Først og fremst min

Det aner meg at denne bloggen ikke kommer til å være særlig tematisk eller oversiktlig, men det gjør ingenting. Jeg har lyst til å skrive den med hele meg!

Og morgensol i Ilaparken

Våkner ti sekunder før vekkerklokka og føler meg uthvilt for første gang på lenge. Trekker opp persiennene og setter på Bo Kaspers Orkester. Synger med morgenstemmen og ler av meg selv. Noen dager trenger man knapt åpne øynene før man vet at den blir bra.

Å begynne med noe fint og fortsette, ikke fordi man må, men fordi det føles... fint.

Jeg skulle skjære opp litt frukt. Også gjorde jeg det. Og så skar jeg opp enda mer. Og strødde noen blåbær over, og det så skikkelig innbydende ut.

 

Når jeg først var i gang, kunne jeg jo gjøre det litt fint og, så jeg fant frem den fine tekanna og boksen med te. Og yoghurten jeg hadde tenkt å spise og noen til. Og noen knekkebrød. Og pålegg.

 

Dette er det jeg elsker med å være meg. Å se muligheten til å gjøre noe lite veldig fint, og ikke gi meg før det er kjempefint og ha det fint samtidig. Mennesker kan være litt vanskelig for meg, men jeg liker denne biten utrolig godt, å lage et sted som allerede har en varme i veggene eller i alle fall vekker varmen i magen.

 

Høstluft

Jeg åpnet akkurat vinduet til årets første høstluft. Det umiskjennelige varselet om en ny årstid, lukten av dugg på gresset og den kulden du kan trekke helt ned i lungene.

Høsten er den tyngste årstiden for meg. Verden rundt meg trår inn i et nytt liv, naturen trekker sitt siste pust og jeg står midten og alt snurrer rundt meg. Ventetid. I enden ligger den første snøen, advent og til slutt jul. Jeg spoler frem i hodet mitt og ser julestjerner i vinduene med lukkede øyne. Jeg venter.

 

(Kilde)

Når du våkner

God morgen, stå opp. Bruk ti minutter mindre på å male ansiktet eller rake morgenstubbene, ti minutter mer på å koke egg og spise frokost til God Morgen Norge. Gå så langt du orker, ta bussen når du må. Smil og hils på bussjåføren, og hold smilet når du snur deg mot bussen og alle de morgengretne passasjerene.

Spør minst to personer hvordan de har det og ta deg tid til å lytte. Ring en venn.

Les avisa i lunsjen og riv ut artiklene som får deg til å smile, selv om det ikke er din avis. Kjøp blomster til deg selv på veien hjem. Sett på musikk du ikke har hørt på lenge og sov en halvtime - du fortjener det. Lag noe helt nytt til middag og server det med den største selvfølgelighet. Dans som om du feirer, alene eller sammen med noen.

Le.

Se en film du har sett før, som du vet at du liker. Gå en tur rett etterpå uten å snakke med noen. Hold deg våken litt lengre enn alle andre. Pust dypt når du legger deg.

Lev litt ekstra i dag. La det bli en dag som ikke er ekstraordinær, men langt ifra vanlig. En sånn dag du ser tilbake på og ønsker at alle dager var som den.

(Kilde)

Ting å gjøre

Jeg har aldri hatt spesielt lett for å kjede meg, men noen dager går man helt tom for ideer, eller man orker bare ikke. Da er det veldig greit å allerede ha funnet på noe. For to år siden fikk jeg en liste over gode ting man kan gjøre. Enkelte av forslagene var til å rynke på brynene av, mens andre gjorde meg engasjert, og jeg bestemte meg for å revidere den til min egen liste. Det vil si, jeg plukket noen punkter fra den jeg hadde fått, og la til alt jeg kunne komme på selv.

Utgangspunktet mitt var å skrive 100 punkter, og etter ikke så alt for lenge var den klar. Etter hvert har jeg ført på noen flere, før jeg så og si glemte den.

Helt siden jeg lagde den, har den hengt på veggen, men den ble som tekanna jeg egentlig liker så godt - den er der, men du ser den ikke. Nå har jeg tatt den frem igjen og hengt den opp på dørkarmen i inngangen til kjøkkenet. Det er riktignok ikke en veldig synlig plass, men det trenger den ikke å være heller, så lenge jeg husker at den er der.

Du trenger ikke nødvendigvis å kjede deg. Kanskje er dagen rett og slett tung, eller stressende, du har bare vanskelig for å komme i gang med noe. Innimellom har jeg blitt påminnet listen min, men selv har jeg avfeid det. På en dårlig dag kunne den like gjerne vært et svartmalt ark. Fra nå av, derimot, har jeg tenkt å ta den i bruk. Om jeg så må ned til punkt nummer 70, finnes det alltid noe her jeg kan kreste meg til å gjøre. Jeg anbefaler dette tiltaket til alle og enhver! Den eneste faren er at så mye høres så gøy ut at du ikke klarer å bestemme deg.

Kom i gang!

 

 

 

Et nytt kapittel

I utgangspunktet hadde jeg mange tanker om hva denne bloggen skulle bli til framover nå, og selv om jeg fremdeles holder tak på dem, merker jeg at jeg trenger den til noe annet også.

Jeg følte meg ferdig med å skrive om sykdom, og har i grunn mange andre ting å komme med, men i går forstod jeg at jeg har noe annet å skrive om: Om å bli frisk.

Etter 734 dager som pasient, skal jeg prøve meg på livet hjemme. Jeg er offisielt utskrevet. Nå i begynnelsen kommer det ikke til å være like livsomveltende som det høres ut som. Det kommer til å være en lang periode med kortere reinnleggelser. Allerede neste mandag skal jeg tilbake for ei uke. "Inneukene" kommer til å være ganske intense, så jeg skal gjøre det jeg kan for å nyte friheten hjemme.

Det er dag 2 i et nytt kapittel, og det er fryktelig spennende.

Jeg kommer ikke til å skrive mange innlegg som dette, men akkurat nå trenger jeg all støtten jeg kan få. Dere vet ikke hvor mye det betyr for meg, alle hjertene og lykkeønskningene, ikke bare fra mine nærmeste, men fra mennesker jeg knapt kjenner! Først og fremst skal jeg klare dette for meg selv, men å vite at så mange heier på meg, vekker gløden i meg til flammer! Tusen takk!

(Vel hjemme)