søndag 10. april 2011

Inspirasjonsfrustrasjon

De siste dagene har jeg kjent mye på inspirasjon. Det er en vidunderlig og nesten uutholdelig følelse. Jeg kan ligge i evigheter i sofakroken og formulere potensielle blogginnlegg og andre tekster, eller se for meg nye bilder og finurlige prosjekter. Men straks jeg overhodet tenker tanken om å sette ideene ut i live, er de borte på et blunk. Bare jeg vurderer å løfte på kroppen for å hente penn og papir er alle tanker som blåst vekk, jeg husker ikke om jeg egentlig hadde noe på hjertet i det hele tatt.

Nå for tiden er det som om jeg alltid har det. Det er så mye jeg skulle skrevet, ikke nødvendigvis for å formidle, men for å feste tanker til papir. Jeg vet det gjør godt for et kaotisk lite hode.

Når det er sagt, er dette likevel et godt tegn. Smaken av inspirasjon er sjelden i et noe utsultet sjeleliv, men nå finnes den i alle fall! Jeg kan bare håpe at den blir, og at jeg kan løfte hodet de siste centimetrene over vannet og gripe fatt i tastatur eller pensel. Jeg håper det kommer.

Vanligvis foretrekker jeg å ikke være så konkret i det man kan kalle sykdomsbildet, men jeg ville nevne likevel at jeg for en god stund siden knasket mine første lykkepiller. Skeptiker som jeg er, hadde jeg vanskelig for å forestille meg at disse små runde miraklene skulle ha noen som helst effekt på min dystre sinnsstemning. Men jeg tror jeg tok feil. Heldigvis. Nå føler jeg meg temmelig sikker på at denne lille morgenhandlingen har løftet meg litt opp av det verste dypet. Jeg kjenner fortsatt mye på de samme tingene, men ikke like intenst.

Likevel har jeg innmari mye angst. Den velkjente klumpen i magen er der døgnet rundt, nettene er preget av svettetokter og mareritt, hverdagens utfordringer er stadige milepæler, men jeg holder stand. For det svulmende mørket som alltid ligger som en ball inni meg holder seg i brystet og i magen, det sprer seg ikke lenger ut i fingertuppene og lammer meg. Det er ikke sånn at jeg plutselig ser lyset i tunnelen, men mørket er ikke lenger så altoppslukende og skremmende. Det bare... er der.

3 kommentarer:

laipai sa...

Angsten kan gradvis reduseres etterhvert som tiden går med pillene. Jeg fikk også svettetokter og mareritt av antidep,så det er en ganske vanlig bivirkning. Håper de vil virke for deg og gjøre tilværelsen litt enklere.

klem

Live sa...

Ikke gi opp. En dag vil kanskje det vonde du opplever nå kunne ses på avstand og alle dine evner, din kreativitet og all inspirasjon vil kunne uttrykke noe ekstra sterkt, nettopp fordi du kjenner dybdene i det å være menneske, det å ha angst.

Lise sa...

Laila: Håper du har rett! Klem til deg og <3
Live: Du har så mye fint å komme med, takk!