Da var det over og ut for denne gang. Og likevel er jeg strålende fornøyd for øyeblikket. Sommeren er jo absolutt ikke min årstid, til tross for min fine liste lenger nede. Men denne gangen føler jeg meg faktisk litt rede for den. Nå mener jeg vel egentlig bare akkurat i dette øyeblikk, men det er nok for meg. Det er så mye nytt og skremmende med sommertider, alt for mye å grue seg til, men jeg har blitt flinkere til å ta en dag om gangen.
Skoleavslutningen var en mye hyggeligere affære enn den lå an til å bli. Den eneste sentimentale avskjeden var talen fra vår alles yndlingslærer, Lennart. Jeg tror nok han er den de fleste kommer til å savne aller mest. De fleste av oss i klassen kommer jo til å møtes igjen så fremt vi føler for det. Og akkurat det er jeg veldig glad for, jeg tror ikke det er så mange som var så glad i hele klassen vår som jeg.
Etter diverse sære musikkinnslag og en god del dørgende kjedelige taler (med unntak av vår kjære Lennarts selvfølgelig), var det tid for å feire. Det ble heldigvis ikke noen sipende hadetklemmer eller noe som helst, ettersom vi alle hadde bestemt oss for å feire etterpå. Så vi møttes hjemme hos alles gode venn, Georges, hvor vi bestilte oss pizza og drakk oss helseløse (neida). Etterpå ble det bytur og folk dro hjem en etter en og lovte at vi skulle sees igjen snart. Det var rett og slett en veldig god slutt på det hele.
Her er et bilde av den aller fineste gjengen: