Kaptein Krok

Jeg har en krok
i meg

festet mellom
skulderbladene

Prestasjonsangsten
holder meg igjen
trekker meg tilbake

rykker til
så hardt
at jeg nesten blir

delt i to

Oktoberkveld

Bon Iver spiller på øret mitt og jeg sparker litt i bladene mens jeg går, og jeg smiler. Det er frost i lufta, jeg kjenner det, nå kommer den, den første frosten.

Neste morgen våkner jeg til rim på gresset og føler meg litt mer levende enn før.

... but all you really want is to be found

Hvordan finner man motivasjonen igjen når man har et monster på skuldrene og en svart klump i magen? Det er en sånn liten knapp et sted, sier hun, og det tror jeg også, men den er så liten, og alt det vonde er så stort!

Jeg befinner meg ganske langt nede i depresjonen igjen, og da er det ikke lett å finne krefter til å bekjempe alt det andre. Men jeg prøver, fra nå av prøver jeg med hele meg. Selv om det kjennes uoverkommelig, selv om jeg allerede er utmattet. Når jeg kjenner etter, vet jeg jo at jeg blir like sliten av sykdom akkurat nå, som av å stritte imot. Det gjelder bare å bruke de vage kreftene på det de skal brukes til.

Innimellom hender det noen spør om det er noe de kan gjøre for meg. Da smiler jeg og blir takknemlig, men konkluderer med at dette er noe jeg må komme meg gjennom selv. Og det er sant. Det er jeg som må ta denne kampen, det er meg innsatsen må komme fra, men jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen som gir meg våpnene, noen som roper ut kampspråk i det jeg rykker fram, og noen som vasker sårene når slaget er over. Jeg er så heldig at jeg får dette. Jeg er heldig.

Om du spør meg hva akkurat du kan gjøre, så har jeg endelig et svar til deg også. Jeg har noen i ryggen, som backer meg opp og hjelper meg på vei, men jeg mister av og til siktet på hvor jeg skal. Det er her du kan hjelpe meg. Du kan hjelpe meg å huske at det finnes farger i verden. Du kan minne meg på at jeg er en del av en verden som er større enn meg selv. Vis meg veien til det gode. For jeg finner det ikke selv på det stedet jeg er nå.

A Black Dog

Har du ikke noe godt å si, ikke si det?

Hei, det er meg, og jeg får ikke puste.

Du vet den følelsen når verden er for stor og for trang samtidig, når du sitter på gulvet og gråter fordi du ikke tør å reise deg?

Kanskje ikke.

Men sånn har jeg det nå om dagene. Det er en skikkelig hump i veien, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det finnes noe godt i den andre enden, for her er det vondt å leve.

Forkjølte høstdager

Rødt, gult og grønt på ett og samme tre.

Gamle dagbøker.

Ring med svale på.

Rød speilfløyeldrakt.

Brødre på eventyr for livet.

Varme fang.

Ullsokker med hull.

Bamseransel.

Joni Mitchell.

Minner på veggene.

Høst.

TirsdagsSEIER

Jeg har en hel sånn liste, vet dere. En hel masse tema og tanker jeg kunne tenkt meg å blogge om. Men så er jeg ikke så veldig strukturert av meg. Jeg foretrekker å rable ned det jeg har på hjertet i øyeblikket. Sånn som nå. Nå har jeg bare en liten seier å meddele.

Nei, beklager, det er ingen liten seier. Det er en så enorm seier, at jeg er skikkelig forbanna på meg selv for at jeg ikke hopper i taket og hyler av glede. Men selv om jeg ikke er overlykkelig og alt det der, anerkjenner jeg denne seieren, for fy faen, den jobbet jeg hardt for.

Vi har sånne avkrysningsskjema, vet dere. Uten å gå så veldig nøye inn på det da, men da jeg endelig kunne sette det siste krysset på egenregistreringen min i går, kunne man se noe som aldri har skjedd før:

Jeg hadde min første dag med bare kryss! Jeg gjort alt som jeg skulle, og herregud, for en innsats. Når jeg ser tilbake på dagen i går, kan jeg ikke annet enn å være imponert. Bare dem som har vært der selv, kan forstå hva som kreves for å gjennomføre noe sånt. Man er ikke frisk bare fordi man er innlagt, så langt derifra, så at jeg har kunnet krysse for alt som skulle krysses, og ikke ha annet enn et smilefjes under "annet"... det var ikke noe jeg trodde skulle skje med det første, for å si det sånn!

Gratulerer til meg.

I morgen har jeg ett av mine første møter med godene av å gjøre en innsats: Jeg får være med på torsdagstur! Så da er det bare å smøre matpakke og ta turen ned til byen og Vitensenteret med de andre gærningene. Gleder meg!

"Det er farlig ute i den store verden. Der er det ingen som kjenner en og vet hva man liker og hva man er redd for."

Lørdagsperm

Vise Lise og fine Trine på cafetur. Vaniljete, termoser med mønster og mummitrollrefleks. Gode øyeblikk.

Storhet er ikke å ikke falle, men å reise seg igjen etter hvert fall.

"Ta tilbake livet ditt, Lise. Litt og litt av gangen."

Jeg puster ut litt hardere enn normalt og prøver å arrangere ansiktet mitt i noe som skal forestille besluttsomhet, men jeg tror det ser mer ut som en streng grimase med panikkslagne øyne. På noen få sekunder spilles et utall scenarioer inni hodet mitt, jeg klarer knapt å skille dem fra hverandre. Versoner der jeg kjemper og vinner, ekte smil, små og store gleder, blandet med versoner for grusomme til å beskrive. Det er som om veien og målet er en tynn, tynn line jeg skal balansere på, samtidig som noen står på alle kanter og kaster ting på meg. Oppgaven min kjennes uoverkommelig. Jeg blir slått overende gang på gang på gang på gang, og likevel skal jeg fortsette å kravle meg opp igjen, og fremover.

"Du må velge å ta livet ditt tilbake."

Velge. Det er det det står på. Jeg har ikke noe problem med å velge. Selvfølgelig vil jeg leve igjen. Selvfølgelig vil jeg ta imot alt det gode med åpne armer, ethvert lysglimt er velkommen hos meg. Så enkelt er det ikke. Ja, jeg har valget, men mitt valg må være så uhorvelig sterkt at det holder ut kampen mot mine demoner, som vil det stikk motsatte.

Jeg har håp. Men sykdommen har mot.