Selvtilliten på topp

Jeg savner den kreative melankolien. Den som for noen år siden alltid kom snikende ved natterstider og lå og murret langt inni tankene et sted uten å helt få fred. Jeg vet ikke om du kjenner den jeg. Den følelsen der alt bare suser gjennom deg og vente på å bli fanget ned på et ark eller hvor som helst. Det er en herlig følelse, man får lyst til å skape noe.
Dette er ikke en sånn kveld. Det er aldri det lenger, og jeg liker det ikke. Jeg tegnet jo litt faktisk, men jeg er ikke noe flink lenger. Og jeg liker ikke å gjøre ting jeg skulle ønske jeg er flink til når jeg ikke er det. Dette er mer en sånn kveld hvor jeg gjør desperate forsøk på å tvinge kreativiteten helt ut i fingertuppene selv om jeg vet at den egentlig ikke er der. Og da blir det litt som at man ikke strekker til.
Det er ikke så farlig. Jeg blir nok hverken noen kunstner eller skribent av noe slag, men jeg skulle jo ønske jeg kunne de tingene. Og jeg hadde kvelder der hvor jeg helst skulle sitte oppe hele natten og lage akkurat det jeg ville selv. Små verdener eller merkelige anekdoter om ting som aldri har skjedd. Jeg savner det.
Nå som jeg faktisk er i gang med å skrive går det ganske lett. Men det er alltid fordi jeg ikke er så glad, og da er det ikke noe hyggelig uansett. Det er ikke det at humøret er så fryktelig dårlig og jeg blir så melankolsk og lei meg at jeg må skrive, det håper jeg endelig ikke. Jeg har det jo egentlig bra, jeg blir bare litt utilpass når jeg føler at ting mangler og at jeg ikke strekker til. Jeg vet dette skjer ofte, og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg klarer ikke å holde motet helt oppe hele tiden, jeg klarer ikke å si til meg selv at jeg er flink og at jeg i det hele tatt har noe å si. Det er så vanskelig å dra seg opp selv.