Melankolibri

Musikkjuni:

Juni 2010

Jeg er heldig

Jeg har fem gode venner. Og dette er ikke noe jeg sier halvveis i frykt for å utelate noen, for det er en uomtvistelig sannhet: Jeg har fem gode venner.

Ellisif og jeg har bare kjent hverandre i knappe to år, men i blant kjennes det som en evighet. Hun kjenner meg ut og inn, og forstår meg på godt og vondt. Det er ingen jeg heller vil ha om jeg er trist eller redd, og hun er den første jeg ville ringt om det skjedde noe ekstraordinært. Hun er nok den eneste jeg kan se i øynene og svare helt ærlig på hvordan jeg egentlig har det.


Sara er søskenbarnet mitt. Hun er den beste i verden til å stille opp når det virkelig trengs. En sånn jeg bare kan ringe og si "hei, jeg trenger sjokolade", også hadde hun helt sikkert troppet opp med sjokolade innen ti minutter. Vi er best på å fantasere om alle mulige spennende ting å gjøre, vi gjør dem sjelden, men det gjør ingenting, for vi har jo resten av livet på oss.

Ida er en humørspreder uten like. Hun er mitt solide førstevalg å ta med på utflukter eller idéer som er litt utenom det vanlige - hun er alltid åpen for alt! Vi to har aldri problemer med å få tiden til å gå, vi har alltid noe å gjøre, og vi gjør det sammen. Enten det er hobbyverksted, blåbærtur eller utkledningsfest føler jeg meg aldri, aldri alene når jeg er sammen med Ida.


Maria er den første jeg sender en melding til når noe rart skjer. Vi blir fascinert av mange av de samme tingene, og når vi ikke blir det er det helt greit. Jeg kan alltid stole på at Maria er på min side. Det er noe av det mest betryggende ved Maria, hun er en sånn som blir sint med meg hvis jeg er sint. Vi treffes ikke så ofte og hver gang snakker vi om at det er awkward og plutselig har det gått flere timer.

Marianne kommer nok alltid til å være der. Uansett hva som skjer ender vi visst opp med å finne tilbake til hverandre, og sånn har det vært siden vi var seks. Selv om vi ikke har snakket sammen på måneder kan vi plutselig ha verdens lengste telefonsamtaler og det er alltid som om ingen tid har gått. Hun er en sånn man kan ringe til midt på natta og si "bli med ut?" Og det blir hun.

Jeg er heldig.

Ikke nok med at jeg har fem, vidt forskjellige, helt fantastiske venninner, i tillegg har jeg verdens beste familie.

Mens andre syter og klager over å tilbringe ferien isolert på ei hytte med familien, er det ingenting jeg heller kunne tenkt meg! Ferier med familien min er det beste. Og jammen er de ikke supre til vanlig også. Jeg har en mamma som løper og kjøper seng bare for at jeg skal få komme hjem når jeg vil, fordi hun forstår at det er akkurat det jeg vil. Jeg har en pappa som tar seg fri fra jobben bare for å bli med sin 21 år gamle datter til legen eller hvor det nå skulle være. I tillegg har jeg tre herlige brødre som blir med på hva det skal være. Vi nærmer oss voksne alle sammen, men sammen er vi som en gjeng med tiåringer som bare synes livet er gøy og alt det andre forsvinner for noen timer.


Jeg er så heldig.

Spontanturen

Vi hadde jo tenkt å dra et stykke, og selve impulsiteten var vel egentlig hele poenget med turen, men vi hadde nok ikke forestilt oss mer enn et par timer sørover, kanskje tre hvis vi orket.

En tidlig lørdags morgen stod vi opp, Andreas og jeg, med et brennende ønske om å gjøre noe litt utenom det vanlige. Så det gjorde vi.

Andreas kjørte i ens ærend for å kjøpe en primus, vi var vanligvis ikke så utpregede friluftsmennesker. Telt hadde vi, ikke at vi brukte det så ofte, men dette var en fin dag for telt, bestemte vi over en litt for svak kaffekopp mens Postgirobygget sang "sommer på jorda, sol overalt" fra den røde tivoliradioen, og akkurat sånn føltes det.

Avtalen var å begrense oss til én sekk, men jeg fikk etter litt om og men lov til å ta med en kjølebag. Anders mente vi skulle være så primitive som mulig og skulle vel helst sett at vi levde av naturen, men jeg argumenterte med at vi skulle jo få en fin tur, en spontan drømmetur, og det var han forsåvidt enig i, så jeg pakket kjølebagen full av vann og øl og nektariner.

Knappe timen etter morgenkaffen satt vi spente i Andreas' gamle Ford og ante ikke hvor vi skulle. "Venstre", sa jeg bestemt også kjørte vi mot venstre, og vi hadde det så gøy at vi ikke fulgte med tiden i det hele tatt, bare hørte P4s trafikkradio og lo av trafikkorker langt unna oss, håpet vi i hvert fall, for vi visste jo ikke hvor vi var.

Etter noen timer stoppet vi på en Statoil-stasjon hvor Anders kjøpte røyk og et kart, og jeg syntes det var greit, ikke røyken altså, men kartet, for jeg ville jo gjerne ende opp på en så idyllisk plass som mulig, og da er det jo greit å jukse litt.

Det var vel i nærheten av Lillehammer at vi begynte å leke med tanken om å kjøre helt ut av landet. "I Sør-Sverige er det jo så mange campingplasser med fine badestrender?", foreslo jeg og Andreas fnøys av campingplasser, vi skulle jo ut i naturen, og begynte dessuten å bli ganske sliten av å kjøre. "Men vi kan jo bytte på?". I nærheten av Halden byttet vi og jeg cruiset nedover de store motorveiene og før vi visste ordet av det var vi ikke langt fra Göteborg.
　
Vi bestemte oss for å kjøre til Göteborg, for vi hadde aldri vært i Göteborg, og der burde man kanskje ha vært. I Göteborg spiste vi enorme mengder med kinamat og lot som vi heller var i Kina, Sverige blir liksom aldri kjempeeksotisk, så vi stoppet en del svensker og spurte på gebrokkent engelsk om veien til Chaoyang og lo så vi gråt da en liten gutt foreslo at vi kunne grave oss gjennom jorda og tilbød oss å låne spaden hans.

Andreas kjørte videre og da jeg våknet var det mørkt og jeg var alene i bilen.

I førersetet lå dagens utgave av Berlingske Tiderne og en pose Kongen av Danmark som jeg visste at vi hadde hatt med hjemmefra, men det fikk meg til å smile fra øre til øre når jeg kravlet meg ut av bilen for å se meg rundt.

Teltet var allerede satt opp og selv i mørket kunne jeg se sanddynene, eller klippene kan man heller si, og jeg hørte havet, havet! Jeg var ikke lenger det minste trett og hadde mest lyst til å hoppe inn i teltet og vekke Andreas bare for å si at jeg elsket han, men jeg tok meg i det og listet meg inn og krøp tett inntil den sovende kroppen hans uten å si et ord.

Vi våknet til stekende sommersol og morgenbad før vi satte oss i gresset foran teltet med hver vår pils og var enige i at livet er herlig.

Historien slutter egentlig her, med en halvlunken øl i Danmark. Og resten? Det er ikke så farlig.

En vårdag

(kilde)

I dag har jeg:

• Skrevet den lengste teksten hittil og tenkt på at jeg ikke har skrevet frivillig siden jeg var 16, men at jeg skal skrive resten av evigheten fra nå av, og det føles godt.
• Hatt sløyfe i håret og perleøredobber.
• Vært på biblioteket som endelig har åpnet etter streiken og lånt så mange bøker at jeg ikke fikk plass i veska og måtte bære Den Store Mummiboka og Kabalmysteriet i armene gjennom byen hele veien hjem.
• Fantasert om pikniker med min nye piknikkurv og skrevet ned oppskrifter på sunne muffins som jeg kunne hatt med på pikniken sammen med en boks ananas og en boks eplebiter med kanel på.
• Tatt med meg den nye strandmatta og kurvveska med Eclipse oppi og ligget på gresset ved lekeplassen og kjent Bella savnet Jacob.

Gjennom vinduet

(kilde)

Hun våknet av en summende lyd, ikke som et insekt, mer som raske "flapp-flapp-flapp", som vingeslagene til en bitteliten fugl. Hun holdt øynene lukket mens lyden steg og sank som om noen skrudde volumknappen opp og ned bare for å irritere henne.

Etter å ha ligget urørlig en liten stund, begynte hun å bli redd. Var det noe der inne på rommet hennes? Det var akkurat som om lyden i blant var like ved å røre øret hennes, hun måtte kjempe mot trangen til å vifte vekk hva det enn var som suste rundt henne.

Forsiktig åpnet hun et øye og myste ut i det skimrende lyset. Skimrende lyset? Forskrekket sperret hun opp begge øynene og satte seg opp i senga med dyna i fast grep oppunder haka.
Der, knappe halvmeteren foran øynene hennes fløt to lys levende feer opp og ned i luften. Ja, det så ut som de fløt. Vingene blafret så raskt at man bare akkurat kunne skjelne dem, mens kroppene deres steg og sank som om de satt på en bølge.

"H-h-h... hei", stotret hun, veldig i tvil om hvordan man burde reagere på å møte fantasiskapninger. De svarte ikke, men den mørkeste av dem smilte, den typen smil som en mamma har når barna kommer frosne inn en vinterkveld og hun står klar med kakao og varme boller. Hun kunne ikke annet enn å smile sjenert tilbake.

"Hvem er dere?" spurte hun, litt høyere denne gangen. Fremdeles sa de ingenting, hun kjente desperasjonen snike seg innpå og grep hardere rundt dynekanten, som hun fremdeles hadde helt oppunder haka. Hun rakk akkurat å trekke pusten i det hun så de to små skapningene veksle et blikk, før de stupte mot henne på hver sin side. Hun rakk ikke en gang å reagere, før dyna plutselig hadde forsvunnet fra de knyttede nevene hennes, og hun i neste øyeblikk leviterte noen få centimeter opp fra madrassen.

Merkelig nok var hun ikke lenger redd. Hun kjente at håndflatene var klamme, men forundret merket hun seg at hjertet banket rolig og taktfast, som om hun heller hadde våknet av sollyset eller en vennlig stemme.

Det var en underlig følelse å fly. På en måte var det akkurat som man kunne forestilt seg, som å sitte på ingenting, men på en annen... Det var som om hele lufta hadde omfavnet henne og tatt henne opp i sin virkelighet, i en helt annen verden der alt var trygt. Luften holdt henne i hånden samtidig som den støttet opp hodet hennes, og når hun forsøkte å løfte benet var det liksom selve luften som gjorde det også.

Hun så opp på feene som hadde forflyttet seg litt nærmere vinduskarmen - nå smilte de begge to.

Den mørkeste feen hadde dette varme smilet som lyste fra øyekroken og de dype smilehullene. Hun var den største av de to, men de var begge spede og bleke, og ikke høyere enn kaffekanne. Håret hennes var mørkebrunt og festet i en lyseblå sløyfe på størrelse med hodet hennes. Et lignende bånd var festet rundt midja hennes, og holdt sammen en hvit kjole med blonder så små at man knapt kunne se dem.

Den andre feen var så lys at håret nesten gikk i ett med den bleke hudfargen. Hun smilte også, men hun smilte reservert, det var ekte, men litt tilbakeholdent. Hun hadde en upreget rank holdning, som en ballettdanser, med langt, bølgete hår som hang ned bak skuldrene hennes. På brystet hadde hun en liten brosje i form av sølvfugl, som hvilte like over hjertet, oppå en dyp lilla kjole.

Det var som om de begge utstrålte et svak lys som spredte seg i hele rommet på uforklarlig vis. Hun så avventende på dem og rettet seg opp i luften uten problemer. Som om dette var signalet de hadde ventet på, snudde begge de to feene seg mot vinduet og fløy tvers gjennom ruta. Uten å nøle satte hun etter dem og kjente bare et kaldt gys i det hun passerte glasset.

De passerte hustak og gater og trær, og etter hvert enda flere trær. Hun forestilte seg med skrekkblandet fryd at de sikkert skulle over havet og kanskje opp til stjernene, men etter få minutter satte de to feene kursen nedover mot en lysning i den tykke skogen de hadde flydd over.

Hun forberedte seg på å treffe den kalde mosen med fotbladene, men uten å tenke seg om stoppet hun like over bakken og løftet blikket.

Synet som møtte henne var noe hun aldri kunne ha forestilt seg i sin villeste fantasi. Hele området lyste akkurat som de to feene, som om hver minste partikkel i lufta, i trærne og til og med i gresset på bakken faktisk utrstrålte et svakt lys. Men det mest iøynefallende var alle skapningene. Da de satte kursen for lysningen hadde hun sett for seg feenes hjemsted, en slags landsby i skogen hvor alle bodde i små hull i trærne og pyntet med flortynne stoffer og glitrende gjenstander.

Lysningen hun stod i nå var ganske annerledes. Trærne hadde ingen hull, annet enn nesebor, og ikke minst smilehull. I dét de senket farten i midten av lysningen hadde trærne løftet grenene for dem og avslørt ansiktene sine, som smilende bestefedre med et blikk av fortrolighet og løfter om at vi skal passe på dere.

Foran og innimellom trærne stod alle mulige skapninger. Hun kunne ikke kjenne igjen en eneste dryade, kentaur eller enhjørning, det var knapt et vesen hun noen gang hadde hørt om. Bak en gutt med nebb og utslåtte vinger på ryggen kunne hun skimte en pike hun mente måtte være en vannymfe, og litt lengre bak var et fryktinngytende uhyre som ikke kunne være noe annet enn en drage. Men med noen få unntak bestod mengden nesten utelukkende av de merkeligste skapninger, mange lignet mennesker, mange lignet dyr, og enda fler lignet ingenting hun noensinne hadde sett.

"Velkommen, Sofia", hørtes en dyp røst rett bak henne. Hun virvlet rundt, og før hun fikk øye på kilden til stemmen, falt hun.

Hun presset øynene sammen og skjønte straks hva som hadde skjedd i det hun kjente det myke, men ujevne underlaget mot ryggen. Mer skuffet enn noen gang åpnet hun øynene mot det livløse soverommet og satte seg opp i sengen.

Så langt hadde hun aldri dratt før. Første gang hun drømte om de to feene hadde hun bare akkurat fått et glimt av dem før hun våknet igjen, andre gang hadde hun forsøkt å hilse på dem. De siste nettene hadde hun alltid våknet på vei gjennom glassruten.

I blant kunne hun sverge på at disse nattlige eventyrene var virkelig, noen ganger innbilte hun seg til og med at det var drømmene som var virkelige, og dette som var drømmer. Hun var ikke riktig sikker.

Rommet var svalt og gulvet nesten kaldt da hun satte ned føttene og reiste seg. Hun var på vei ut døra da hun kjente trekken fra vinduet og gikk for å lukke det. Det stod på vidt gap.

En melankoliker

Det sitter ei jente på en benk i Øster Fælled Park i København skriver ut den siste siden i ei kaffeflekket notatbok. Fingrene hennes er blå av kulde, men hun bryr seg ikke, hun kniper rundt den lille blyanten og skribler ned de siste ordene. "Så var det kanskje akkurat det hun lengtet etter: melankoli".

Jenta klapper boka sammen og legger blyanten og notatboka i hver sin lomme, sammen med hendene, og blir sittende et lite øyeblikk, nok til at et vindpust rekker å fly forbi med høstløv som passasjerer, før hun reiser seg og går.

Hun ser ned i bakken mens hun går, og tenker at tankene er hennes egne, og egentlig er hun litt sint for at hun er det, hun holder rundt notatboka i lomma og ønsker at hun hadde mistet den og at en helt fremmed hadde funnet den, åpnet den, og blitt stående der midt på gata og lese helt til noen kanskje dultet borti ham, og det er akkurat som om verden hans har stoppet et lite sekund og han vet at han må finne denne jenta.

Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men han kjenner henne. Kanskje finner han henne aldri, eller kanskje han tar vare på boka i mange, mange år før han en dag ser henne i hjørnet på en café og han forstår med en gang at det er henne, så han går bort og spør: "Fant hun det?". Jenta er hverken overrasket eller forundret, hun smiler bare og nikker, og nå er det han som er forundret. Han lurer på om hun har sittet der og ventet på han hele tiden, og tenker at det har hun sikkert, hun har nok kommet hit dag etter dag i mange år og visst at akkurat dette er stedet vi kommer til å møtes. Også gjør de det.

Jenta tar opp notatboka og rister litt på hodet av sin egen løpske fantasi, fremdeles med blikket fastklistret til asfalten like foran henne, da noen dulter borti henne og hun mister den, hun mister den faktisk, og gutten som dultet borti henne plukker den opp, og hele scenarioet spilles om igjen i hodet hennes, før hun ser at det er ingen vilt fremmed, det er Jacob, og han gir hennes boka tilbake med unnskyld i blikket og sier: "Kaffe?"

Sommermorgen i Gamle Kongevei

(kilde)

Det er en sånn dag hvor jeg ikke engang irriterer meg over at rullegardinen er for kort, i det jeg våkner med sola i øynene og kjenner at det er sommer. Kanskje er det litt klisjé å skrive sånne morgenhistorier, men jeg gjør det likevel, for det er min morgen.

Jeg trekker rullegardinen helt opp og synes at alt stemmer så godt når jeg står der i nattkjolen med blondene og har balkong, jeg har balkong på rommet, og jeg åpner døra og elsker at det er like varmt ute som inne.

Aller helst ville jeg gått barbeint, men jeg vil sykle, og tar på meg de hvite sandalene, de med litt hæl på. Nå ville det vært typisk om jeg tok på meg en blomstrete sommerkjole, men det gjør jeg faktisk ikke, jeg tar den hvite skjorta og et bånd i håret, for i dag vil jeg heller være litt bohem, selv om sykkelen er en pikedrøm med kurv og bakoverbremse.

Vi triller ned bakken, sykkelen og jeg, for det er nedoverbakke hele veien, og vi fortsetter forbi butikken, det er ikke dit jeg skal i dag, i dag skal jeg på bakeriet.

Jeg kjøper ferske rundstykker og sykler en omvei hjem bare for å se på menneskene som blir så rolige på sånne sommerdager, de setter seg ned med en is på bryggekanten eller småprater med hunden sin som blir litt slapp av varmen, men setter pris på oppmerksomheten.

Det er litt varmt for te, men jeg lager te likevel, jeg, og koker egg, før jeg tar med meg alt sammen ut på terassen og setter på så høy sommermusikk at verden ikke lenger eksisterer.

Gamle Kongevei

(kilde)

Å stå opp ganske tidlig en lørdags morgen og se sola skinne på balkongen, å klatre ned en snirklete vindeltrapp, ut i den friske morgenlufta, ned gata, bort en sving og inn på butikken og kjøpe jordbær og dagbla' og ta det med seg hjem, hjem på terassen med et smil om munnen og ro i hjertet.