Balcony Ballerina i bilder

En kreativ sensommer:
(trykk for full størrelse)

Påsketanker

Jeg skulle egentlig ikke skrive om dette her. Men så innså jeg at det er ingen grunn til at dette ikke skal deles. Faktisk er det kanskje noe som er verdt å dele.

Veldig mange gleder seg til påske. Påske er som kjent fri fra skole og gjerne jobb, det er hytteturer og grillpølse i solveggen. Det er skiførets siste krampetrekning kombinert med gåsunger og alt det andre gule som lyser opp tilværelsen litt.

En gang var vel påske litt sånn for meg også. Men det er veldig, veldig lenge siden. Påske er ikke lenger noe jeg gleder meg til. Det er noe jeg må komme meg gjennom. For meg er påske kanskje aller helst forbundet med sykdom. Mitt såkalte flink pike-syndrom gjorde påskeferien til tiden der kroppen endelig tok igjen det utkjørte hodet, og allskens virus fant vanligvis veien til meg på denne tiden.

Dette er selvsagt ikke noen grunn til å mislike påske, det var kanskje snarere grunnen til at jeg etter hvert sluttet å glede meg noe særlig til påske.

For mange med psykiske lidelser, eller som i det hele tatt har det litt vanskelig, er høytider ekstra vanskelige. Det innebærer forandringer i en innarbeidet hverdag, plutselig er det påbudt å kose seg, og det forventes at man kanskje skal være litt gladere enn vanlig. Selvfølgelig kan man bli løftet av den gode stemningen, men det er ikke alltid slik det fungerer. Vanskeligheter kan føles litt ekstra vanskelig når de som har det litt bedre har det ekstra godt.

Her i huset er ikke påske en stor begivenhet. Men det er et stort oppbrudd i hverdagen, det er tid for kos og feriefri, huset er fullt av mennesker, påskegodt og leven. For noen av oss er det veldig slitsomt. Selv jeg, som er grenseløst glad i familien, som knapt kan tenke meg et tryggere sted enn mammas fang, er det veldig vanskelig å ha dem rundt seg hele tiden. I alle fall når man har tungt for å komme seg noe sted, og aller helst vil slappe av og roe litt ned, som man gjerne skal bruke påska til.

Tankekaoset stopper ikke ved helligdager, tvert imot. Og for min del, kanskje spesielt påske, men akkurat det skal jeg ikke dele her.

Det er ti timer igjen, og jeg er glad for at påska snart er over, og jeg kan meddele at jeg holdt ut denne påska også.

Om en tung og ekkel søndagsmorgen

Det flimrer fremdeles av ekle bilder oppi hodet mitt mens jeg gradvis forstår hvor og ikke minst når jeg er. Klærne er som klistret til kroppen min, og i det jeg drar knærne inntil meg kjenner jeg svettedråper renne nedover leggene. Samtidig er jeg så iskald at jeg orker ikke tanken på å få av meg nattøyet, eller ut av det fuktige sengetøyet. Som et ledd i en temmelig selvdestruktiv natur tviholder jeg på drømmene, og teller fire forskjellige mareritt på én natt. Jeg ser på klokka og konstaterer at jeg nok en gang har sovet en hel natt. Med andre ord kan jeg godt stå opp. Men jeg gjør det ikke. For hvorfor skal jeg?

Bare en liten hårglede

(Ååå, blogger vil ikke samarbeide, så i dag blir det et innlegg uten avsnitt. Enjoy.) I dag dusjet jeg for første gang på litt for lenge. Jeg er ikke uhygienisk altså, kroppen får seg stadig vekk en grundig skrubb ettersom senga stadig vekk blir forvandlet til en flod av svette i løpet av nattetimene... Men det er dette håret da. Sandra blogget nettopp litt om dette, hvor utfordrende hverdagen kan være. For meg, som må tvinge meg selv til å dra tannkosten frem og tilbake over tennene, som kan ta til tårene av en liten oppgave som å gå med søpla, så kan små ting som dette gi meg en god mestringsfølelse. Håret er endelig vasket, og ikke nok med det, i dag dro jeg også frem hårføneren. Jeg husker ikke sist jeg så håret mitt i denne tilstanden, så det var en gledelig overraskelse å se hvor greit det kan se ut, og hvor langt det har blitt. Håret mitt har, som mange vet, tendenser til schizofreni, så det er alltid spennende å se hvordan det vil komme til å oppføre seg, og i dag krøllet det seg i en snei. Det ga meg et aldri så lite fnisete smil om munnen. For nå.

Inspirasjonsfrustrasjon

De siste dagene har jeg kjent mye på inspirasjon. Det er en vidunderlig og nesten uutholdelig følelse. Jeg kan ligge i evigheter i sofakroken og formulere potensielle blogginnlegg og andre tekster, eller se for meg nye bilder og finurlige prosjekter. Men straks jeg overhodet tenker tanken om å sette ideene ut i live, er de borte på et blunk. Bare jeg vurderer å løfte på kroppen for å hente penn og papir er alle tanker som blåst vekk, jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noe på hjertet i det hele tatt.

Nå for tiden er det som om jeg alltid har det. Det er så mye jeg skulle skrevet, ikke nødvendigvis for å formidle, men for å feste tanker til papir. Jeg vet det gjør godt for et kaotisk lite hode.

Når det er sagt, er dette likevel et godt tegn. Smaken av inspirasjon er sjelden i et noe utsultet sjeleliv, men nå finnes den i alle fall! Jeg kan bare håpe at den blir, og at jeg kan løfte hodet de siste centimetrene over vannet og gripe fatt i tastatur eller pensel. Jeg håper det kommer.

Vanligvis foretrekker jeg å ikke være så konkret i det man kan kalle sykdomsbildet, men jeg ville nevne likevel at jeg for en god stund siden knasket mine første lykkepiller. Skeptiker som jeg er, hadde jeg vanskelig for å forestille meg at disse små runde miraklene skulle ha noen som helst effekt på min dystre sinnsstemning. Men jeg tror jeg tok feil. Heldigvis. Nå føler jeg meg temmelig sikker på at denne lille morgenhandlingen har løftet meg litt opp av det verste dypet. Jeg kjenner fortsatt mye på de samme tingene, men ikke like intenst.

Likevel har jeg innmari mye angst. Den velkjente klumpen i magen er der døgnet rundt, nettene er preget av svettetokter og mareritt, hverdagens utfordringer er stadige milepæler, men jeg holder stand. For det svulmende mørket som alltid ligger som en ball inni meg holder seg i brystet og i magen, det sprer seg ikke lenger ut i fingertuppene og lammer meg. Det er ikke sånn at jeg plutselig ser lyset i tunnelen, men mørket er ikke lenger så altoppslukende og skremmende. Det bare... er der.

På leting

De siste dagene har jeg brukt på lete. Jeg leter etter hun du kjente en gang. Jenta i blomstrete strømpebukser og flagrende sommerkjoler, hun som hadde ny hårfarge hver gang du så henne. Et sted inni meg finnes hun enda, den lille biten av meg som er Lise, Lise som kunne beskrives som sprudlende, blid og fantasifull. Jeg vet at hun er der, for jeg kjenner henne noen ganger. Fra tid til annen kan jeg merke den lille personen der inne som fantaserer om å ta toget til hvor som helst og sove under stjernene, hun som hviner i ekstase av et sett med fargepenner, hun som var kjent for å ta vare på barnet i seg, og for å kunne glede seg over små ting.

Det startet som et lite prosjekt om å kle meg som folk igjen. Ganske fort handlet det mer om å kle seg som meg. Jeg har alltid hatt et stort forbruk av joggeklær, men kanskje ikke hver dag, hele tiden. Lise går aller helst i tights og store skjorter, tunika og lange strømper, blomster i håret, kortbukser og belte i midja. Det tjener ikke til noe godt å gjemme seg inni de grå joggebuksene, den tykke boblejakka. Det er på tide å ta fram den røde trenchcoat'en, den mørkeblå kåpa. Nå skal jeg hente fram Lise igjen.

Om å ikke finne plassen sin

Hvor ble den av? Den brennende gløden, den lille motivasjonen, håpet, troen, motet til å kjempe? Jeg kjemper. Det er klart jeg gjør. Hver morgen, selv om jeg våkner med hamrende hjerte i en dam av kaldsvette, og helst vil ligge der resten av evigheten, kommer jeg meg opp. Selv om sollyset er som en hånlatter midt i fleisen, kommer jeg meg ut. Jeg har til og med, etter en liten tåreflom, kledd meg i blomstrete vårklær og beveget meg ut blant folk. Men med blikket i bakken. Med tankene vendt innover og skuldrene opp til ørene.

Jeg hører ikke hjemme her. Det er som om jeg er passasjer i noen andres liv mens mitt eget står på vent. Eller nei. Det renner som sand mellom fingrene mine, jeg har glemt hvordan jeg skal leve det. I stedet står jeg fastfrosset i en hvileløs tilstand hvor tiden er en annen, ingenting går framover, men heller ikke bakover, jeg står bare og venter.