Først og fremst min

Det aner meg at denne bloggen ikke kommer til å være særlig tematisk eller oversiktlig, men det gjør ingenting. Jeg har lyst til å skrive den med hele meg!

Trøtte tulfeldigheter; symptomer

- Å stå opp og morgenen og oppdage hva du har skrevet i halvsøvne dagen før
- Å skrelle hele appelsinen på ett skrell
- Å pakke seg inni kosedrakten
- Å se en god film som tilfeldigvis var på TV
- Å se Johnny Depp som ung og vakker, ikke at han ikke er like vakker nå. Minst.
- Å oppdage en ny side ved frysiren din
- Å være såpass opplagt at jeg greier å rette opp feilskriving. Til nå. Tror jeg.
- Å ligge i skje med en varmeflaske mot vonde mager
- Å ta det i det når du skriver vondeflanker og bruker innpå forsøk på å få det riktig
- Å innrømme at hjermen utvilsomt har skrudd av et senter.

Så uten å gjøe så veldig dtore rettskrivningsrettelser, skal je g gi meg nå. Vi kan jo si a det rett og slett er jeg som er forsmart, til  å formurele meg, sånn at hjernn ikke fugler helt. Det ble rart. Trod det har at den ikke følger helt med-
Good night, ande a very good  yar everybody!

(Jeg svergerl kapnpen har byttet okasser! Veloverveid NB: Jeg sverger, knakkene har byttet plasser!

Julekuldestemning

Helgen har vært ganske julete. Fredag ordnet jeg et par julegaver, lørdag var jeg hjemme og pyntet pepperkakeby, og i dag ble det Reisen til Julestjernen på kino.

Jeg synes jo selv at sånne dagbok-aktige blogger ikke egner seg som blogger i det hele tatt. Min hverdag har i alle fall ikke spesielt stor underholdningsverdi, så jeg skal spare dere for masse detaljer.
Men sånn for å oppsummere: Julegavene må jeg selvsagt hysje om enda, pepperkakebyen ble meget sjarmerende, Reisen til Julestjernen var skikkelig koselig og eventyrlig, selv om min indre, for tiden litt for kritiske, filmanalytiker hadde noen innvendinger (en meget dukkeaktig bjørn og mangel på filmatisert prolog), og alt i alt har helgen vært veldig bra sammenliknet med de siste helgene.

Uka som kommer skal jeg bruke på å rydde i gavekaoset jeg har stelt i stand, det er som å ha rullet seg inn i hønsenetting. Stadig vekk overbeviser jeg meg selv om at nå blir det orden, bare fikse den lille tingen her, så kommer jeg ut, men så vikler jeg meg bare inn igjen. Hvem var denne til? Hvor har jeg gjort av gaven hans? Hei, har jeg kjøpt denne også? Hva var det jeg bestilte på nettet nå igjen? Jeg tror hele tiden at jeg begynner å få oversikt, også har jeg oversett noe allikevel, og jeg har i det hele tatt veldig lite kontroll. Dessuten trodde jeg at jeg hadde god tid, før noen sa at det er tredje søndag i advent. Altså, hæ? Hvamenerdu tredje søndag i advent? Hvor ble det av de to forrige da?

Eller jo, forresten. Jeg husker jo en samtale rundt middagsbordet på Heimdal som dreide seg om dette med lysene, og at mamma like så godt tente alle fire lysene, fordi det er finere. På denne tida av året kan visst alt rettferdiggjøres med at "jammen det er jo så fint". Når det er sagt, har jeg tatt den jeg også, men på en forbløffende konstruktiv måte. Jeg var nemlig ute og gikk for noen dager siden i "femten speik", som de sier her, og hadde fremdeles rundt ti minutters gange før jeg var innenfor fire vindtette vegger (ikke nok med femten minusgrader, det blåste i tillegg). De foregående ti minuttene hadde jeg bitt tennene sammen - skjerfet over nesa, fingrene konstant i bevegelse - før motet begynte å falme. Hvor mye jeg enn forsøkte å holde fokus på destinasjonen, ble tanken brutalt sparket i magen, gang på gang, av den fortvilte tanken som skrek: "jeg klarer ikke mer!". Det var da jeg fikk det korte blaffet av lys. Ja, det var kaldt, men snøen rundt meg glitret i måneskinnet, det var så nydelig at jeg ble gående og nesten måpe. "Jadeterkaldt men det er så fint!" Med den setningen stadig messende inni hodet, og sikkert høyt også, kjenner jeg meg rett, kom jeg meg velberget frem.

Hva lærte jeg av dette? Egentlig bare at neste gang det er så kaldt, skal jeg heller holde senga.

(Pepperkakeby à la Emilsen Klevstuen)

Superwoman?

Ja nei det tja eh hva sa du?

"Det... eh... sånn som... hva tenker du... er det... har du... sånn at... når du.... ehm...hm?"

Omtrent sånn høres de fleste spørsmål ut for meg for tiden. Konsentrasjonen ligger på et minimum, og jeg sliter med noe så enkelt på å få med meg en hel setning, et helt spørsmål. Bare det å skrive dette - halvveis i setningen husker jeg knapt hva jeg egentlig snakket om. Og jeg husker heller ikke om jeg hadde noe poeng med å skrive dette.

Men sånn er det noen ganger. Og kanskje gjør jeg det bare fordi jeg ikke får sove. Det er som om kroppen min har en egen timer som utskiller mengder av både melatonin og adrelanin straks klokka tipper mot kveld. Det er en fryktelig slitsom kombinasjon.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om egentlig. Ærlig talt sitter jeg bare her og skribler ut av dårlig samvittighet, ettersom jeg påstod så standhaftig at jeg var "tilbake". I dag føles det nemlig ikke sånn. Jeg føler meg ikke på vei noe sted, og orker ikke prøve å komme meg i seng en gang, for hvorfor skal jeg det? Da forsvinner jeg bare tida og det bli i morgen før jeg får sukk for meg.

Sliten.

Motivasjonen er en dråpe i havet og det er vanskelig å komme med noe som har noe for seg i det hele tatt. Men bare tenk at det hjelper meg å få ordene litt på gli. De sitter nemlig veldig fast.


(Men det finnes fine ting da, dette for eksempel:

)

Snirlete veier og sirkelformede holdepunkter

Og så, på utpust, løsner det...

Kanskje det er greit innimellom at det bare er ord, viltflyvende, uforklarlige, kanskje de betyr noe allikevel, kanskje det er bedre å bare la dem fly, la dem flagre, for de gir enda mindre mening inni hodet, det er bare kamp og krig og ambivalens.

Brokker av tanker og historier og skarpe skår og gylne gleder, jeg vet ikke.

Som å gå med søpla og kjenne freden der ute, så jeg går like gjerne litt lenger og det er godt.

Men det er nok da det løsner. Jeg tviholder litt lengre, får unna det som må gjøres, men så rakner det, trygghetsnettet, sykelig eller friskt, holdepunktene, sirklene i hverdagen, de må liksom være der, ellers blir det uutholdelig.

Beklager at jeg er så kryptisk, jeg vet ikke hva jeg snakker om selv en gang.

Men det er snart totusenogtolv og jeg aner ikke hva som skjedde.

Jeg har skrueløs i brystet, det er det det er, den svarte klumpen, stoffet som absorberer absolutt alt untatt diamanter, heldigvis er det noen diamanter.

Det vanskeligste er ikke å finne retningen, det vanskelige er å holde stø kurs.

Fjas om tid og tiltakslyst

Jeg har mange blogginnlegg i magen. Stadig vekk finner jeg ferdigformulerte setninger i hodet som bare venter på å bli plasser på den blanke skjermen, men alt går så fort, og jeg henger ikke med. Plutselig er det desember totusenogelleve, og jeg har fylt 22 uten å merke det.

I grunnen burde jeg begynt å forberede neste jul.

Dette blir visst bare meningsløst fjaseri, men jeg tenkte det var greit å skrible ned noe, så er det i alle fall en smule tilfredsstillende for meg.

Tankekaoset spinner så fort for tiden at jeg ikke rekker å faktiske skrive ned noe som helst av det jeg tenker å skrive om, men noe av det jeg kommer på i farta:

- Psykisk syke om psykisk sykdom, mål og målgrupper for bloggen
- Sykepleiere og sykepleiestudenter
- Behandlerrelasjoner
- Depresjon
- Myter om spiseforstyrrelser
- Samfunnsengasjement
- Et par dikt
- En håndfull tegninger og bilder
- "meg selv", collage
- Min hverdag

Det sier seg selv at med alle disse temaene spinnende i hodet, er det på tide å få skrevet disse innleggene, for de surrer og går til jeg får sortert og publisert. Det skorter ikke på ideer og synspunkter. Bare tiltakslyst.

Valerious - Hum Lessen

Simon Klevstuen, superbror

Oktoberkveld

Bon Iver spiller på øret mitt og jeg sparker litt i bladene mens jeg går, og jeg smiler. Det er frost i lufta, jeg kjenner det, nå kommer den, den første frosten.

Neste morgen våkner jeg til rim på gresset og føler meg litt mer levende enn før.

Gratulerer med dagen, Simon!

I dag fyller min store lillebror hele 20 år! Legg igjen en gratulasjon da vel :)Dagen feires med jordbær og Kaizers-konsert - kan det bli bedre?

Gratulerer, Simon!

(trykk for stor verson)

Og etter noen lille-Simoner er det kanskje på sin plass å presentere store-Simonen, musikeren!

http://www.myspace.com/makeshiftmartyrs

MIN bror, dere, min bror!

<3

Tilbakeblikk: En frisk blogg-Lise

For å gi noe til dere som kanskje ikke er like fanatisk på Harry Potter-fronten, tenkte jeg å heller skrible noe ord om det o så forlystende tema dere alle interesserer dere veldig for: meg!

Neida. Joda.

Dere skjønner det, at jeg kom plutselig til å lure på hva jeg blogget om før, før det overhodet handlet om sykdom og elendighet, var jeg overhodet en interessant person? Egentlig er det ikke så farlig, faktisk, for jeg har bestemt at jeg skal finne tilbake til, og ta vare på, de sidene av meg som er Lise, og ikke psykdom.

Det viser seg jo at dere heller ikke nå kommer unna det store tema på dagsorden nå for tiden - Harry Potter:
http://barfot.blogspot.com/2008/08/duduuudududuuududuuuuuduuu-du-kan.html

Ikke minst var jeg innmari ivrig på å lage lister:
http://barfot.blogspot.com/search/label/Lister

Jeg har jo vært særdeles flink til å skrive innlegg om at jeg ikke har noe å skrive, det er ikke noe nytt akkurat:
http://barfot.blogspot.com/2008/11/igjen.html
(og i starten hadde jeg en greie med å alltid inkludere bilder av noe totalt tilfeldig)
http://barfot.blogspot.com/2008/07/noe-spennende.html

Dere skulle bare sett hvor mange worddokumenter og notatbøker som inneholder noe som simpelt som ord:
http://barfot.blogspot.com/2008/11/sjokilade.html
http://barfot.blogspot.com/2008/08/never-regret-anything-that-made-you.html

Innimellom lot jeg som om jeg hadde noen som helst peiling på foto:
http://barfot.blogspot.com/2008/08/skapamatrfotograf.html

Innlegg som dette er på sitt vis vondt å lese:
http://barfot.blogspot.com/2008/05/sommer_29.html

Men så ser jeg jo også skriverier som dette, og husker at verden ikke er svart-hvit:
http://barfot.blogspot.com/2008/06/selvtilliten-p-topp.html


Nå forventer jeg overhodet ikke at dere skal klikke dere gjennom alle disse meningsløse innleggene, for dette gjorde jeg mest for meg selv, men for nye lesere kan det jo være fint å bare titte innom et par og bli kjent med en litt mer lisete Lise.

Et par gode gamle kan vel kanskje huske at dette langt ifra er min første blogg. Når jeg en gang leter frem den eksterne harddisken, skal jeg prøve å få rotet fram noen rettelig gamle innlegg jeg forhåpentligvis kan ha en backup av. Fra de gode gamle, counter-clockwise og Fine Tinen. Secerno og Tilovi. Tider, tider.

Her er forresten fra et innlegg jeg hadde glemt fullstendig. Har jeg, Lise Emilsen Klevstuen vært gæren nok til å lage en videoblogg? Se og LE. Ikke med meg, men AV meg. Med meg... Oi, det ga like lite mening som videoen:

Ett ord: Bittersweet. Og noen fler.

Vet dere hva? Jeg har det fint! Det skulle jo strengt tatt bare mangle med så gode forutsetninger: En hel enebolig og hund for meg selv, sommervær og Harry Potter-premiere like om hjørnet. Men for alt jeg visste kunne det blitt mer: ansvar for en hel enebolig og en hund alene, regn og tiltaksløshet. Heldigvis ble det alternativ nummer en, og det er så herlig!

Jeg storkoser meg, uten å ha gjort noe særlig, jeg har rett og slett hatt ferie. Tuva henger i bena mine døgnet rundt og sover med meg i mamma og pappas digre seng, og er så kosete og selskapssyk at jeg helst vil ha henne for meg selv alltid. Harry Potter-ånden er kommet så innmari over meg at jeg tilbringer sikkert halve døgnet langt inn i min egen Hogwarts-verden.

Hittil har jeg ikke gjort så mye mer enn å nyte været, grillet kyllingfilet, svinset rundt i sommerklær og sett et par Harry Potter-filmer. Jeg har enda ikke kommet meg gjennom en eneste uten at tårene har trillet. BITTERSWEET! Kan nesten ikke tenke på at den aller siste filmen snart er her, jeg kommer til å bli helt knust. Hele byen er full av plakatene med "it all ends", og jeg har seriøst lyst til å grine hver gang jeg ser dem.

Jada, jada, det er bare en film. Men alle som kjenner meg vet at jeg har fulgt dette universet fanatisk i 10-11 år, det er ikke noe man plutselig bare kan legge fra seg! Jeg kommer til å være dramaqueen til tusen når film-franchisen takker for seg, men vet du meg hva, det skulle bare mangle!

Er det bare meg eller skriver jeg helt elendige innlegg når jeg er i godt humør?

Om å vanne frøene selv og å være interessant

Når det går så lang tid som dette mellom innleggene, er det enten fordi jeg ikke orker å skrive, eller fordi jeg har mye å skrive. Nå er det sistnevnte! Når det begynner å spire og gro noen ideer inni hodet mitt blir det merkelig nok veldig vanskelig å sette penn til papir, eller i dette tilfellet fingre til tastatur. Det er nok den evinnelige prestasjonsangsten som banker på. Straks jeg begynner å tenke ut ting å skrive om, tema å berøre, blir jeg innmari redd for å "sløse bort" ideen på dårlige innlegg, så jeg venter og venter, holder igjen til det engang skal komme et tidspunkt hvor jeg føler meg kreativ og inspirert nok til å skrive et ordentlig godt innlegg. Men det skjer jo bare en halv gang hver blå måne.

Saken er jo den, at hvis jeg bare setter meg ned og hamrer løs, så blir det jo alltids ett eller annet. Bare se her, allerede ett og et halvt avsnitt om å ikke få til å skrive, et tema jeg allerede har berørt til det kjedsommelige her på bloggen. Når jeg først kommer i gang, kommer jo ordene som perler på et spindelvev.

Problemet er nok snarere det å innstille dette akk så kompliserte hodet på å skrive en tekst som kanskje ikke holder mål etter Lise-standarder, men som jeg likevel skal akseptere nok til å legge ut for offentligheten. Det burde ikke være så vanskelig, ettersom dette er en personlig blogg, hvor dem som har lyst til å lese leser, og enhver som ikke finner innlegget mitt interessant enkelt og greit kan klikke seg videre.

Men jeg vil så gjerne være interessant. Jeg vil ikke være enkel og dum, jeg vil være supermenneske, et komplisert og mystisk vesen som alle gjerne vil komme under huden på. Ikke en helt vanlig ungdomsvoksen som skriver "kommer" to ganger i samme setning, dropper aksenten på "ideer" eller bruker uttrykket "tema å berøre" flere ganger. Jeg skal liksom være for god for sånt, jeg.

Mulig jeg har nevnt dette før, men en ting det alltid frustrerer meg voldsomt at alle misforstår, er en slags grunnholdning jeg har: De fleste tror at sosial angst utelukkende handler om å være redd for hva folk tenker, på den måten at man er redd for å bli tenkt stygt om, og redd for å stikke seg ut. Jada, jeg kan også ha mine øyeblikk, men min leveregel lyder som følger:

Jeg er ikke redd for å skille meg ut, jeg er redd for å ikke gjøre det.

Psykiatere og psykiatri

Jaja, why not

Jeg er jo rar og teit og morsom på en sånn litt bra måte innimellom også. En gang i blant stikker nemlig Lise hodet opp av Lisekroppen.

På fest er jeg foreksempel sånn:

(Kan det være derfor jeg lider av en smertefull strekk i låret? Neida, helt sikkert ikke...)

Også i helgen da. Dere vet jo hvilke tider det er. Det er Harry Potter-tid!

(Harry Potter-nerd? Jeg det?)

Jeg er ikke sånn kjempefan som sitter oppe hele natta og leser, og kler meg ut på premierer og sånt altså.

(Jo.)


Så her sitter jeg om dagene da, kjeder meg skikkelig og ser på kostymer:

(Og nettene kanskje noen ganger.)

Trenger jeg nevne at jeg er litt gira?

Beina på jorda? Hæla i taket.

Jeg har kanskje nevnt det nok at den siste tida har vært vond og vanskelig. Men nå tenkte jeg å formidle lyspunktene også, vi kan i alle fall si at de er det. For innimellom har jeg snudd fra det mørkeste dyp til de mest svimlende høyder, jeg har vært så hyper at jeg nesten har lettet fra bakken. Når jeg tenker meg om har jeg faktisk lettet endel fra bakken i blant.

(bare såvidt bakkekontakt på fest hos Lise Lotte)

I går stod jeg opp med nytt mot etter å ha svelgt skuffelsen over å kapitulere på fredagskvelden uten å så mye som komme meg ut av sofakroken da jeg egentlig skulle på konsert, og ikke minst etter å faktisk ha sovet omtrent en hel natt. Jeg skulle nemlig på bursdagsfest, og dette skulle jeg klare. Litt opp og ned går det jo, men det meste av dagen hoppet jeg omtrent rundt, og startet "festen" for meg selv allerede i femtiden, noe som kanskje ikke var det lureste, men jeg kom meg i alle fall i vei, og jeg er så stolt!

(Leende Lise på bursdag hos "Mosa og Kjeven", bilde av Ann-Kristin Glørstad)

Forrige gang jeg opplevde dette var sist uke, da jeg av ymse grunner tok til å føle meg som verdensmester. Jeg var virkelig uovervinnelig der jeg plutselig satt og omtrent spratt opp og ned foran dataskjermen og besluttet å hive meg på en zumbatime, etter å ha slått ihjel tid med å knipse mengder av bilder av meg selv.


(hva ellers skal man gjøre, liksom)

Jeg skal innrømme at fornuften kanskje er som blåst vekk når jeg har disse "kickene" mine, men jeg velger å la det passere litt, for det er så herlig når det varer. Her er jeg vant til å tilbringe det meste av dagen tullet inn i pledd i en armkrok eller passiv foran dataskjermen, også kommer disse øyeblikkene hvor jeg bokstavelig talt hopper mer enn jeg står stille.

Once in a blue moon tar jeg litt av.

Paperblanks og glitterlim

Dere er så snille, alle sammen! Tusen takk for metervis og lag på lag med tips. Nå har jeg pakket en hel bag og gruer meg allerede til de skal gå gjennom bagasjen min og det ved første øyekast ser ut som at jeg har med meg en halv bag med bøker.

Dette er hva jeg endte opp med, og anbefaler alle andre som kommer i en lignende situasjon, eller som bare er strandet på hytta ei helg:
- Notatbøker (En kjempefin helt ny notatbok til hva som helst, en fyll-ut-dagbok, en tankedagbok)
- Tegnesaker (Sjørøverpenal med blyanter, A4-blokk, A5-blokk, fargeblyanter, to penal med glitter og penner og viskelær og sånt)
- Bøker (Rockytegneserie, Alice i Eventyrland, Sent i November og en liten novellesamling)
- Perler (En pose med perler og utstyr til å lage hundrevis av armbånd og lignende)
- Kamera (Du skal se det blir naturfotograf av meg - Ladestien, here I come!)
- Brevpost (Den nydelige fra Ark med fugler på)
- Blader (Kryssord, sudoku og iForm)
- CDer (Aktivitetsrom med stereoanlegg, gjør hverdagen koseligere)
- iPad jeg fikk låne av pappan min (med Bejeweled, skriveprogram og masse podcaster)


(min nye, glitrende dagbok fra Paperblank)

Og heller enn å slite med å finne på nok å ha med seg endte jeg med å måtte eliminere bort ting! Breaking Dawn fikk ikke være med, ikke vannfargene, ikke Fables eller Nemi, ikke en gang modelleira... Okei, modelleira var kanskje ikke et helt reelt alternativ, men et helt annet sted til en helt annen tid kunne det vært gøy...

Så, hva tror dere? Kommer de til å le av meg? Kommer jeg til å få utbytte av god planlegging eller kommer alt dette til å støve ned i bag'en min?

Vi får se.

Sommermorgen i Gamle Kongevei

(kilde)

Det er en sånn dag hvor jeg ikke engang irriterer meg over at rullegardinen er for kort, i det jeg våkner med sola i øynene og kjenner at det er sommer. Kanskje er det litt klisjé å skrive sånne morgenhistorier, men jeg gjør det likevel, for det er min morgen.

Jeg trekker rullegardinen helt opp og synes at alt stemmer så godt når jeg står der i nattkjolen med blondene og har balkong, jeg har balkong på rommet, og jeg åpner døra og elsker at det er like varmt ute som inne.

Aller helst ville jeg gått barbeint, men jeg vil sykle, og tar på meg de hvite sandalene, de med litt hæl på. Nå ville det vært typisk om jeg tok på meg en blomstrete sommerkjole, men det gjør jeg faktisk ikke, jeg tar den hvite skjorta og et bånd i håret, for i dag vil jeg heller være litt bohem, selv om sykkelen er en pikedrøm med kurv og bakoverbremse.

Vi triller ned bakken, sykkelen og jeg, for det er nedoverbakke hele veien, og vi fortsetter forbi butikken, det er ikke dit jeg skal i dag, i dag skal jeg på bakeriet.

Jeg kjøper ferske rundstykker og sykler en omvei hjem bare for å se på menneskene som blir så rolige på sånne sommerdager, de setter seg ned med en is på bryggekanten eller småprater med hunden sin som blir litt slapp av varmen, men setter pris på oppmerksomheten.

Det er litt varmt for te, men jeg lager te likevel, jeg, og koker egg, før jeg tar med meg alt sammen ut på terassen og setter på så høy sommermusikk at verden ikke lenger eksisterer.

Gamle Kongevei

(kilde)

Å stå opp ganske tidlig en lørdags morgen og se sola skinne på balkongen, å klatre ned en snirklete vindeltrapp, ut i den friske morgenlufta, ned gata, bort en sving og inn på butikken og kjøpe jordbær og dagbla' og ta det med seg hjem, hjem på terassen med et smil om munnen og ro i hjertet.

In France They Kiss On Main Street

Slik ser min april ut i musikkens verden:

April 2010