Gjennom vinduet

(kilde)

Hun våknet av en summende lyd, ikke som et insekt, mer som raske "flapp-flapp-flapp", som vingeslagene til en bitteliten fugl. Hun holdt øynene lukket mens lyden steg og sank som om noen skrudde volumknappen opp og ned bare for å irritere henne.

Etter å ha ligget urørlig en liten stund, begynte hun å bli redd. Var det noe der inne på rommet hennes? Det var akkurat som om lyden i blant var like ved å røre øret hennes, hun måtte kjempe mot trangen til å vifte vekk hva det enn var som suste rundt henne.

Forsiktig åpnet hun et øye og myste ut i det skimrende lyset. Skimrende lyset? Forskrekket sperret hun opp begge øynene og satte seg opp i senga med dyna i fast grep oppunder haka.
Der, knappe halvmeteren foran øynene hennes fløt to lys levende feer opp og ned i luften. Ja, det så ut som de fløt. Vingene blafret så raskt at man bare akkurat kunne skjelne dem, mens kroppene deres steg og sank som om de satt på en bølge.

"H-h-h... hei", stotret hun, veldig i tvil om hvordan man burde reagere på å møte fantasiskapninger. De svarte ikke, men den mørkeste av dem smilte, den typen smil som en mamma har når barna kommer frosne inn en vinterkveld og hun står klar med kakao og varme boller. Hun kunne ikke annet enn å smile sjenert tilbake.

"Hvem er dere?" spurte hun, litt høyere denne gangen. Fremdeles sa de ingenting, hun kjente desperasjonen snike seg innpå og grep hardere rundt dynekanten, som hun fremdeles hadde helt oppunder haka. Hun rakk akkurat å trekke pusten i det hun så de to små skapningene veksle et blikk, før de stupte mot henne på hver sin side. Hun rakk ikke en gang å reagere, før dyna plutselig hadde forsvunnet fra de knyttede nevene hennes, og hun i neste øyeblikk leviterte noen få centimeter opp fra madrassen.

Merkelig nok var hun ikke lenger redd. Hun kjente at håndflatene var klamme, men forundret merket hun seg at hjertet banket rolig og taktfast, som om hun heller hadde våknet av sollyset eller en vennlig stemme.

Det var en underlig følelse å fly. På en måte var det akkurat som man kunne forestilt seg, som å sitte på ingenting, men på en annen... Det var som om hele lufta hadde omfavnet henne og tatt henne opp i sin virkelighet, i en helt annen verden der alt var trygt. Luften holdt henne i hånden samtidig som den støttet opp hodet hennes, og når hun forsøkte å løfte benet var det liksom selve luften som gjorde det også.

Hun så opp på feene som hadde forflyttet seg litt nærmere vinduskarmen - nå smilte de begge to.

Den mørkeste feen hadde dette varme smilet som lyste fra øyekroken og de dype smilehullene. Hun var den største av de to, men de var begge spede og bleke, og ikke høyere enn kaffekanne. Håret hennes var mørkebrunt og festet i en lyseblå sløyfe på størrelse med hodet hennes. Et lignende bånd var festet rundt midja hennes, og holdt sammen en hvit kjole med blonder så små at man knapt kunne se dem.

Den andre feen var så lys at håret nesten gikk i ett med den bleke hudfargen. Hun smilte også, men hun smilte reservert, det var ekte, men litt tilbakeholdent. Hun hadde en upreget rank holdning, som en ballettdanser, med langt, bølgete hår som hang ned bak skuldrene hennes. På brystet hadde hun en liten brosje i form av sølvfugl, som hvilte like over hjertet, oppå en dyp lilla kjole.

Det var som om de begge utstrålte et svak lys som spredte seg i hele rommet på uforklarlig vis. Hun så avventende på dem og rettet seg opp i luften uten problemer. Som om dette var signalet de hadde ventet på, snudde begge de to feene seg mot vinduet og fløy tvers gjennom ruta. Uten å nøle satte hun etter dem og kjente bare et kaldt gys i det hun passerte glasset.

De passerte hustak og gater og trær, og etter hvert enda flere trær. Hun forestilte seg med skrekkblandet fryd at de sikkert skulle over havet og kanskje opp til stjernene, men etter få minutter satte de to feene kursen nedover mot en lysning i den tykke skogen de hadde flydd over.

Hun forberedte seg på å treffe den kalde mosen med fotbladene, men uten å tenke seg om stoppet hun like over bakken og løftet blikket.

Synet som møtte henne var noe hun aldri kunne ha forestilt seg i sin villeste fantasi. Hele området lyste akkurat som de to feene, som om hver minste partikkel i lufta, i trærne og til og med i gresset på bakken faktisk utrstrålte et svakt lys. Men det mest iøynefallende var alle skapningene. Da de satte kursen for lysningen hadde hun sett for seg feenes hjemsted, en slags landsby i skogen hvor alle bodde i små hull i trærne og pyntet med flortynne stoffer og glitrende gjenstander.

Lysningen hun stod i nå var ganske annerledes. Trærne hadde ingen hull, annet enn nesebor, og ikke minst smilehull. I dét de senket farten i midten av lysningen hadde trærne løftet grenene for dem og avslørt ansiktene sine, som smilende bestefedre med et blikk av fortrolighet og løfter om at vi skal passe på dere.

Foran og innimellom trærne stod alle mulige skapninger. Hun kunne ikke kjenne igjen en eneste dryade, kentaur eller enhjørning, det var knapt et vesen hun noen gang hadde hørt om. Bak en gutt med nebb og utslåtte vinger på ryggen kunne hun skimte en pike hun mente måtte være en vannymfe, og litt lengre bak var et fryktinngytende uhyre som ikke kunne være noe annet enn en drage. Men med noen få unntak bestod mengden nesten utelukkende av de merkeligste skapninger, mange lignet mennesker, mange lignet dyr, og enda fler lignet ingenting hun noensinne hadde sett.

"Velkommen, Sofia", hørtes en dyp røst rett bak henne. Hun virvlet rundt, og før hun fikk øye på kilden til stemmen, falt hun.

Hun presset øynene sammen og skjønte straks hva som hadde skjedd i det hun kjente det myke, men ujevne underlaget mot ryggen. Mer skuffet enn noen gang åpnet hun øynene mot det livløse soverommet og satte seg opp i sengen.

Så langt hadde hun aldri dratt før. Første gang hun drømte om de to feene hadde hun bare akkurat fått et glimt av dem før hun våknet igjen, andre gang hadde hun forsøkt å hilse på dem. De siste nettene hadde hun alltid våknet på vei gjennom glassruten.

I blant kunne hun sverge på at disse nattlige eventyrene var virkelig, noen ganger innbilte hun seg til og med at det var drømmene som var virkelige, og dette som var drømmer. Hun var ikke riktig sikker.

Rommet var svalt og gulvet nesten kaldt da hun satte ned føttene og reiste seg. Hun var på vei ut døra da hun kjente trekken fra vinduet og gikk for å lukke det. Det stod på vidt gap.