En av mine store gleder i hverdagen er å gå på kino. I lys av et rundet år, tenkte jeg å dele med dere mine beste kinoopplevelser i 2014.
5. The Imitation Game
Martin Tyldums internasjonale suksessfilm overgår all forventning. Etter mye blest rundt filmen, innbilte jeg meg å ha ganske grei kontroll på hva jeg gikk til. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Som under gjennomsnittlig interessert i krigsdramaer, hadde jeg plassert filmen i en bås den overhodet ikke hørte hjemme i. The Imitation Game engasjerer, beveger og belyser. Benedict Cumberbatch leverer sterkt og overbevisende som hemmelighetsfull mesterhjerne, det er ikke til å unngå å leve seg inn i den nervepirrende historien om Alan Turing.
2. The Guardians of the Galaxy
Selv om jeg anser meg selv som en science fiction-nerd, er det ikke en side av meg som pleies spesielt mye. Derfor passet det fint å ha to like nerdete brødre som tok meg med for å se denne. Traileren så jo underholdende ut, og jeg følte det var på tide å få sett noen Marvel-filmer. Jeg har liksom aldri kommet helt inn i superhelt-greiene, men endelig kom det en frittstående film som i tillegg befant seg i verdensrommet. Det er omtrent umulig å beskrive denne filmen. Jeg ble totalt tatt på senga av den dels uforståelige, men utvilsomt underholdende historien, fortalt med en humor som sendte hele kinopublikummet inn i den ene latterbølgen etter den andre. Den er proppfull av metahumor og komiske referanser som enhver nerd vil fryde seg over.
3. The Grand Budapest Hotel
Etter at Moonrise Kingdom toppet filmåret mitt i 2012, hadde jeg store forventninger til Wes Anderson - og han innfridde! The Grand Budapest Hotel er akkurat så ikonisk som jeg håpet på. Alexandre Desplats lydspor setter oss umiddelbart inn i det merkelige sinnelaget som følger oss gjennom hele filmen, og hvert minste lille bilde er en estetisk nytelse. Mest av alt er dette en absurd komedie, full av de rareste innfall som får meg til å sprute ut i en lite flatterende latter opptil flere ganger. Den er dessuten full av sære karakterer portrettert av gode skuespillere. En knallfilm på alle måter!
2. Interstellar
Dette er den eneste filmen på lista jeg måtte se to ganger på kino. Selv jeg, som så og si aldri gråter av film, måtte tørke tårer og undertrykke et hulk når den var på det mest følelsesladde. Interstellar markedsføres som en storfilm, men det mest bemerkelsesverdige, synes jeg, er at de små tingene oppleves som de aller største. Relasjonen mellom hovedpersonen, upåklagelig spilt av Matthew McConaughey, og datteren gir filmen en nerve som fyller alle øyeblikkene mellom de storslagne scenene. Filmen byr på fantastiske bilder av verdensrommet, og er et friskt pust blant alle de dystopiske filmene de siste årene har bydd på, uten at jeg skal røpe for mye. Mange vil nok henge seg litt opp i den detaljerte naturvitenskapen som ikke helt stemmer overens med den vi kjenner, men dette er science fiction, og det er science fiction på sitt beste. For meg, som ikke akkurat er noen astrofysiker, er det vanskelig å se hvor skillet mellom virkelig vitenskap og fri fantasi egentlig går, noe som gjør det veldig lett å drømme seg bort. Jeg har fortsatt hodet i skyene etter filmen er ferdig, eller kanskje helst over skyene.
1. Boyhood
Årets beste film, er mye mer lavmælt enn de ovennevnte. Boyhood er nok en av de mest unike filmene jeg har sett. Regissør Richard Linklater har fulgt de samme skuespillerne over 12 år, for å lage en oppvekstskildring som rører meg enormt mye. I løpet av den nesten tre timer lange filmen sitter jeg stadig vekk med gåsehud og klump i halsen, og følelsene spenner fra pur lykke til sorg, for ikke å snakke om gjenkjennelse. En av de tingene jeg opplever som mest spesielt er at filmen handler om et "barn av vår tid". Mason (Ellar Coltrane) vokser opp på samme tid som meg og brødrene mine, og går gjennom mange av de samme tingene vi gjorde. Uavhengig av dette er filmen imponerende gjennomført, med en god rollebesetning, vakre scener og tidsriktig musikk. En meget spesiell film om en ikke-så-spesiell oppvekst.
