Ikke glem (del 1)

Jeg vet ikke hvordan det vil bli, jeg vet ikke hvordan jeg vil at det skal bli eller hvordan jeg vil ha det. Men jeg vet at det finnes noe annet enn dette, og jeg prøver alt jeg kan for å ikke glemme det.

Fuktige smil og gode hjelpere

"Lise," sier hun plutselig, og jeg kvepper til og ser opp fra tekoppen min. "Jeg ser det," fortsetter hun og nikker anerkjennende. Halvveis ille til mote, halvveis fornøyd kjenner jeg munnen trekke seg oppover til begge sider.

Det er ikke så farlig hva det var, la oss bare si at jeg ga psykdommen et lite spark bak, på eget initiativ. En liten ubetydelig detalj for de fleste, men en stor seier for meg.

Poenget var i hvert fall at selv i det minste lille slag blir jeg heiet frem. Jeg har mennesker rundt meg som ser de små tingene. Mennesker som forstår hva som er vanskelig for meg, og som ser at jeg kjemper, også når jeg ikke ser det selv.

Takk.

In the city only for a while

Om å ikke komme seg opp

Det hjelper akkurat der og da. Men så sitter du der etterpå, skyldfølelsen og skammen ramler ned fra klar himmel i bøttevis, og det svarte hullet du så fint har plantet bena i blir om mulig enda svartere og enda dypere. Det hjelper ikke å hoppe nedi der, du tramper bare hullet enda større, skal du opp, er du nødt til å klatre.

Og her sitter jeg. Utallige hender er strukket mot meg, oppe i lyset sitter en hel bråte mennesker og heier og smiler og sier dette skal du klare. Og innimellom tar jeg springfart opp den glatte veggen, men glemmer hvor bratt den er og holder meg ikke fast.

Man kommer ikke opp på den måten. Det gjelder å heller lete seg fram til de små hyllene man får godt gripetak i og trekke seg oppover, litt og litt av gangen, og klamre seg fast til alle de som prøver å hjelpe.

Ett skritt. Ett krafttak. Og så ett til.

Min livredder, mitt livs bane

Sykdommens gjetord er som livbøyer i en hverdag så full av kaos og bølgedaler at det føles som jeg drukner. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne si at jeg har sluppet taket og tar mine egne svømmetak, men det gjør jeg ikke. Jeg klamrer meg fast som om jeg ikke lenger husker hvordan man holder seg flytende på egenhånd. Hvordan gjør man det?

Jeg vil bli frisk. Jeg vil dette mer enn noe annet, ønsket står som et sankthansbål inni meg, og jeg legger på ved hver eneste dag! Men jeg tør ikke. For spiseforstyrrelsen reddet meg fra noe mye vondere. Jeg er ikke klar for å la henne gå. Jeg vet ikke lenger hvordan man lever uten.

Det høres vel ut som jeg har mistet endel av motet nå, og det har jeg. Veien gjennom og ut som stod og glimtet med torner og bakker og svinger, men som hadde en ende et sted, er jeg ikke lenger i stand til å se. Tåken har lagt seg på alle kanter og jeg vet ikke veien hverken frem eller tilbake.

Jeg er fryktelig sliten. Og veldig redd.

Billedterapi: Mat

Uten å gå så mye inn på min opplevelse av første dag med billedterapi, vil jeg gjerne vise dere resultatet av forrige ukes oppgave.

Tema: Mat

Om å tape litt og å vinne litt mer

Tenkte å prøve meg på enda en liste eller noe. Men jeg tenkte jeg heller skulle skrive noe "ordentlig". Vi får se hva det blir til. Det har tross alt blitt et par kose-innlegg nå. Sånne innlegg er veldig lett å skrive når man har det bra. Disse var veldig vanskelige.

Husker dere for en stund siden, da innlegg nummer 200 ble viet til 200 ting jeg liker? Også sitter jeg her og sliter med å finne på mer enn jordbærtyggis, som ikke er kjempegodt en gang. Men det hjelper jo litt, likevel.

Nå virker det litt som at jeg kommer med et skikkelig pessimistisk syteinnlegg her, men det er ikke meningen altså. Jeg er bare litt matt, etter disse utallige krigene som kjempes til stadighet i mitt lille hodet, og heldigvis spiller tårer heller enn blod.

Det har blitt mange.

Alle har vel kjent på motstridelsene i seg når man skal bestemme seg for om man skal se på TV eller rydde kjøkken. Noen ganger er det lett å velge, andre ganger ikke. Det blir vel egentlig en dårlig lignelse på det jeg prøver å skrive om nå, men poenget er bare å få dere til å huske den følelsen: ambivalens.

Mitt sykdomsbilde innebærer veldig mye ambivalens. Det er et evig paradoks hvor man enten vil eller absolutt ikke vil to motsetninger samtidig, til enhver tid.

Alle disse kampene med og mot meg selv bryter meg litt sammen til tider. Jeg er mye redd. Men jeg vet aldri helt hva jeg er mest redd for.

Jeg vil så gjerne ha hjelp til så mye, men jeg vil helst klare meg selv.


Jeg vil bli sett, men ikke ta plass.


Jeg vil så inderlig fortelle, bare jeg kan holde alt hemmelig.


Jeg vil være usynlig, men jeg er så redd for å være usynlig.

Jeg er redd. Innimellom er det som om jeg kveles av all angsten som omtrent tar strupetak for meg, og jeg kaver og styrer før jeg kommer til fatning igjen. De sier jeg jobber hardt, at jeg står på og er flink. Men det er jeg ikke. Selvfølgelig har de rett. Jeg kjemper mot en horde av demoner som har bosatt seg i tankene og følelsene mine, det er klart jeg ikke klarer å ta alle på en gang. For det gjør jeg ikke, ikke i det hele tatt. Sykdommen er ikke borte selv om jeg har tatt opp kampen, selv om jeg får hjelp. Den lurer meg stadig vekk opp i stry. Fordi jeg lar meg lure. Igjen og igjen.

Heldigvis vinner jeg også. Oftere og oftere. Forhåpentligvis er det jeg som står der med pokalen til slutt.

Å finne stillheten i hverdagens spetakkel

Fine ting i dag

• Vinrød neglelakk
• Minner på veggene
• Dagbok med mønster
• Myke bukser
• Bringebærbiola
• Sommervær med høstluft
• Jordbærtyggis

Uten tittel

Se,

hun danser
i utakt

med beina
i skyene

og faller, faller, faller

aldri.