onsdag 30. november 2011

Din beste verste venn

For du føler deg kanskje sterk når du har levd en dag eller to utelukkende på tyggegummi og lettbrus. Du føler deg nærmest uovervinnelig når vekta endelig raser nedover. Kanskje finner du din egen "runner's high" på tross av, eller nesten på grunn av, minimalt energiinntak. Følelsen av mestring når selv ikke det innerste hakket på beltet holder buksene på deg.

Men er du like tilfreds når du sleper bena i bakken med så lavt blodsukker at du knapt enser verden rundt deg? Når kroppen din skriker etter næring, og du gir etter gang på gang, for så å bruke alle dine krefter på å mate doskåla til du kun ser stjerner? Når du ikke hører hva andre sier til deg fordi du ikke greier å tenke på annet enn mat? Når du mister kontrollen du trodde du hadde? Når du ikke lenger gleder deg over noe som ikke forbrenner kalorier? Når du eksploderer eller tar til tårene for den minste lille ting?

Jeg har sagt det før, men jeg ber deg så innstendig:

Velg ikke samme vei som meg.



8 kommentarer:

Maria sa...

Fine, reflekterte Lise <3

ThisISmeThen sa...

Legger igjen noen klemmer. <3

Aud Fredriksen sa...

Du er så sterk som klarer å sette ord på alt dette Lise! Mulig at du selv føler deg svak, men for meg er du det sterkeste mennesket jeg vet om.

Skulle ønske det hadde vært like enkelt for meg å sette ord på det, underskrevet med mitt eget navn.

lilleredd sa...

<3

Ingeborg sa...

Greit det, hvis du velger en annen vei.

Lise sa...

Aud: Tusen tusen takk!

Og takk, dere andre også :)

Ingeborg: Jeg har valgt, valgt om igjen, jeg er her, er jeg ikke?

laipai sa...

<3 <3 <3

Line sa...

<3