Ingen bilder faktisk

Dette har vært en dag i kraftig turbulens på et emosjonelt plan. Jeg tror dette er grunnen til at jeg har pleid å kalle meg selv lettpåvirkelig, men jeg tror ikke det er helt sånn det virker. Jeg har vært overalt fra krampende gråt til hysterisk tåresprettende latterkrampe. Det er ikke helt lett alltid.
Jeg tror ikke jeg orker å fortelle om det, det har ikke skjedd så veldig mye, som sagt var dette hovedsaklig emosjonelt, her snakker vi store humørsvingninger. Men jeg kan nok ikke skylde fullt og helt på meg selv, alt har jo sin grunn.
Siden jeg helst liker å snakke om hyggelige ting vil jeg først fortelle at jeg fant vitnemålet i postkassa i dag, og det var ganske godt ettersom jeg ikke var så glad da jeg gikk dit. Smilebåndet trakk seg derimot langt oppover da jeg så tallet 6 skrevet bak standpunktkarakteren i norsk. Dette måtte jeg selvfølgelig spre ut til Gud og hvermann. Eller kanskje ikke Gud, og forsåvidt ikke hver mann heller, men en god del. Jeg måtte i alle fall sende en liten melding til min forhenværende norsklærer som alltid har hatt tro på meg. Jeg fikk en smilende melding tilbake: "Fantastisk Lise! Nå skjønner du at det ikke er bare jeg som mener du har talent der ;)". Min mor lo godt da hun fikk høre det, og jeg måtte nesten le litt jeg også. Selvtillitt har aldri vært min sterke side, og det ser det jo ut som det er flere som vet. Jeg kommer til å savne Lennart, enda han tydeligvis har rett i at det kanskje ikke er bare han som mener jeg "har talent der".
Så til kvelden selv. Jeg travet hele veien gjennom regnværet til min herlige venninne Camilla. Der lagde vi et helt brett nydelige sjokolademuffins med sjokoladebiter inni og oppå og overalt. Det smakte utsøkt, rett og slett. Man kan ikke annet enn å smile godt og åpne beltet etter en slik ende på dagen. God natt!