Mummitrollet og virkeligheten

Alle som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i Mummitrollet og vennene hans. For meg er det ikke bare nostalgi, men noe som beveger meg uavhengig av alder. Det høres fryktelig pompøst ut, det er jo "bare" barnebøker eller barne-tv, men de er, på sitt vis, en kunstform. Tove Jansson lager ikke bare nydelige tegninger og malerier, men hun mestrer fortellerkunsten. Hun kan skrive en historie om noe vi alle kjenner til, og få oss til å føle at vi forstår det på nytt.

I dag så jeg en episode fra TV-serien, "I Mummidalen". Det er så godt som ingen handling, vi bare besøker mummifamilien en senhøstdag. En av disse dagene skal Snusmumrikken vandre sørover for å være alene hele vinterhalvåret. Det gjør han hvert år. Denne episoden handler om Mummitrollet som så fryktelig gjerne vil være med, mens Snusmumrikken vil være alene med ensomheten sin.

Jeg liker historiene i seg selv. De tematiserer alltid noe viktig, og får sagt store kompliserte ting med små ord. Øyeblikket jeg festet meg med i denne episoden var etter at Snusmumrikken hadde dratt, og Mummitrollet var veldig lei seg.

Snorkfrøken er bekymret for at Mummitrollet er så syk, hvorpå Mummitrollet svarer at han er da slettes ikke syk. Snorkfrøken blir lettet, også sier hun: "Du vet det hender at mennesker som bare ligger i sengene sine og er triste plutselig gjør desperate ting."

Ord som disse er akkurat det jeg liker med denne serien. Å forklare noe så vondt og vanskelig med noen bekymrede ord fra en liten snork. Jeg tror jeg og mine jevnaldrende hadde god nytte av å vokse opp med barne-tv som dette. Det er lett å tro at man lærer mest av virkelige historier eller faktabøker, men man kan også lære mye med ord og bilder som ikke er virkelige, men som skaper en virkelighet.

Hvis jeg skulle brukt mine skrevne ord til noe, ville jeg ønsket akkurat det - at ordene kunne blitt en slags virkelighet, om enn det bare er inni hodet, en liten stund. Også bærer man kanskje med seg en liten bit av den.


(Kilde)