi faktisk sette en strek over 2011, og i alle fall late som vi er over det, så jeg skal prøve å holde meg stående på den bølgen jeg også. Tilbakeblikket.

2011 var sterkt preget av spiseforstyrrelse, depresjoner og innleggelser. Blant lyspunktene var det mange kinoturer, konsertopplevelser og gode venner.

Året da bloggen ble et vindu mot verden som finnes i meg, da verden viste takknemlighet i form av lange mailer og kommentarer og gode ord, da jeg møtte forståelse, da jeg blogget mer enn noen gang.

Da jeg var innlagt på akuttpsykiatrisk flere ganger, og fikk et lite drøss med nye, utrolig gode venner. Da jeg klipte sommerfrisyre og druppet vinterluggen, da jeg eksperimenterte med neglelakk, malte bilder og kjøpte masse smykker og musikk.

Da jeg sluttet helt å trene, da spiseforstyrrelsen tok over kroppen, da jeg tok den tilbake.

2011 var året da jeg fikk hjelp.

JANUAR

Jeg ble tynnere enn jeg noen gang prøvde å bli. 2011 ble døpt til "bloggens år", og jeg åpnet meg mer enn noen gang for bloggverden, og jeg har ikke angret et sekund.

Smakebit fra januar.

FEBRUAR
Februar var vond. Jeg begynte måneden innlagt på A4, og fant trøst i vakre mennesker. Her ble jeg dessuten kjent med tre vidunderlige jenter, og opplevde et samhold oppi alt det vonde som jeg aldri kommer til å glemme. Etter utskrivelse fikk jeg endelig gå hos en behandler jeg kom overens med, og holdt hodet over vannet.

Februartanker.

MARS

Jeg fylte 22 år innlagt på akuttpost. I etterkant ble den feiret med den første drinken etter godt og vel ett og et halvt år som totalavholds. Mye av tiden var preget av voldsomme humørsvingninger - fra latterkramper til hysterisk gråt. Månedens lyspunkt var et intenst et: en ny bestevenn.

Marsminne.

APRIL

Jeg var på min første fest på nesten to år. Depresjonen slapp litt taket innimellom, selv om jeg hadde mye angst, og sov dårlig.

Lise i april.

MAI

Jeg prøvde å møte verden litt igjen, men syntes det var for mye vondt mellom de små solgløttene, og feiret 17. mai også på akuttpost. Stort sett var jeg mye redd, mye sint og mye fortvilt, men jeg tviholdt på håpet og kampviljen.

Håp fra mai.

JUNI

Jeg var på forvernssamtaler på spesialpost 4, og dvelte i en voldsom ambivalens. Det meste av tiden var jeg hekta på TV-serier som House, Bones, Glee og Private Practise. Jeg begynte å få det mye bedre, og engasjerte meg i ting igjen. Dessuten begynte jeg så smått å skrive skjønnlitterært igjen, denne gangen et par små dikt.
 
Mest kommentert i år.

JULI

Jeg var alene hjemme og levde i Harry Potter-lykkerus. Jeg hadde den beste måneden på et år. Selv om slutten av den var preget av rystelse og sjokk, følte jeg desto sterkere på en beundringsverdig medmenneskelighet. Også gjorde jeg årets (foreløpig) eneste hårforanding. I løpet av uka alene malte jeg dessuten et ordentlig bilde, for første gang!

Maleriet.

AUGUST

Jeg startet måneden med å riste av meg tårer og tvinge meg konserter som var fantastiske, men fikk det verre og verre. Jeg unngikk akuttinnleggelse med en spontantur til Sverige med verdens beste pappa som vekte motivasjonen i meg. 23. august ble jeg skrevet inn som pasient på Østmarkas spesialpost 4. Før jeg dro lagde jeg også et motivasjonsalbum jeg fremdeles tar frem titt og ofte.
 
Klar for action.

SEPTEMBER

Jeg blogget som en helt. Pottermore åpnet, og jeg ble sortert i Hufflepuff. På avdelingen plagdes vi med TV-kameraer, men var storfornøyd med TV3 som lager en så viktig dokumentarserie. Jeg gjorde mye kreativt, noe som reddet meg fra altoppslukende depresjon og svekkende motivasjon.

Innlegget med de beste kommentarene.

OKTOBER

Jeg dro på konsert med Maria Mena, ganske så impulsivt, og var nærmest i ekstase. Ellers slet jeg fortsatt mye motivasjonen, men holdt stand. Lite blogging, beinhard kamp.

Dikt i oktober.

NOVEMBER

Jeg så Breaking Dawn på kino og var hyper av begeistring. Resten av tiden hørte jeg på musikk, og ble helt forelsket i tonene til Siri Nilsen, Ane Brun og Maria Mena. Jeg jobbet hardt for å akseptere vektoppgang, og kom over en liten kneik.

Novemberangst.

DESEMBER

Jeg lagde julegaver og hadde mye etterlengtet datafri. Deretter hadde jeg en fantastisk julaften, før jeg tok farvel med en fantastisk behandler og går inn i 2012 med vondt i hjertet.

Tilbakeblikk på et tilbakeblikk.

GOD JUL og min jul

Nei, har du sett, der var jeg igjen. Det ble ikke bare en uke datafri, det ble faktisk to, og det har gjort meg godt. Nå, derimot, er jeg tilbake i cyberspace, og blir sannsynligvis å høre mer fra i nærmeste framtid. Som vanlig har jeg mye jeg vil skrive om, som jeg ikke har fått summet meg til å gjort enda, men for en gangs skyld har jeg faktisk skrevet litt ferdig også, så bare vent!

Akkurat nå har jeg bare lyst til å fortelle at jeg har hatt en helt fantastisk julefeiring. Jula varer jo helt til påske, nei det er ikke sant, men den er i hvert fall ikke ferdig enda. Likevel, julaften, den store viktige forventningsskapende dagen, slo alle forventninger og forhåpninger ned i støvlene. For heng opp en spiker og gi meg en dram - dette var bedre enn noe jeg kunne forestilt meg!

Jeg, Lise, var glad på julaften. Ikke bare det, jeg var kjempeglad, og jeg nøt det. Hele, hele julaften var jeg sammen med familien min, jeg spiste julegrøt og jeg spiste delfiakake, jeg pakket opp pakker, og ble oppriktig glad for hver eneste en. (Jeg tuller ikke en gang, jeg hoppet nesten i takk for hver eneste gave jeg fikk, og gudhjelpemeg en god del de andre fikk også).

I år var julen en såpass utfordring og ikke minst stressmoment, at jeg konsentrerte alt fokus på julekalender, og å skaffe gaver, jeg hadde rett og slett ikke hjernekapasitet til å pønske ut hva jeg skulle ønske meg og alt dette. Heldigvis hadde mamma fått meg til å rable ned ei ønskeliste i oktober, så det var tydeligvis masse jeg hadde lyst på, jeg bare tenkte ikke så mye på det i mellomtiden. Dette gjorde jo at jeg ikke husket hva jeg hadde ønsket meg, sånn at det meste føltes helt ut av det blå, og jeg ble tilsvarende lykkelig!

Årets julegavehaug inkluderte noen nydelige armbånd, den siste Harry Potter-filmen, et utvalg CD'er, en ballerinafigur, et par skjønne tekopper og TV-serier på DVD. Blant masse, masse mer.

Kameraet mitt sviktet, men jeg fikk tatt noen få bilder på julaften som jeg kanskje kommer og vifter litt med senere. I mellomtiden får dere nøye dere med litt webkameramoro fra den store dagen:

Nisseluemoro, penkjole og kveld i kosedrakt 

Første juledag: Fryktelig sliten, sjaber form, men indelig glad

En etterlengtet pust i bakken med et lite blikk over egen skulder

Nå er jeg klar. Jeg har landet.

Det har vært veldig mye jeg har hatt lyst til å dele med dere, men jeg har ikke klart å overhodet plukke opp datamaskinen - dette er første gang den er slått på.

Jeg ville gjerne gi lyd fra meg, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal sette ord på hvordan uka hittil har vært. For det har vært noe av det mest intense jeg har vært med på noensinne.

Som dere husker, var jeg svært motivert. Jeg hadde så inderlig tro på at dette skulle gå bra, og reiste med godt mot, og følte meg godt forberedt på de voldsomme utfordringene jeg nå stod ovenfor.

Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Pappa, jeg og mange titalls kilo bagasje, kjørte opp til Østmarka tirsdags morgen. Jeg smilte fremdeles da jeg kom, og hilste høflig og nervøst på menneskene møtte. I grunn ble jeg tatt veldig godt imot, og var enormt lettet etter å ha blitt presentert for min nye behandler her, som øyeblikkelig ga meg en utelukkende god følelse. Og for dem som kjenner meg, vet dere at førsteinntrykk er noe jeg har veldig vanskelig for å endre. Starter du på godsida, er det et visst slingringsmonn før du havner på hatlista, så jeg har stor tro på henne!

Men derfra, gikk det strake veien nedover. Sant og si husker jeg relativt lite av tirsdagen. Jeg kan redegjøre for timesvis med angst og gråt, et kaldt og grått rom som føltes som en fengselscelle, en dørstokkmil som ikke bare var mil, men lysår.

Jeg har kjempet. Jeg har ofret mengder av alle kroppsvæsker, og vært innom så intense og uutholdelige følelser, at jeg overhodet ikke forventet å sitte her i dag. Først i dag har jeg klart (med litt hjelp) å pakke ut av kofferten og finne meg til rette. I ettermiddag har jeg for første gang klart å komme meg i dusjen, og ikke bare det, jeg har sminket meg og kledd meg i skikkelige klær, til smigrende respons fra medpasienter.

Nå som jeg sitter her og prøver å se litt tilbake på dagene som har gått, vet jeg egentlig ikke helt hva mer jeg skal skrive. Veldig mye av dagene er som store sorte hull. Jeg tok noen dårlige valg, tok utallige svinger mot mitt eget lille helvete, og tror snart jeg ikke har fler tårer igjen. Jeg er ubeskrivelig takknemlig overfor menneskene som har rett og slett dratt meg gjennom disse dagene, og holdt meg oppe i den grad jeg kan kalle det det. Uten behandler K sin overtalelsesevne over telefon, hadde jeg reist hjem første kveld. Uten mamma og pappa som kommer kjørende med brettspill og klemmer, hadde jeg dratt hjem andre kveld. Tredje kveld ga jeg opp å kjempe, og fikk selv kjenne på kroppen hvor sykdommen kan dra meg med, og blitt påmint hvilken retning jeg styrer meg selv på egenhånd. Ned, ned, ned.

Jeg har det fortsatt enormt tøft. For en som ikke har stått i det selv, er det vanskelig å sette ord på trangen til å straffe seg selv. Jeg har kommet lenger enn på veldig veldig lenge. Jeg har gjort så mye godt for meg selv, som å spise og drikke, som sykdommen egentlig ikke tillater, at jeg ofte blir overmannet av behovet for å "gjøre opp for det", ved å hindre meg selv i alle andre goder. Det er en lang vei å gå. Små ting som å kunne smøre leppene når de sprekker er en luksus den onde skulderdjevelen blånekter. Men jeg tar skrittene, innmari mange skritt av gangen.

Dagen i dag har vært et vendepunkt. Det er mye fokus her på å støtte hverandre i SPIS-gruppa, og det innebærer noen faste gruppeaktiviteter, som jeg har store, store problemer med. Angsten spiser meg fullstendig opp i situasjoner som dette, og med en av disse som start på dagen i dag, falt jeg raskt ned i min lille gjørme av negative tanker.

Men i løpet av formiddagen snudde alt. Jeg fikk snakket og fortalt, og fått hjelp til å snu det svært destruktive fokuset som tar overhånd. For hva så om jeg har feilet noen ganger? Herregud, se så mange seierer jeg har hatt da! Det er ikke måte på hvor mye jeg faktisk har mestret, jeg har stått imot så voldsomme impulser, stått i bølge på bølge med angst, og sakte men sikkert åpnet meg for helt nye mennesker. Jeg har begynt å ta tak i hendene som strekkes mot meg. Og endelig, endelig, ser jeg at de trekker meg på rett vei.

Min største motivasjon akkurat nå: Jeg begynner å få ansiktet tilbake! Det er kanskje ikke alle som er oppmerksomme på det, men for alle de andre spiseforstyrrede der ute som har opplevd det samme - det er så godt!

Jeg må nesten nevne en gang til: mine medpasienter. Disse jentene er noen så skjønne, vidunderlige skapninger, dere aner det bare ikke! Takk for at dere fyller dagene mine med øyeblikk som er verdt å ta vare på. Jeg er allerede kjempeglad i dere.

Bring it!

Da er det kanskje på tide å fortelle. Det har vært litt stille fra min front i det siste, og det med god grunn.

Dere som kjenner meg, enten i virkeligheten eller på nett, som har meg på facebook for eksempel, vet nok hva dette dreier seg om. Kanskje har dere til og med stusset over mangelen på temaet her i bloggen.

Det har seg nemlig sånn at jeg for ganske lenge siden ble søkt inn på en behandling for spiseforstyrrelser. I løpet av juni var jeg på to møter på posten, og hadde i grunnen all god grunn til å dele denne nyheten på bloggen. Men likevel, gjorde jeg det visst ikke. Hvorfor? Jeg tror nok det rett og slett bare var at det å skrive det gjorde det alt for sant.

Løftet om hjelp og konkrete planer gjorde underverker for sommeren min. Jeg følte jeg kunne ta litt mer ferie, som alle andre, og dette er i stor grad det som gjorde sommeren så vellykket, men likevel delte jeg det ikke med dere. Fordi jeg var fremdeles usikker. Jeg følte et enormt press for å takke ja, så en liten del av meg var helt sikker på at jeg skulle dra, men spiseforstyrrelsen vil jo ikke. Alle som har erfaring med spiseforstyrrelser kjenner til den voldsomme ambivalensen. Ta den fra meg/la meg ha den. Gi meg kontrollen/ta fra meg kontrollen. Det er en evig diskusjon.

Etter hvert som sommeren gikk, begynte heldigvis motivasjonen å komme til meg sakte, men sikkert. Jeg kom meg ut av en lammende depresjon, og kunne kjenne på livet igjen. Og med tiden begynte jeg å venne meg til tanken på å skulle godta at andre skal bestemme hva og når jeg skal spise, hva jeg får lov til, og ikke minst vektoppgangen... For min største frykt lå i dette: Når jeg ser frisk ut, tror alle at jeg er frisk.

Det er overhodet ikke en ubegrunnet frykt, for jeg har vært der. Jeg har sett uforskammet frisk ut, og samtidig hatt det så vondt inni meg at jeg ikke visste min arme råd. Og jeg fikk høre det hele tiden. Dere aner ikke hvor vondt det er. Å fortelle meg at jeg ser godt ut på utsiden når sjelen vrenger seg i smerte, er som et spark i magen.

Tenk om du lå feberhet med lungebetennelse og brystsmerter, men likevel våknet en dag og så helt uforskammet frisk ut. Tenk å da få høre fra et titallsmennesker: "nei, så godt å se at du er bedre, kom nå stikker vi på fjelltur!" Det kan nesten ikke måle seg med skammen over å forklare at du ikke har krefter til å reise deg opp av senga som følge av psykiske lidelser, men det er like fullt vanskelig. Det finnes så mange sykdommer man ikke kan se. I alle fall spør hvordan det går hvis du virkelig vil vite, har du aldri hørt at man ikke skal skue hunden på hårene?

Vel, nok om det, og videre med min lille fortelling.

Vi nådde august. Og den nye måneden ar nådeløs. Den ribbet meg av livsglede, tok fra meg kamplysten, motivasjonen og viljen til å kjempe. Nok en gang havnet jeg i depresjonens daler.

Det finnes så mange som skriver om depresjon, men det kan ikke fullt ut forstås av en som ikke har vært der selv. Og ingen kan se det mørke hullet i meg gjennom dataskjermens korte setninger om Pottermore og fine sanger. Selv finner jeg heller ikke ordene til å formidle, når dagene tilbringes horisontalt, når jeg gråter fordi genseren er så flekkete at den må byttes ut. Når mine nærmeste ikke lenger tør å pushe meg til å gå i dusjen, eller bli med ut et sted.

Så ligger man der da. Dagesvis i strekk, med gløden tappende ut av seg, liter for liter. (For et menneske kan romme så mye glød av det fyller badebasseng fra en ende til annen.)

Jeg fikk dato og klokkeslett. 23. august, klokken ti. Fremdeles kviet jeg meg for å blogge det, enda det nærmet seg med stormskritt. Og det var jo en god nyhet, var det ikke?

Jeg visste ikke lenger. Jeg kunne knapt bry meg mindre. Etter hvert gikk det over. Jeg begynte så smått å bry meg: Jeg skulle nemlig ikke sette mine ben innenfor døra på post 4 i noen som helst nær fremtid.

En stund var mye usikkert. Jeg fortsatte å dale nedover, mens jeg i samråd med behandler konkluderte at dette er ikke tiden for å ta fatt på kampen mot spiseforstyrrelsen, akkurat nå går det ikke. Etter hvert prøvde vi å legge opp alternative strategier. Akuttinnleggelse i forkant, utsettelser, samarbeid, vi skulle ordne dette på et vis.

Endelig følte jeg at jeg ble hørt. Det skulle ordnes, det måtte det. Jeg kom ikke til å bli sittende hjemme med et minkende hjerte, jeg kom til å få hjelp.

Denne erkjennelsen virket som magi på meg. Jeg var ikke lenger alene mot det store mørket. Og med flere krigere i ryggen, kunne også jeg heve sverdet!

Det første jeg sa til meg selv var at her kan jeg ikke sitte lenger. Jeg må vekk og bort selv om jeg ikke orker. Så vet du hva jeg gjorde? Jeg tok selv initiativ til å stikke! Å dra dit humla suser, kan man kalle det.

Jeg er så heldig at jeg er velsignet med verdens beste pappa, som er lett å få med på hva enn det skal være, noe jeg nesten glemte et øyeblikk, og ikke visste helt om vi fantaserte på alvor eller spør. Heldigvis var det alvor, og neste morgen pakket vi bilen og kjørte avgårde.

Vi kjørte på svenske veier, svinset inn på polet ett minutt før stengetid, og hele verden var på vår side denne lørdags formiddagen. Kanskje bortsett fra renget, men det gjorde ikke så mye.

I Østersund leide vi oss en campinghytte, hvor vi spilte brettspill, "grillet" inne, leste tegneserier og pløyde oss gjennom side på side i en quizbok.

Etter en god natts søvn, pakket vi sammen, satte oss i bilen og kjørte tilbake til Norge med orkester, henholdsvis Kaizers og Bo Kaspers, som soundtrack.

Og vet dere hva? I løpet av det drøye døgnet kom jeg til live igjen. Nå lever jeg.

Det er 22. august og jeg pakker kofferten. For i morgen skal jeg legges inn på Østmarkas spesialpost 4, og gjennomgå en tremåneders behandling for spiseforstyrrelser.

Nå er jeg klar.

Om å komme seg ut og å være betatt og ekstatisk

Jeg har mange blogginnlegg på lager. Nei, ikke ferdigskrevede, lagrede kladder, men ferdigformulerte setninger og funderinger, viktige tema som spiller på repeat inni topplokket og bare venter på å finne veien ut av fingrene og ned på tastaturet.

Det første jeg vil fortelle om, er et par seiere og ikke minst minneverdige opplevelser jeg har hatt denne uka. Til tross for tunge dager, har jeg nemlig kommet meg opp og ut, og vært på konsert! Ikke bare én, men to! Og tror du ikke den ene til og med var en dobbelkonsert?

På mandag var det duket for Kaizers Orchestra i Borggården. Etter å ha brukt omtrent hele dagen på å grue meg, og være på nippet til å heller tilbringe kvelden på sofaen, kom jeg meg omsider avgårde. Vi var tidlig ute, så vi måtte stå og vente en god stund, hvorav jeg brukte det meste av tiden på å vurdere om jeg bare skulle dra hjem igjen. Men så, dere, så kom Kaizers på scenen.

Alle bekymringer var som blåst vekk, og jeg ble øyeblikkelig metamorfert til en hylende fjortis. Janove er mitt kryptomitt og mitt prozac samtidig. Snakker om betatt!

For anledningen så jeg forresten slik ut:

Eller, nå lyver jeg, jeg er fæl til dette, i sannhet så jeg vel heller slik ut:

Som om ikke dette var nok, var jeg også på konsert i går! Jeg må innrømme at jeg var enda nærmere å bli hjemme denne gangen, men jeg kunne rett og slett ikke svikte min gode venninne, Maria, så jeg kom meg til sist avgårde. Denne gangen ble heldigvis mitt labre stemningsleie som blåst bort, straks den herlige frøkenen møtte meg på bussholdeplassen! Vi banet oss vei inn i Borggården, hvor det var masse folk, men av en eller annen grunn god plass helt foran, hvor jeg i tillegg var så heldig å finne et knippe slektninger, så der stod vi, helt inntil gjerdet, bare få meter fra hr. Thomas Dybdahl selv!

Adressas anmelder påstår at Thomas Dybdahl og Bjørn Eidsvåg ikke passet sammen, men I beg to differ! Dette var en konsertopplevelse over all forvetning! For noen typer, dere. Makan.

22.06.2011

Det er som om alt jeg sier står i helt feil proporsjoner i forhold til virkeligheten. Det finnes rett og slett ikke ord sterke nok til å formidle det grusomme, uvirkelige, forferdelige vi alle har måttet ta innover oss. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, hva jeg skal prøve å si, men ett aldri så lite budskap har jeg.

Midt i all elendigheten blomstrer det en kjerne av håp. For mens netthinnen overbelastes med bilder av sårede ungdommer, bomberuiner og drapsmenn, ser jeg også sterke taler fra våre overhoder, bilder av blomsterhav, fakler, og mennesker som støtter hverandre.

Sjokket over å være vitne (om ikke øye-) til en slik hendelse i lille, trygge Norge kommer forsatt i bølger. Det er som om all verdens elendighet plutselig samlet seg i et eneste stort tordenvær med massive lynnedslag i Oslo og på Utøya denne helgen. Ennå er det absurd, det siger stykkevis inn i bevisstheten. Her, her his oss.

Samtidig varmer det hjertet mitt å se solidariteten det har vekket i oss alle. Vi står sammen. Og vi står sterkt.

Status: Deprimert og spiseforstyrret

Nå har det vært stille fra meg noen dager. Det kan man selvsagt tolke som at min tilbakekomst var nok en bløff, men det var ikke det altså, 2011 skal bli bloggens år.

Saken er den at jeg har hatt noen veldig tøffe dager. I går kom jeg til Østmarka for en natt, og nå tilbringer jeg helgen hjemme hos familien. På mandag legges jeg inn for en litt lengre periode, dvs. 2-3 uker.

Når alt er grått og svart med bare glimt av hvitt, er det godt at noen river fra meg penselen og dytter på litt farger. Det blir nok bra.

21 somre

13. Mars 2010
Jeg er 21 år gammel. Det er litt mye. Men... jeg har i det minste bursdag!




Hurra for meg!

Hjartepost

Nå har jeg akkurat meldt meg på et av de koseligste prosjektene jeg har hørt om. Det arrangeres av Mariell på hjartesmil.blogg.no, en tvers gjennom skjønn blogg.

Prosjektet heter noe så sjarmerende som hjartepost og fungerer som følger. Alle som vil være med oppgir adresse og sender noen ord om seg selv, og får tilsendt adressen og informasjonen til noen andre. Det du så skal gjøre er å stelle i stand en aldri så liten presang til din utvalgte. Du må se nøye på informasjonen du får gitt om den du skal sende til, og legge med minst fem ting i en pakke du sender vedkommende.

Så er det bare å vente og se om det dukker opp noe i postkassen din også!

Synes du dette virker like koselig som meg? Les mer her.

Nye tider

Da er jeg vel hjemme og har endelig planer om å skrive litt for dere igjen. Så snart Photoshop er oppe og går skal jeg lage en fin ny header så jeg faktisk får lyst til å skrive noe her, også får vi bare håpe jeg finner på noe å skrive om. I mellomtiden kan dere få noen bilder fra tiden som har gått.

Avslutning på tunet

Vel hjemme. For godt. Har hatt en vidunderlig avslutning på tunet og klarer ikke helt å være lei meg enda etter en så fin dag. Det har vært sommervarme, musikk, tårer, latter og stemning. Avslutningen ble en verdig slutt på et fantastisk år. Er veldig glad jeg finner gleden i den dagen her akkurat nå, så kan jeg heller bli trist senere. Nå sitter jeg igjen i en lykkerus med herlige minner og gode erfaringer. Videre kommer jeg til å bruke de neste postene på et alfabetisk tilbakeblikk.

I mangel på avslutningsbilder, her er et bilde fra forestillingen "All made out of ticky-tacky":

New York, baby

Nå skulle jeg greie ut om denne sagnomsuste New York-turen, men jeg tror disse klippene taler for seg selv.

Trøndertun rockfestival

Nå hadde jeg egentlig litt sånne små planer om hva jeg skulle skrive om. Jeg var fast bestemt på å ikke la mitt bloggliv gå tapt, men så merker jeg at mine mac-kunnskaper (ikke overraskende) er heller labre, så jeg tenker det ikke helt er verdt strevet med alle disse små videoene og bildene jeg skulle rutte med.

Men for all del! Jeg kan jo skrive om noe helt annet enn så lenge. Som for eksempel... Trøndertun rockfestival! Kommende lørdag blir det musikk fra tolv til tolv, det blir danseinnslag, kunst, god mat og kule T-skjorter :D Og best av alt: DET ER HELT GRATIS!

Så dersom du er i Trondheimsområdet i helga - kom deg hit til Melhus på lørdag for rettelig festivalstemning!

http://www.myspace.com/trondertun

http://www.myspace.com/trondertunfestival 

Om en hektisk, men herlig tid

Neimen hei dere. Lenge siden sist. Det lover dårlig når flere innlegg starter på den måten, men nå hadde jeg egentlig helt gitt opp denne blogg-greia. Men så! Fikk jeg et aldri så lite innfall. Du, vet, hvorfor ikke liksom.

Det som er med meg og dette blogg-konseptet, er at jeg sjelden føler jeg skriver om noe interessant. Dette av den soleklare grunn at jeg kun setter av tid til denne bloggen når jeg har mye tid til overs. Så hvis det skjer noe spennende har jeg jo ikke tid til å skrive om det her!

Siden sist har det skjedd en hel del faktisk.

Skal vi se. Helgen da jeg skrev det forrige innlegget var da jeg hadde bursdag. Og da reiste jeg og Ellisif til Kyrksæterøra av alle steder for å delta på fylkesmønstring i UKM. Det var et overraskende trivelig opphold. Vi så stand-up show med Raske Menn (hysterisk morsomt) og gikk videre til landsmønstringen som foregår i Trondheim i Olavshallen i juni.

Og etter det... Hm, har ikke helt oversikt over hva som skjedde i mellomtiden, men litt senere dro vi hele skolen til New York! Det var litt av en tur, dere! Kanskje jeg skriver litt om den senere, for det er jo verdt et innlegg eller fem. Høyepunktene var the Lion King og the Little Mermaid på Broadway, Fuerza Bruta (Herreguuud), Shopping Night på Capezio, MoMa, Forever 21, blant mange andre fantastiske opplevelser :D

Etter New York var det rett til påskeferie. Da var jeg blant annet på en koselig hyttetur med Ellisif og familien, og reiste litt etter påska var over og.

Men SÅ kommer vi til høydepunktet! Vi er nemlig akkurat ferdig med forestilling! Herregud for enjobb det har vært, og hvor lite energi jeg har til overs akkurat nå, men det var absolutt verdt det. For en forestilling det ble!

"All made out of ticky-tacky" ble vist i Verkstedhallen på Svartlamon tre ganger i forbindelse med dansens dag (som forsåvidt er i morgen). Forestillingen er koreografert og utført av danselevene på Trøndertun og gjett om jeg er stolt av å være en del av dem akkurat nå :D Får se om det blir mulighet for noen klipp på nett etter hvert.

Nå skal jeg hvile! Snakkes!

Copenhagen Contemporary Dance School

Hei, vet dere hva? Jeg har hatt en fantastisk dag! Akkurat nå befinner jeg meg på et hotellrom i København og forteller til alle som vil høre at jeg akkurat har kommet fra audition til Copenhagen Contemporary Dance School. Og vet dere hva!? De ville ha meg! Jeg har fått tilbud om en plass neste skoleår, nå er det bare opp til meg om jeg vil ta den.
Mine øyeblikkelige tanker er... Jeg er helt forelsket i København. Folkene var kjempehyggelige. Og... jeg vil jo danse! Men samtidig tenker jeg jo at det var en småshabby sted og det koster en masse penger. Men hei, et riktig bohemliv i selveste Køben? Mmmmm...

?

24/opp/ned/nå & kakaphonie i bilder

Masse bilder i tilfeldig rekkefølge. Slutten først blant annet. Takk til Jenny Schnaller for penpene bilder. :D

24 OPP/NED/NÅ & KAKAPHONIE

Da er det på tide med en oppdatering fra Trøndertun-livet. Da mener jeg sånn rent bortsett fra den lille sutreposten i går.
Dette blir nok en ren fortelle-om-dagen-min-post, så stålsett deg. Men den handler ikke om frokost og danseklasser, så det blir jo noe annet. I går hadde vi jo forestilling!
Bussen gikk til Isak kultursenter halv elleve og de fleste elevene på Trøndertun var fullpakket med utstyr og klar for en helaften på isak. Klokka elleve var vi fremme og orienterte oss litt på scenen og garderobene før vi var full i gang med uvisst antall peptalks og gjennomganger. Den siste gjennomgangen før generalprøven gikk riktig bra og jeg tror det ble tatt masse fine bilder. Dere skulle selvsagt fått sett dem, men som sagt får jeg ikke til å legge inn bilder for tida. Mulig det er internett sin skyld, den detter litt inn og ut.
Generalprøven gikk også bra og jeg følte meg ganske beroliget før selve forestillingen. Selvfølgelig begynte jeg å stresse litt og hoste som en gal like før vi skulle begynne, men det gikk fort over, og det meste gikk som en drøm. Det var kanskje ikke det ultimate resultatet, men jeg gjorde mitt beste der og da, og tror det gikk kjempefint!
Lærerne var kjempefornøyd, og generelt alle som så på skrøt av oss. Jeg ble spesielt glad da jeg tilfeldigvis befant meg alene med Birgitte, og hun skrøt og sa det gikk kjempebra. Før hun avansere og sa jeg hadde så fin tilstedeværelse på scenen, utrolig bra, kjempebra! Ja, hun sa faktisk alt det og jeg ble veldig glad. Det var en herlig slutt på alt dette slitet.
Etterpå var det konserter på coffee annan, og det var noe ganske annet å høre skolebandene utenfor skolen, mye bedre rett og slett. Men jeg var relativt sliten etter mange timer med forberedelser og forestilling, så jeg holdt på å dra etter tre band, men så ble det ikke sånn, så jeg ble mest sittende å vente. Helt til en dame plutselig kom bort til oss og spurte om vi skulle bære ting ut fra amfisalen, og vi svarte blidt at tja, det kunne vi jo alltids gjøre, før hun begynte å snakke til oss kjempestrengt om at de skulle stenge og vi måtte bare sette alle tingene utenfor siden lærerne våre var så teite at de hadde bestilt buss klokka ti, og de kunne jo ikke holde åpent bare fordi vi trodde at det skulle ta en time å rydde etter konserten. Vi fortsatte å smile pent og sa ok, såklart, vi gjør det også løp vi som forskremte mus. Vi bar ut alt og en cymbal gikk i stykker og ute var det snø og frost. Etter en stund satte vi oss inne i gangen hvor de ikke var ferdig med å stemme, og der var hun sinte damen igjen og var innmari sint rett og slett. Jeg tror nok det med bussen bare var det lille ekstra oppå det at musikerne hadde forlatt backstage full av tomme ølflasker og søppel og gud vet hva på dette strengt rusfrie arrangementet. Alle tok ansvar og vi ringte maxi taxi for å kjøre tilbake trommene, og også lærerne våre som kom ganske fort. Marit og Birgitte så litt overrasket ut da de trippet inn døra og møtte den monstersinte isakdamen som kjeftet og smelte og nektet for alt framtidig samarbeid med Trøndertun. Vi som satt rundt satt stort sett bare rundt og syntes kjempesynd på de to uskyldige snilleste damene i verden før vi gikk ut og bet i oss kulda i stedet. I følge de to etterpå hadde visst damen sagt etterpå at hun var klar over at dette overhode ikke gjaldt danserne som hadde blitt fulgt opp av lærerne våre hele dagen og etterlatt garderobene helt nydelige. Etter dette gjenstod en times venting i det iskalde været, så vi pakket oss inn i alle klærne vi hadde og ventet. Noen spilte og noen danset og hoppet og sang, men jeg var som sagt ganske sliten, og satt stort sett og var kald. Ikke lurt kanskje, men jeg orket ikke så mye mere, og følte meg ikke særlig bra, med ille hoste og litt sånt. Men vi kom oss gjennom det og busset hjem til senga. Over og ut!

Første dag med dansetimer

For en dag. Den begynte greit. Småkvalm da jeg våkna, men jeg tenkte at det er jo egentlig ikke verre enn det pleier å være. Så jeg slepte meg bort til frokost i ganske god form, men fikk ikke i meg noe mat. Men sånn pleier det jo å være.
Etter dette gikk vi opp i dansesalen og skulle ha jazz. Oppvarmingen gikk veldig bra, jeg klarte å henge med med en gang og hadde energi nok i starten, men den tapte seg ganske fort. Da vi begynte med noen plié-øvelser kjente jeg etterhvert at beina ikke klarte å bære meg særlig lenger og måtte skjelvende sette meg ned. Verden gikk litt rundt en god stund, men i løpet av timen ble jeg mye bedre, bare litt småkvalm igjen, så jeg bestemte meg for å prøve klassisk etter lunsj. Til lunsj var jeg fortsatt litt uvel, så fikk bare i meg ei brødskive, men det var da noe, så jeg tenkte det gikk greit. Klassisk gikk ganske så greit til å begynne med, men det var veldig vanskelig å henge med, ettersom de andre hadde gjort alt sammen en del ganger. Etter en del barre-øvelser følte jeg meg ganske svimmel igjen, men holdt stand, dog ganske skjelvende. Den siste øvelsen på barren fikk jeg knapt med meg så etterpå måtte jeg gå litt sånn i halvsvime og lene meg til veggen og håpe på at det skulle forsvinne. Satte meg ned etter en stund og etter det gikk det bare nedover. Det skjedde egentlig ganske fort at jeg ble så innmari svimmel at jeg måtte støtte hodet i hendene og det begynte å prikke i hele kroppen, også husker jeg ikke helt hva som skjedde, men noen kom bort til meg, også kom Marit danselæreren min bort til meg og støttet meg ut og jeg fikk ikke puste og alle musklene gjorde vondt også satt vi oss på sofaen. Jeg vet ikke om jeg har opplevd noe så ekkelt før egentlig, jeg hadde ikke kontroll over noe som helst, alle musklene var spent og pusten gikk i hurtige kast av seg selv. Marit prøvde å be meg røre på fingrene, men det var helt umulig. Det var egentlig det verste. Det var ikke sånn, klarer ikke å åpne knyttnevene type ting, fingrene var liksom bare helt spent og jeg klarte ikke lee på dem en gang. Marit sier jeg hyperventilerte. Etter en laaang stund roet pusten seg litt og fingrene ble med igjen, og jeg lå stort sett bare veldig lenge med en sånn ekkel prikking hele kroppen, spesielt ansiktet, noe som er ganske fælt. Senere fikk hun meg med på Relax Roomet vårt og jeg lå der en stund og kom meg. Etterpå hentet Marit Ingeborg som satt med meg ganske så lenge mens jeg bare slappet av. Til middag var jeg veldig bra og fikk i meg kjøttkaker og nå føler jeg meg litt sliten, men ganske så bra.
En i det hele tatt skummel opplevelse, ettersom jeg aldri har opplevd noe sånt før. Vil tro noen av dere kjenner til følelsene, og det er ganske så skremmende første gang.