tirsdag 30. august 2011

Uten tittel

9 kommentarer
Se,

hun danser
i utakt

med beina
i skyene

og faller, faller, faller

aldri.

mandag 29. august 2011

Slag for slag i perspektiv

4 kommentarer
Jeg er fremdeles litt forvirret. Det begynner å synke inn, men det er fryktelig vanskelig å forstå.

Min tankegang er innmari preget av et svarthvitt-syn. Dette er det sikkert mange som kjenner seg igjen i, og jeg har også vært veldig klar over at jeg har disse tendensene. Men det er først nå jeg virkelig har fått erfare hvor inngrodd det er, og hvor svart det blir når mørket senker seg over denne berømmelige tankefloraen.

Helgen har vært veldig vanskelig. Det er ikke så nøye å gå inn på det, men det har vært enormt mange utfordringer, hvorav en god del av dem har blitt taklet på uhensiktsmessig måte. Min umiddelbare reaksjon var som vanlig et enormt innovervendt raseri. Jeg kjente tydelig den negative sirkelen jeg rodde meg inn i, og slet med å bryte ut av de negative handlingsmønstrene. Alt jeg gjorde ble feil, og innsatsen min virket så liten at den like gjerne kunne vært ikke-eksisterende.

I etterkant fikk jeg høre litt om hvordan de som stod utenfor opplevde akkurat de samme hendelsene. Jeg opplevde å få skryt for situasjoner jeg tvers gjennom hatet meg selv for. Dette føltes svært merkelig for meg. Hvordan kunne det være at noen fant noe positivt bortgjemt i den mørke skyen av en tragedie?

Det fikk meg til å tenke på et eksempel som er veldig relevant akkurat nå. Det finnes så mange måter å se en og samme situasjon på, man må bare bestemme seg hvor hvordan man vil ta det. Vi kan for eksempel se for oss dette scenarioet: Jeg får servert en tallerken med to brødskiver og tilhørende pålegg. Jeg spiser hver smule av den ene, men lar den andre ligge igjen.

Hvordan var innsatsen min? Sannheten er at det handler bare om øyet som ser. For man kan tenke at for denne spiseforstyrrede jenta var dette en enorm utfordring, og se på hvor utrolig bra det var at hun spiste hele den brødskiva selv om hun syntes det var kjempevanskelig!

Man kan jo også tenke at hun spiste halve, så det var jo halvveis bra. Klapp på skulderen, men ingen jubel for å si det sånn. Eller så kan man jo tenke at de to skivene veier opp for hverandre. En spist, og en ikke spist, en minus en, og ingen stor hverken bragd eller fiasko.

Den siste metoden man kan velge, er min metode. Å feste all oppmerksomhet mot den siste brødskiva som ligger og formelig eser utover tallerkenen, og erkjenne at man har mislyktes.

Men jeg begynner å lære.

Man kan gå seirende ut av en krig uten å ha vunnet alle slagene!

fredag 26. august 2011

En etterlengtet pust i bakken med et lite blikk over egen skulder

12 kommentarer
Nå er jeg klar. Jeg har landet.

Det har vært veldig mye jeg har hatt lyst til å dele med dere, men jeg har ikke klart å overhodet plukke opp datamaskinen - dette er første gang den er slått på.

Jeg ville gjerne gi lyd fra meg, selv om jeg ikke aner hvordan jeg skal sette ord på hvordan uka hittil har vært. For det har vært noe av det mest intense jeg har vært med på noensinne.

Som dere husker, var jeg svært motivert. Jeg hadde så inderlig tro på at dette skulle gå bra, og reiste med godt mot, og følte meg godt forberedt på de voldsomme utfordringene jeg nå stod ovenfor.

Jeg kunne ikke tatt mer feil.

Pappa, jeg og mange titalls kilo bagasje, kjørte opp til Østmarka tirsdags morgen. Jeg smilte fremdeles da jeg kom, og hilste høflig og nervøst på menneskene møtte. I grunn ble jeg tatt veldig godt imot, og var enormt lettet etter å ha blitt presentert for min nye behandler her, som øyeblikkelig ga meg en utelukkende god følelse. Og for dem som kjenner meg, vet dere at førsteinntrykk er noe jeg har veldig vanskelig for å endre. Starter du på godsida, er det et visst slingringsmonn før du havner på hatlista, så jeg har stor tro på henne!

Men derfra, gikk det strake veien nedover. Sant og si husker jeg relativt lite av tirsdagen. Jeg kan redegjøre for timesvis med angst og gråt, et kaldt og grått rom som føltes som en fengselscelle, en dørstokkmil som ikke bare var mil, men lysår.

Jeg har kjempet. Jeg har ofret mengder av alle kroppsvæsker, og vært innom så intense og uutholdelige følelser, at jeg overhodet ikke forventet å sitte her i dag. Først i dag har jeg klart (med litt hjelp) å pakke ut av kofferten og finne meg til rette. I ettermiddag har jeg for første gang klart å komme meg i dusjen, og ikke bare det, jeg har sminket meg og kledd meg i skikkelige klær, til smigrende respons fra medpasienter.

Nå som jeg sitter her og prøver å se litt tilbake på dagene som har gått, vet jeg egentlig ikke helt hva mer jeg skal skrive. Veldig mye av dagene er som store sorte hull. Jeg tok noen dårlige valg, tok utallige svinger mot mitt eget lille helvete, og tror snart jeg ikke har fler tårer igjen. Jeg er ubeskrivelig takknemlig overfor menneskene som har rett og slett dratt meg gjennom disse dagene, og holdt meg oppe i den grad jeg kan kalle det det. Uten behandler K sin overtalelsesevne over telefon, hadde jeg reist hjem første kveld. Uten mamma og pappa som kommer kjørende med brettspill og klemmer, hadde jeg dratt hjem andre kveld. Tredje kveld ga jeg opp å kjempe, og fikk selv kjenne på kroppen hvor sykdommen kan dra meg med, og blitt påmint hvilken retning jeg styrer meg selv på egenhånd. Ned, ned, ned.

Jeg har det fortsatt enormt tøft. For en som ikke har stått i det selv, er det vanskelig å sette ord på trangen til å straffe seg selv. Jeg har kommet lenger enn på veldig veldig lenge. Jeg har gjort så mye godt for meg selv, som å spise og drikke, som sykdommen egentlig ikke tillater, at jeg ofte blir overmannet av behovet for å "gjøre opp for det", ved å hindre meg selv i alle andre goder. Det er en lang vei å gå. Små ting som å kunne smøre leppene når de sprekker er en luksus den onde skulderdjevelen blånekter. Men jeg tar skrittene, innmari mange skritt av gangen.

Dagen i dag har vært et vendepunkt. Det er mye fokus her på å støtte hverandre i SPIS-gruppa, og det innebærer noen faste gruppeaktiviteter, som jeg har store, store problemer med. Angsten spiser meg fullstendig opp i situasjoner som dette, og med en av disse som start på dagen i dag, falt jeg raskt ned i min lille gjørme av negative tanker.

Men i løpet av formiddagen snudde alt. Jeg fikk snakket og fortalt, og fått hjelp til å snu det svært destruktive fokuset som tar overhånd. For hva så om jeg har feilet noen ganger? Herregud, se så mange seierer jeg har hatt da! Det er ikke måte på hvor mye jeg faktisk har mestret, jeg har stått imot så voldsomme impulser, stått i bølge på bølge med angst, og sakte men sikkert åpnet meg for helt nye mennesker. Jeg har begynt å ta tak i hendene som strekkes mot meg. Og endelig, endelig, ser jeg at de trekker meg på rett vei.


Min største motivasjon akkurat nå: Jeg begynner å få ansiktet tilbake! Det er kanskje ikke alle som er oppmerksomme på det, men for alle de andre spiseforstyrrede der ute som har opplevd det samme - det er så godt!

Jeg må nesten nevne en gang til: mine medpasienter. Disse jentene er noen så skjønne, vidunderlige skapninger, dere aner det bare ikke! Takk for at dere fyller dagene mine med øyeblikk som er verdt å ta vare på. Jeg er allerede kjempeglad i dere.

mandag 22. august 2011

Bring it!

14 kommentarer
Da er det kanskje på tide å fortelle. Det har vært litt stille fra min front i det siste, og det med god grunn.

Dere som kjenner meg, enten i virkeligheten eller på nett, som har meg på facebook for eksempel, vet nok hva dette dreier seg om. Kanskje har dere til og med stusset over mangelen på temaet her i bloggen.

Det har seg nemlig sånn at jeg for ganske lenge siden ble søkt inn på en behandling for spiseforstyrrelser. I løpet av juni var jeg på to møter på posten, og hadde i grunnen all god grunn til å dele denne nyheten på bloggen. Men likevel, gjorde jeg det visst ikke. Hvorfor? Jeg tror nok det rett og slett bare var at det å skrive det gjorde det alt for sant.

Løftet om hjelp og konkrete planer gjorde underverker for sommeren min. Jeg følte jeg kunne ta litt mer ferie, som alle andre, og dette er i stor grad det som gjorde sommeren så vellykket, men likevel delte jeg det ikke med dere. Fordi jeg var fremdeles usikker. Jeg følte et enormt press for å takke ja, så en liten del av meg var helt sikker på at jeg skulle dra, men spiseforstyrrelsen vil jo ikke. Alle som har erfaring med spiseforstyrrelser kjenner til den voldsomme ambivalensen. Ta den fra meg/la meg ha den. Gi meg kontrollen/ta fra meg kontrollen. Det er en evig diskusjon.

Etter hvert som sommeren gikk, begynte heldigvis motivasjonen å komme til meg sakte, men sikkert. Jeg kom meg ut av en lammende depresjon, og kunne kjenne på livet igjen. Og med tiden begynte jeg å venne meg til tanken på å skulle godta at andre skal bestemme hva og når jeg skal spise, hva jeg får lov til, og ikke minst vektoppgangen... For min største frykt lå i dette: Når jeg ser frisk ut, tror alle at jeg er frisk.

Det er overhodet ikke en ubegrunnet frykt, for jeg har vært der. Jeg har sett uforskammet frisk ut, og samtidig hatt det så vondt inni meg at jeg ikke visste min arme råd. Og jeg fikk høre det hele tiden. Dere aner ikke hvor vondt det er. Å fortelle meg at jeg ser godt ut på utsiden når sjelen vrenger seg i smerte, er som et spark i magen.

Tenk om du lå feberhet med lungebetennelse og brystsmerter, men likevel våknet en dag og så helt uforskammet frisk ut. Tenk å da få høre fra et titallsmennesker: "nei, så godt å se at du er bedre, kom nå stikker vi på fjelltur!" Det kan nesten ikke måle seg med skammen over å forklare at du ikke har krefter til å reise deg opp av senga som følge av psykiske lidelser, men det er like fullt vanskelig. Det finnes så mange sykdommer man ikke kan se. I alle fall spør hvordan det går hvis du virkelig vil vite, har du aldri hørt at man ikke skal skue hunden på hårene?

Vel, nok om det, og videre med min lille fortelling.

Vi nådde august. Og den nye måneden ar nådeløs. Den ribbet meg av livsglede, tok fra meg kamplysten, motivasjonen og viljen til å kjempe. Nok en gang havnet jeg i depresjonens daler.

Det finnes så mange som skriver om depresjon, men det kan ikke fullt ut forstås av en som ikke har vært der selv. Og ingen kan se det mørke hullet i meg gjennom dataskjermens korte setninger om Pottermore og fine sanger. Selv finner jeg heller ikke ordene til å formidle, når dagene tilbringes horisontalt, når jeg gråter fordi genseren er så flekkete at den må byttes ut. Når mine nærmeste ikke lenger tør å pushe meg til å gå i dusjen, eller bli med ut et sted.

Så ligger man der da. Dagesvis i strekk, med gløden tappende ut av seg, liter for liter. (For et menneske kan romme så mye glød av det fyller badebasseng fra en ende til annen.)

Jeg fikk dato og klokkeslett. 23. august, klokken ti. Fremdeles kviet jeg meg for å blogge det, enda det nærmet seg med stormskritt. Og det var jo en god nyhet, var det ikke?

Jeg visste ikke lenger. Jeg kunne knapt bry meg mindre. Etter hvert gikk det over. Jeg begynte så smått å bry meg: Jeg skulle nemlig ikke sette mine ben innenfor døra på post 4 i noen som helst nær fremtid.

En stund var mye usikkert. Jeg fortsatte å dale nedover, mens jeg i samråd med behandler konkluderte at dette er ikke tiden for å ta fatt på kampen mot spiseforstyrrelsen, akkurat nå går det ikke. Etter hvert prøvde vi å legge opp alternative strategier. Akuttinnleggelse i forkant, utsettelser, samarbeid, vi skulle ordne dette på et vis.

Endelig følte jeg at jeg ble hørt. Det skulle ordnes, det måtte det. Jeg kom ikke til å bli sittende hjemme med et minkende hjerte, jeg kom til å få hjelp.

Denne erkjennelsen virket som magi på meg. Jeg var ikke lenger alene mot det store mørket. Og med flere krigere i ryggen, kunne også jeg heve sverdet!

Det første jeg sa til meg selv var at her kan jeg ikke sitte lenger. Jeg må vekk og bort selv om jeg ikke orker. Så vet du hva jeg gjorde? Jeg tok selv initiativ til å stikke! Å dra dit humla suser, kan man kalle det.

Jeg er så heldig at jeg er velsignet med verdens beste pappa, som er lett å få med på hva enn det skal være, noe jeg nesten glemte et øyeblikk, og ikke visste helt om vi fantaserte på alvor eller spør. Heldigvis var det alvor, og neste morgen pakket vi bilen og kjørte avgårde.

Vi kjørte på svenske veier, svinset inn på polet ett minutt før stengetid, og hele verden var på vår side denne lørdags formiddagen. Kanskje bortsett fra renget, men det gjorde ikke så mye.

I Østersund leide vi oss en campinghytte, hvor vi spilte brettspill, "grillet" inne, leste tegneserier og pløyde oss gjennom side på side i en quizbok.

Etter en god natts søvn, pakket vi sammen, satte oss i bilen og kjørte tilbake til Norge med orkester, henholdsvis Kaizers og Bo Kaspers, som soundtrack.

Og vet dere hva? I løpet av det drøye døgnet kom jeg til live igjen. Nå lever jeg.

Det er 22. august og jeg pakker kofferten. For i morgen skal jeg legges inn på Østmarkas spesialpost 4, og gjennomgå en tremåneders behandling for spiseforstyrrelser.

er jeg klar.

fredag 12. august 2011

Englevenner

8 kommentarer
Hun mønstrer meg et øyeblikk eller to før hun spør: "hvordan går det med deg nå?", og stryker meg lett på armen. I rommet ved siden av høres latter og klirring i flasker, men i de korte sekundene er det bare oss to. Blikkene våre møtes, og rommer uendelig mye mer enn ordene jeg klumsete setter sammen til en setning. Jeg husker ikke helt hva jeg sier, men jeg ser at hun forstår hver flodbølge av smerte bak ordene mine, angsten som glimter i øynene mine når jeg ser en annen vei.

Jeg setter på et tappert smil og føler meg litt taprere også når jeg setter opp skjoldet igjen. For selv om jeg er helt alene bak panseret mitt, husker jeg at noen vet hvem jeg er bak det.

...

7 kommentarer
Det er vanskelig å skrive noe fornuftig når Fornuften føles som en gammel venn jeg har kontakt med bare en sjelden gang.

torsdag 11. august 2011

This and that

0 kommentarer
Hva jeg gjør om dagene?

Jeg hører MuggleCast vettu. For dem som ikke er frelst kan det kanskje høres litt rart ut å bruke dagen på det, men jeg sitter seriøst rett opp og ned i en stol og hører til jeg ler meg av stolen. Noen ganger ligger jeg i senga da.
(Nerd, jeg? Forresten, pek og le litt av pappas "peacetegn" da. Fine pappan min)

Men i går hadde jeg fest faktisk. Og det var sånn:




(Det var ikke bare for syns skyld altså, det var for synets skyld)

tirsdag 9. august 2011

Til Maria når hun er lei seg

5 kommentarer
Jeg kvier meg for å legge den ut, fordi jeg er en evig perfeksjonist. Men jeg gjør det likevel, fordi en rask gjennomførelse ikke skal stå i veien for sjelen i et bilde.

mandag 8. august 2011

fredag 5. august 2011

Jenta du møtte i byen eller et annet sted

11 kommentarer
Hun våkner skjelvende enda hun sovnet med klærne på. Rommet er mørkt og puta er våt. Gråt hun seg i søvn igjen? For trøtt til å stå opp, drar hun av seg dongeribuksa og pakker dyna tettere rundt seg.

I drømme kjemper hun en fånyttes kamp mot tyngekraften, bena er som ambolter og kofferten hun prøver å slepe med seg er så tung at hun ikke kan rikke den. Uten noen forklarlig grunn innhentes hun av en panikkfølelse, hun skriker etter hjelp og hiver etter pusten, men kommer seg ikke av flekken.

Neste gang hun våkner er det heldigvis morgen, men hun kjenner seg ikke uthvilt. Angsten som overmannet henne i drømme ligger ennå som en hard masse i magen. Og skyen. Den tunge, mørke skyen som alltid er der når hun våkner. Det eneste hun vil er å sove igjen, selv om hun er lys våken.
Kroppen kjennes seig og gir henne en fornemmelse av lammende følelsen i drømmen; den er for tung til å løfte.

Det tar henne i overkant av en time å hente fram viljestyrken til å sette seg opp i sengen, før hun omsider reiser seg og tusler ut på badet. Hun møtes av det samme gamle bildet, det hun aldri kommer seg bort ifra. Ei mørkhåret jente reflektert i et støvete glasspeil. Hun minnes på alle de latterlige forslagene om å snakke til sitt eget speilbilde om morgenen, og fnyser. Som om den lille utblåstningen av luft satte i gang en helt annen følelsesmekanisme, begynner hun tvert å gråte. Uten å helt vite hvorfor. Var det synet av henne selv? Eller var det bare tanken på å se seg ferdig, og ta fatt på enda en ny dag?

Hun kommer seg ikke ut av huset før langt utpå ettermiddagen. Formiddagen har forsvunnet i et virrvarr av følelser, halvhjertede forsøk på å få klistret på en anstendig væremåte, et upåklagelig ytre. Første lag med sminke ble grått bort, andre lag ble fjernet i en hjerteskjærende fortvilelse, bare fordi de ikke ble "bra nok". Ingenting i klesskapet hennes så ut til å passe, det meste fikk henne til å se lubben ut, og da hun til slutt fikk på seg en blomstrete kjole, føltes det så innmari feil. Men hun biter det i seg. 17:45 knyter hun på seg de høyhælte skolettene, før hun snur i døra. Det er som om selve lufta tar kveletak på henne, og på et eneste utpust er all energi som forsvunnet.

"Rekker ikke bussen, bli en halvtime for sen", taster hun raskt inn på mobilen med øvede fingre. Det sviende nederlaget legger seg over skuldrene hennes, men hun kapitulerer ikke enda. Hun venter.

Den neste halvtimen går uten at hun vet helt hvordan, har hun bare sittet der?

Vel fremme i sentrum møter hun noen, det er ikke så nøye hvem, og hun koser seg, men er raskt ute med å si fra om at hun ikke kan bli så lenge, hun må "rekke en buss". De trasker rundt i byen en stund, kanskje setter de seg på en café, eller så shopper de et par-tre svært unødvendige ting og blir litt gladere enn før.

"Så godt å se at du er blitt mye bedre!", sier en av de andre, og hun vet ikke helt hva hun skal si, men smilet er godt øvd inn, så hun bare smiler, før hun må rekke den der bussen. "Hadebra, det var kjempekoselig å møte dere igjen!"

HP ftw og herregud for en geek

0 kommentarer
For litt siden, vet dere. Eller, herregud, det er lenge siden. Men i hvert fall, da. Vi var på Harry Potter-premiere!





Og siden jeg først er inne på Harry Potter, og skal prøve å ikke nerdespamme bloggen min så masse, så må jeg bare tipse dere om http://www.pottermore.com/. Kan med glede meddele at jeg er "granted early access" under brukernavnet ShadowIce55, så watch out! Jeg kommer nemlig ikke til å forlate Pottermore på noen dager tvert jeg kommer inn. Det kan ikke bli annet enn fantastisk.

Må nok skuffe/glede (stryk det som ikke passer) dere alle med at jeg fremdeles er temmelig i Harry Potter-modus. I dag har jeg for eksempel hørt noen episoder PotterCast, og denne episoden minnet meg innmari på hvorfor jeg elsker Harry Potter-bøkene, i all dere kompleksitet.

HP ftw! 

Om å komme seg ut og å være betatt og ekstatisk

4 kommentarer
Jeg har mange blogginnlegg på lager. Nei, ikke ferdigskrevede, lagrede kladder, men ferdigformulerte setninger og funderinger, viktige tema som spiller på repeat inni topplokket og bare venter på å finne veien ut av fingrene og ned på tastaturet.

Det første jeg vil fortelle om, er et par seiere og ikke minst minneverdige opplevelser jeg har hatt denne uka. Til tross for tunge dager, har jeg nemlig kommet meg opp og ut, og vært på konsert! Ikke bare én, men to! Og tror du ikke den ene til og med var en dobbelkonsert?

På mandag var det duket for Kaizers Orchestra i Borggården. Etter å ha brukt omtrent hele dagen på å grue meg, og være på nippet til å heller tilbringe kvelden på sofaen, kom jeg meg omsider avgårde. Vi var tidlig ute, så vi måtte stå og vente en god stund, hvorav jeg brukte det meste av tiden på å vurdere om jeg bare skulle dra hjem igjen. Men så, dere, så kom Kaizers på scenen.


Alle bekymringer var som blåst vekk, og jeg ble øyeblikkelig metamorfert til en hylende fjortis. Janove er mitt kryptomitt og mitt prozac samtidig. Snakker om betatt!

For anledningen så jeg forresten slik ut:


Eller, nå lyver jeg, jeg er fæl til dette, i sannhet så jeg vel heller slik ut:


Som om ikke dette var nok, var jeg også på konsert i går! Jeg må innrømme at jeg var enda nærmere å bli hjemme denne gangen, men jeg kunne rett og slett ikke svikte min gode venninne, Maria, så jeg kom meg til sist avgårde. Denne gangen ble heldigvis mitt labre stemningsleie som blåst bort, straks den herlige frøkenen møtte meg på bussholdeplassen! Vi banet oss vei inn i Borggården, hvor det var masse folk, men av en eller annen grunn god plass helt foran, hvor jeg i tillegg var så heldig å finne et knippe slektninger, så der stod vi, helt inntil gjerdet, bare få meter fra hr. Thomas Dybdahl selv!

Adressas anmelder påstår at Thomas Dybdahl og Bjørn Eidsvåg ikke passet sammen, men I beg to differ! Dette var en konsertopplevelse over all forvetning! For noen typer, dere. Makan.


mandag 1. august 2011

Gratulerer med dagen, Simon!

14 kommentarer
I dag fyller min store lillebror hele 20 år! Legg igjen en gratulasjon da vel :)Dagen feires med jordbær og Kaizers-konsert - kan det bli bedre?

Gratulerer, Simon!

(trykk for stor verson)

Og etter noen lille-Simoner er det kanskje på sin plass å presentere store-Simonen, musikeren!

MIN bror, dere, min bror!

<3