Fuktige smil og gode hjelpere

"Lise," sier hun plutselig, og jeg kvepper til og ser opp fra tekoppen min. "Jeg ser det," fortsetter hun og nikker anerkjennende. Halvveis ille til mote, halvveis fornøyd kjenner jeg munnen trekke seg oppover til begge sider.

Det er ikke så farlig hva det var, la oss bare si at jeg ga psykdommen et lite spark bak, på eget initiativ. En liten ubetydelig detalj for de fleste, men en stor seier for meg.

Poenget var i hvert fall at selv i det minste lille slag blir jeg heiet frem. Jeg har mennesker rundt meg som ser de små tingene. Mennesker som forstår hva som er vanskelig for meg, og som ser at jeg kjemper, også når jeg ikke ser det selv.

Takk.