Da er det på tide med en oppdatering fra Trøndertun-livet. Da mener jeg sånn rent bortsett fra den lille sutreposten i går.
Dette blir nok en ren fortelle-om-dagen-min-post, så stålsett deg. Men den handler ikke om frokost og danseklasser, så det blir jo noe annet. I går hadde vi jo forestilling!
Bussen gikk til Isak kultursenter halv elleve og de fleste elevene på Trøndertun var fullpakket med utstyr og klar for en helaften på isak. Klokka elleve var vi fremme og orienterte oss litt på scenen og garderobene før vi var full i gang med uvisst antall peptalks og gjennomganger. Den siste gjennomgangen før generalprøven gikk riktig bra og jeg tror det ble tatt masse fine bilder. Dere skulle selvsagt fått sett dem, men som sagt får jeg ikke til å legge inn bilder for tida. Mulig det er internett sin skyld, den detter litt inn og ut.
Generalprøven gikk også bra og jeg følte meg ganske beroliget før selve forestillingen. Selvfølgelig begynte jeg å stresse litt og hoste som en gal like før vi skulle begynne, men det gikk fort over, og det meste gikk som en drøm. Det var kanskje ikke det ultimate resultatet, men jeg gjorde mitt beste der og da, og tror det gikk kjempefint!
Lærerne var kjempefornøyd, og generelt alle som så på skrøt av oss. Jeg ble spesielt glad da jeg tilfeldigvis befant meg alene med Birgitte, og hun skrøt og sa det gikk kjempebra. Før hun avansere og sa jeg hadde så fin tilstedeværelse på scenen, utrolig bra, kjempebra! Ja, hun sa faktisk alt det og jeg ble veldig glad. Det var en herlig slutt på alt dette slitet.
Etterpå var det konserter på coffee annan, og det var noe ganske annet å høre skolebandene utenfor skolen, mye bedre rett og slett. Men jeg var relativt sliten etter mange timer med forberedelser og forestilling, så jeg holdt på å dra etter tre band, men så ble det ikke sånn, så jeg ble mest sittende å vente. Helt til en dame plutselig kom bort til oss og spurte om vi skulle bære ting ut fra amfisalen, og vi svarte blidt at tja, det kunne vi jo alltids gjøre, før hun begynte å snakke til oss kjempestrengt om at de skulle stenge og vi måtte bare sette alle tingene utenfor siden lærerne våre var så teite at de hadde bestilt buss klokka ti, og de kunne jo ikke holde åpent bare fordi vi trodde at det skulle ta en time å rydde etter konserten. Vi fortsatte å smile pent og sa ok, såklart, vi gjør det også løp vi som forskremte mus. Vi bar ut alt og en cymbal gikk i stykker og ute var det snø og frost. Etter en stund satte vi oss inne i gangen hvor de ikke var ferdig med å stemme, og der var hun sinte damen igjen og var innmari sint rett og slett. Jeg tror nok det med bussen bare var det lille ekstra oppå det at musikerne hadde forlatt backstage full av tomme ølflasker og søppel og gud vet hva på dette strengt rusfrie arrangementet. Alle tok ansvar og vi ringte maxi taxi for å kjøre tilbake trommene, og også lærerne våre som kom ganske fort. Marit og Birgitte så litt overrasket ut da de trippet inn døra og møtte den monstersinte isakdamen som kjeftet og smelte og nektet for alt framtidig samarbeid med Trøndertun. Vi som satt rundt satt stort sett bare rundt og syntes kjempesynd på de to uskyldige snilleste damene i verden før vi gikk ut og bet i oss kulda i stedet. I følge de to etterpå hadde visst damen sagt etterpå at hun var klar over at dette overhode ikke gjaldt danserne som hadde blitt fulgt opp av lærerne våre hele dagen og etterlatt garderobene helt nydelige. Etter dette gjenstod en times venting i det iskalde været, så vi pakket oss inn i alle klærne vi hadde og ventet. Noen spilte og noen danset og hoppet og sang, men jeg var som sagt ganske sliten, og satt stort sett og var kald. Ikke lurt kanskje, men jeg orket ikke så mye mere, og følte meg ikke særlig bra, med ille hoste og litt sånt. Men vi kom oss gjennom det og busset hjem til senga. Over og ut!
