Jeg synes jo selv at sånne dagbok-aktige blogger ikke egner seg som blogger i det hele tatt. Min hverdag har i alle fall ikke spesielt stor underholdningsverdi, så jeg skal spare dere for masse detaljer.
Men sånn for å oppsummere: Julegavene må jeg selvsagt hysje om enda, pepperkakebyen ble meget sjarmerende, Reisen til Julestjernen var skikkelig koselig og eventyrlig, selv om min indre, for tiden litt for kritiske, filmanalytiker hadde noen innvendinger (en meget dukkeaktig bjørn og mangel på filmatisert prolog), og alt i alt har helgen vært veldig bra sammenliknet med de siste helgene.
Uka som kommer skal jeg bruke på å rydde i gavekaoset jeg har stelt i stand, det er som å ha rullet seg inn i hønsenetting. Stadig vekk overbeviser jeg meg selv om at nå blir det orden, bare fikse den lille tingen her, så kommer jeg ut, men så vikler jeg meg bare inn igjen. Hvem var denne til? Hvor har jeg gjort av gaven hans? Hei, har jeg kjøpt denne også? Hva var det jeg bestilte på nettet nå igjen? Jeg tror hele tiden at jeg begynner å få oversikt, også har jeg oversett noe allikevel, og jeg har i det hele tatt veldig lite kontroll. Dessuten trodde jeg at jeg hadde god tid, før noen sa at det er tredje søndag i advent. Altså, hæ? Hvamenerdu tredje søndag i advent? Hvor ble det av de to forrige da?
Eller jo, forresten. Jeg husker jo en samtale rundt middagsbordet på Heimdal som dreide seg om dette med lysene, og at mamma like så godt tente alle fire lysene, fordi det er finere. På denne tida av året kan visst alt rettferdiggjøres med at "jammen det er jo så fint". Når det er sagt, har jeg tatt den jeg også, men på en forbløffende konstruktiv måte. Jeg var nemlig ute og gikk for noen dager siden i "femten speik", som de sier her, og hadde fremdeles rundt ti minutters gange før jeg var innenfor fire vindtette vegger (ikke nok med femten minusgrader, det blåste i tillegg). De foregående ti minuttene hadde jeg bitt tennene sammen - skjerfet over nesa, fingrene konstant i bevegelse - før motet begynte å falme. Hvor mye jeg enn forsøkte å holde fokus på destinasjonen, ble tanken brutalt sparket i magen, gang på gang, av den fortvilte tanken som skrek: "jeg klarer ikke mer!". Det var da jeg fikk det korte blaffet av lys. Ja, det var kaldt, men snøen rundt meg glitret i måneskinnet, det var så nydelig at jeg ble gående og nesten måpe. "Jadeterkaldt men det er så fint!" Med den setningen stadig messende inni hodet, og sikkert høyt også, kjenner jeg meg rett, kom jeg meg velberget frem.
Hva lærte jeg av dette? Egentlig bare at neste gang det er så kaldt, skal jeg heller holde senga.
(Pepperkakeby à la Emilsen Klevstuen)
