... but all you really want is to be found

Hvordan finner man motivasjonen igjen når man har et monster på skuldrene og en svart klump i magen? Det er en sånn liten knapp et sted, sier hun, og det tror jeg også, men den er så liten, og alt det vonde er så stort!

Jeg befinner meg ganske langt nede i depresjonen igjen, og da er det ikke lett å finne krefter til å bekjempe alt det andre. Men jeg prøver, fra nå av prøver jeg med hele meg. Selv om det kjennes uoverkommelig, selv om jeg allerede er utmattet. Når jeg kjenner etter, vet jeg jo at jeg blir like sliten av sykdom akkurat nå, som av å stritte imot. Det gjelder bare å bruke de vage kreftene på det de skal brukes til.

Innimellom hender det noen spør om det er noe de kan gjøre for meg. Da smiler jeg og blir takknemlig, men konkluderer med at dette er noe jeg må komme meg gjennom selv. Og det er sant. Det er jeg som må ta denne kampen, det er meg innsatsen må komme fra, men jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen som gir meg våpnene, noen som roper ut kampspråk i det jeg rykker fram, og noen som vasker sårene når slaget er over. Jeg er så heldig at jeg får dette. Jeg er heldig.

Om du spør meg hva akkurat du kan gjøre, så har jeg endelig et svar til deg også. Jeg har noen i ryggen, som backer meg opp og hjelper meg på vei, men jeg mister av og til siktet på hvor jeg skal. Det er her du kan hjelpe meg. Du kan hjelpe meg å huske at det finnes farger i verden. Du kan minne meg på at jeg er en del av en verden som er større enn meg selv. Vis meg veien til det gode. For jeg finner det ikke selv på det stedet jeg er nå.

A Black Dog

Har du ikke noe godt å si, ikke si det?

Hei, det er meg, og jeg får ikke puste.

Du vet den følelsen når verden er for stor og for trang samtidig, når du sitter på gulvet og gråter fordi du ikke tør å reise deg?

Kanskje ikke.

Men sånn har jeg det nå om dagene. Det er en skikkelig hump i veien, og jeg kan ikke annet enn å håpe at det finnes noe godt i den andre enden, for her er det vondt å leve.

Forkjølte høstdager

Rødt, gult og grønt på ett og samme tre.

Gamle dagbøker.

Ring med svale på.

Rød speilfløyeldrakt.

Brødre på eventyr for livet.

Varme fang.

Ullsokker med hull.

Bamseransel.

Joni Mitchell.

Minner på veggene.

Høst.

TirsdagsSEIER

Jeg har en hel sånn liste, vet dere. En hel masse tema og tanker jeg kunne tenkt meg å blogge om. Men så er jeg ikke så veldig strukturert av meg. Jeg foretrekker å rable ned det jeg har på hjertet i øyeblikket. Sånn som nå. Nå har jeg bare en liten seier å meddele.

Nei, beklager, det er ingen liten seier. Det er en så enorm seier, at jeg er skikkelig forbanna på meg selv for at jeg ikke hopper i taket og hyler av glede. Men selv om jeg ikke er overlykkelig og alt det der, anerkjenner jeg denne seieren, for fy faen, den jobbet jeg hardt for.

Vi har sånne avkrysningsskjema, vet dere. Uten å gå så veldig nøye inn på det da, men da jeg endelig kunne sette det siste krysset på egenregistreringen min i går, kunne man se noe som aldri har skjedd før:

Jeg hadde min første dag med bare kryss! Jeg gjort alt som jeg skulle, og herregud, for en innsats. Når jeg ser tilbake på dagen i går, kan jeg ikke annet enn å være imponert. Bare dem som har vært der selv, kan forstå hva som kreves for å gjennomføre noe sånt. Man er ikke frisk bare fordi man er innlagt, så langt derifra, så at jeg har kunnet krysse for alt som skulle krysses, og ikke ha annet enn et smilefjes under "annet"... det var ikke noe jeg trodde skulle skje med det første, for å si det sånn!

Gratulerer til meg.

I morgen har jeg ett av mine første møter med godene av å gjøre en innsats: Jeg får være med på torsdagstur! Så da er det bare å smøre matpakke og ta turen ned til byen og Vitensenteret med de andre gærningene. Gleder meg!

"Det er farlig ute i den store verden. Der er det ingen som kjenner en og vet hva man liker og hva man er redd for."

Lørdagsperm

Vise Lise og fine Trine på cafetur. Vaniljete, termoser med mønster og mummitrollrefleks. Gode øyeblikk.

Storhet er ikke å ikke falle, men å reise seg igjen etter hvert fall.

"Ta tilbake livet ditt, Lise. Litt og litt av gangen."

Jeg puster ut litt hardere enn normalt og prøver å arrangere ansiktet mitt i noe som skal forestille besluttsomhet, men jeg tror det ser mer ut som en streng grimase med panikkslagne øyne. På noen få sekunder spilles et utall scenarioer inni hodet mitt, jeg klarer knapt å skille dem fra hverandre. Versoner der jeg kjemper og vinner, ekte smil, små og store gleder, blandet med versoner for grusomme til å beskrive. Det er som om veien og målet er en tynn, tynn line jeg skal balansere på, samtidig som noen står på alle kanter og kaster ting på meg. Oppgaven min kjennes uoverkommelig. Jeg blir slått overende gang på gang på gang på gang, og likevel skal jeg fortsette å kravle meg opp igjen, og fremover.

"Du må velge å ta livet ditt tilbake."

Velge. Det er det det står på. Jeg har ikke noe problem med å velge. Selvfølgelig vil jeg leve igjen. Selvfølgelig vil jeg ta imot alt det gode med åpne armer, ethvert lysglimt er velkommen hos meg. Så enkelt er det ikke. Ja, jeg har valget, men mitt valg må være så uhorvelig sterkt at det holder ut kampen mot mine demoner, som vil det stikk motsatte.

Jeg har håp. Men sykdommen har mot.

For de finnes

(de fine tingene)

• Smykker med fugler på
• Når det er så kaldt at øyenvippene fryser
• Penner i alle verdens farger
• Latterkramper
• Notatbøker som glitrer
• Ferdig oppskjært ananas
• Lysekroner
• Gamle mennesker som holder hender
• Levende lys
• Lukta av bringebær i regnet
• Mummitrollrefleks en sen høstkveld
• Hufflepuff
• Å få noen til å smile
• Den siste brikken i et puslespill
• Når bladene er grønne, gule og knall røde om hverandre i ett og samme tre
• Ekornene på Østmarka
• Termoser med mønster
• Rooibos vaniljete på Choco Boco
• Venner som styrer deg i riktig retning
• Pysjamas med Bambi på
• Lodne pledd
• Hemmeligheter
• Å sitte i vinduskarmen
• Duftlys
• Eviglevende mobiler

Takk.

Mot overflaten?

Det har vært ubeskrivelig vonde dager. Dager hvor hele verden lukker seg om en i et stummende mørke med høye, åh så høye lyder.

Nå prøver jeg å svømme igjen. Åpner øynene og prøver å se de gode tingene. For eksempel alle de små, kjempestore tingene jeg har mestret.

En smakebit:

• Jeg aksepterer å ha både mat og drikke i magen
• Jeg møter opp og spiser til alle måltider
• Jeg klarer faktisk å holde orden på rommet mitt og tingene rundt meg
• Jeg deltar i gruppetimer, og tegner på kommando (hvem hadde vel trodd?)
• Jeg har kvittet meg med en god del uhensiktsmessige uvaner
• Jeg er ærlig
• Jeg godtar å også spise mat som ikke smaker godt
• Jeg har gått opp i vekt som planlagt

For meg selv har jeg faktisk en hel lang liste med litt mer konkrete ting. Men dette får holde for dere, for dette er innmari store ting. Det krever en enorm innsats.

Også vil jeg si at jeg er i gode hender. Jeg har både miljøkontakter og en behandler som jeg virkelig kan stole på, som gjør så utrolig mye for meg, at jeg kunne ikke vært heldigere med dem. Takk.

9/11

Ikke glem (del 3)

De siste sidene av mitt kjære motivasjonsalbum. Alle burde ha et sånt, uansett hvor lykkelig man allerede er.

Ikke glem (del 2)

Ikke glem (del 1)

Jeg vet ikke hvordan det vil bli, jeg vet ikke hvordan jeg vil at det skal bli eller hvordan jeg vil ha det. Men jeg vet at det finnes noe annet enn dette, og jeg prøver alt jeg kan for å ikke glemme det.

Fuktige smil og gode hjelpere

"Lise," sier hun plutselig, og jeg kvepper til og ser opp fra tekoppen min. "Jeg ser det," fortsetter hun og nikker anerkjennende. Halvveis ille til mote, halvveis fornøyd kjenner jeg munnen trekke seg oppover til begge sider.

Det er ikke så farlig hva det var, la oss bare si at jeg ga psykdommen et lite spark bak, på eget initiativ. En liten ubetydelig detalj for de fleste, men en stor seier for meg.

Poenget var i hvert fall at selv i det minste lille slag blir jeg heiet frem. Jeg har mennesker rundt meg som ser de små tingene. Mennesker som forstår hva som er vanskelig for meg, og som ser at jeg kjemper, også når jeg ikke ser det selv.

Takk.

In the city only for a while

Om å ikke komme seg opp

Det hjelper akkurat der og da. Men så sitter du der etterpå, skyldfølelsen og skammen ramler ned fra klar himmel i bøttevis, og det svarte hullet du så fint har plantet bena i blir om mulig enda svartere og enda dypere. Det hjelper ikke å hoppe nedi der, du tramper bare hullet enda større, skal du opp, er du nødt til å klatre.

Og her sitter jeg. Utallige hender er strukket mot meg, oppe i lyset sitter en hel bråte mennesker og heier og smiler og sier dette skal du klare. Og innimellom tar jeg springfart opp den glatte veggen, men glemmer hvor bratt den er og holder meg ikke fast.

Man kommer ikke opp på den måten. Det gjelder å heller lete seg fram til de små hyllene man får godt gripetak i og trekke seg oppover, litt og litt av gangen, og klamre seg fast til alle de som prøver å hjelpe.

Ett skritt. Ett krafttak. Og så ett til.

Min livredder, mitt livs bane

Sykdommens gjetord er som livbøyer i en hverdag så full av kaos og bølgedaler at det føles som jeg drukner. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne si at jeg har sluppet taket og tar mine egne svømmetak, men det gjør jeg ikke. Jeg klamrer meg fast som om jeg ikke lenger husker hvordan man holder seg flytende på egenhånd. Hvordan gjør man det?

Jeg vil bli frisk. Jeg vil dette mer enn noe annet, ønsket står som et sankthansbål inni meg, og jeg legger på ved hver eneste dag! Men jeg tør ikke. For spiseforstyrrelsen reddet meg fra noe mye vondere. Jeg er ikke klar for å la henne gå. Jeg vet ikke lenger hvordan man lever uten.

Det høres vel ut som jeg har mistet endel av motet nå, og det har jeg. Veien gjennom og ut som stod og glimtet med torner og bakker og svinger, men som hadde en ende et sted, er jeg ikke lenger i stand til å se. Tåken har lagt seg på alle kanter og jeg vet ikke veien hverken frem eller tilbake.

Jeg er fryktelig sliten. Og veldig redd.

Billedterapi: Mat

Uten å gå så mye inn på min opplevelse av første dag med billedterapi, vil jeg gjerne vise dere resultatet av forrige ukes oppgave.

Tema: Mat

Om å tape litt og å vinne litt mer

Tenkte å prøve meg på enda en liste eller noe. Men jeg tenkte jeg heller skulle skrive noe "ordentlig". Vi får se hva det blir til. Det har tross alt blitt et par kose-innlegg nå. Sånne innlegg er veldig lett å skrive når man har det bra. Disse var veldig vanskelige.

Husker dere for en stund siden, da innlegg nummer 200 ble viet til 200 ting jeg liker? Også sitter jeg her og sliter med å finne på mer enn jordbærtyggis, som ikke er kjempegodt en gang. Men det hjelper jo litt, likevel.

Nå virker det litt som at jeg kommer med et skikkelig pessimistisk syteinnlegg her, men det er ikke meningen altså. Jeg er bare litt matt, etter disse utallige krigene som kjempes til stadighet i mitt lille hodet, og heldigvis spiller tårer heller enn blod.

Det har blitt mange.

Alle har vel kjent på motstridelsene i seg når man skal bestemme seg for om man skal se på TV eller rydde kjøkken. Noen ganger er det lett å velge, andre ganger ikke. Det blir vel egentlig en dårlig lignelse på det jeg prøver å skrive om nå, men poenget er bare å få dere til å huske den følelsen: ambivalens.

Mitt sykdomsbilde innebærer veldig mye ambivalens. Det er et evig paradoks hvor man enten vil eller absolutt ikke vil to motsetninger samtidig, til enhver tid.

Alle disse kampene med og mot meg selv bryter meg litt sammen til tider. Jeg er mye redd. Men jeg vet aldri helt hva jeg er mest redd for.

Jeg vil så gjerne ha hjelp til så mye, men jeg vil helst klare meg selv.


Jeg vil bli sett, men ikke ta plass.


Jeg vil så inderlig fortelle, bare jeg kan holde alt hemmelig.


Jeg vil være usynlig, men jeg er så redd for å være usynlig.

Jeg er redd. Innimellom er det som om jeg kveles av all angsten som omtrent tar strupetak for meg, og jeg kaver og styrer før jeg kommer til fatning igjen. De sier jeg jobber hardt, at jeg står på og er flink. Men det er jeg ikke. Selvfølgelig har de rett. Jeg kjemper mot en horde av demoner som har bosatt seg i tankene og følelsene mine, det er klart jeg ikke klarer å ta alle på en gang. For det gjør jeg ikke, ikke i det hele tatt. Sykdommen er ikke borte selv om jeg har tatt opp kampen, selv om jeg får hjelp. Den lurer meg stadig vekk opp i stry. Fordi jeg lar meg lure. Igjen og igjen.

Heldigvis vinner jeg også. Oftere og oftere. Forhåpentligvis er det jeg som står der med pokalen til slutt.

Å finne stillheten i hverdagens spetakkel

Fine ting i dag

• Vinrød neglelakk
• Minner på veggene
• Dagbok med mønster
• Myke bukser
• Bringebærbiola
• Sommervær med høstluft
• Jordbærtyggis