På leting

De siste dagene har jeg brukt på lete. Jeg leter etter hun du kjente en gang. Jenta i blomstrete strømpebukser og flagrende sommerkjoler, hun som hadde ny hårfarge hver gang du så henne. Et sted inni meg finnes hun enda, den lille biten av meg som er Lise, Lise som kunne beskrives som sprudlende, blid og fantasifull. Jeg vet at hun er der, for jeg kjenner henne noen ganger. Fra tid til annen kan jeg merke den lille personen der inne som fantaserer om å ta toget til hvor som helst og sove under stjernene, hun som hviner i ekstase av et sett med fargepenner, hun som var kjent for å ta vare på barnet i seg, og for å kunne glede seg over små ting.

Det startet som et lite prosjekt om å kle meg som folk igjen. Ganske fort handlet det mer om å kle seg som meg. Jeg har alltid hatt et stort forbruk av joggeklær, men kanskje ikke hver dag, hele tiden. Lise går aller helst i tights og store skjorter, tunika og lange strømper, blomster i håret, kortbukser og belte i midja. Det tjener ikke til noe godt å gjemme seg inni de grå joggebuksene, den tykke boblejakka. Det er på tide å ta fram den røde trenchcoat'en, den mørkeblå kåpa. Nå skal jeg hente fram Lise igjen.