mandag 10. november 2008

101

Hei dere. Kanskje jeg skapte litt forventinger til dette innlegg nr. 101, men det var egentlig ikke så veldig meningen. Dere får nok bare høre om hva jeg har gjort i dag, nok en gang. Men det gode med det er jo at alle dager er forskjellige, og dermed blir alle disse blogginnleggene forskjellige også. Jeg vet ikke om det er så mye å fortelle om denne dagen, men den har vært ganske utfordrende og givende og kjedelig og alt på samme tid. Mye å gjøre og mye å tenke på.
Vi hadde nok et uhell i danseklassen, det passer seg vel ikke å skrive om her, men det var ganske dramatisk. Etter dette ble jeg satt inn som stand-in for morgendagens allidrettsklasse, som jeg nå skal holde med Ingeborg. Det kan bli gøy.
Etter den prosjektprega dagen omtrent var over, fikk vi en liten stund til å gjøre den lille dansen vår med scene og lærere, og vi har nok en del å jobbe med. Men det jeg egentlig ville snakke om i dag var det som skjedde etterpå.
Det var vel strengt tatt ikke noe som skjedde, men jeg hadde en liten prat med læreren min, og det er jeg så glad for at jeg gjorde. Det er vel egentlig ingenting å skrive om det heller, men det gjorde meg så godt å bare ta den lille praten. Egentlig ville jeg bare ta opp en liten ting vi hadde snakket om i klassens time tidligere på dagen. Det var nemlig en del som klagde på at folk satte seg ned i løpet av en dansetime, og dette føler jeg er ganske innlysende på dagsordenen for meg, og jeg visste vel egentlig ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til det, så jeg tenkte jeg skulle ta det opp med læreren alene. Men denne samtalen ble på mystisk vis vridd i en litt annen retning, noe jeg ikke hadde forutsett, men var veldig glad for. Min herlige danselærer ville egentlig bare høre hvordan jeg hadde det, også sa hun det at hun så at det hendte jeg trakk meg sånn inn i meg selv. Dette har jeg skrevet litt om fra før, tror jeg. Ellisif har sett det flere ganger, og jeg har syntes det har vært godt å ha henne også til å dra meg opp, selv om jeg trekker meg tilbake. Men det føltes på en måte så trygt at læreren faktisk ser dette. Fordi når selvtillitten faller litt i spader, så vil jeg jo helst bare trekke meg tilbake, og sånn er det jo fremdeles. Men hun sa bare det at hun ville jeg skulle vite at hun så det. Og jeg føler meg liksom litt mindre alene. Det er litt vanskelig å forklare. Og jeg vet denne forklaringen høres veldig merkelig ut og. Men jeg ville bare skrive det ned. Jeg er glad jeg har en sånn lærer, jeg.

2 kommentarer:

Mamma sa...

Så godt du har sånne folk rundt deg da vennen

Maren n. sa...

aw! Dette beviser at det er bra folk som passer på dere og at du er i gode hender :D
Liker dette bildet, er så fint :D