søndag 13. november 2011

Forvridd, forvrengt, forstyrret frykt

Varmen fra dusjen tiner den stivfrosne kroppen min mens jeg såper den inn i en rasende fart, og føler meg likedan - rasende. Rasende på alle som ikke ser det jeg ser. Med hat i blikket ser jeg ned på den stadig voksende kroppen min. De svære lårene med den bulende fettklumpen som snart gnisser mot hverandre på innsiden. Hoftene som blir bredere for hver dag, de kraftige håndtakene på hver side av magen... Jeg kler på meg og har mest lyst til å gråte når trusekanten skjærer inn i flesket nederst på ryggen og etterlater det hengende ut så alle kan se. Trygt pakket inn i hettegenseren kan jeg puste lettet ut og vite at ingen kan se hvordan jeg egentlig ser ut.

Det brennende hatet som stadig skyter mot meg selv vendes utover og jeg hater alle som motsier meg - er dere blinde? De presser meg til å bli enda tykkere mens jeg i virkeligheten burde slankes til jeg bare var skinn og bein og ikke så diger, diger, diger. Du vet det diktet av Inger Hagerup om å være passe stor? Det er ikke meg, det gjelder ikke for meg, for jeg fyller ikke meg selv på noen som helst måte, kroppen bare flyter ut i alle retninger mens jeg, jeg er så liten at jeg knapt rommer min egen mage, og der blir jeg liggende som en eneste stor angstklump og håpe at jeg en dag våkner som bittebitteliten.

Hver eneste tirsdag må jeg gjennom den totale ydmykelse. Det er kanskje forventet, den boblende angsten de fleste av oss kjenner når innsatsen din skal måles med tall - hvor flink har du vært, hvor mye har du fråtset, hvor ekkel er du? Tallet som lyser opp mot ikke bare deg, men også et nøytralt ansikt som noterer det ned på en blokk.

Det er ikke det verste. Det er ikke det som er ydmykende. Men sekundene før. Den kvalmende stillheten mens jeg trekker av meg klærne så fort jeg kan, og står der. I noen sekunder er det som om hele verden kan se den virkelige meg, kroppen under klærne, jenta under maska, og hun er så ekkel, så ekkel, la meg slippe! La meg slippe å bli enda større, la meg slippe å ta enda mer plass, la meg forsvinne inn i meg selv, vær så snill.

Men så gjør de ikke det. De slipper meg ikke. De holder hendene mine og minner meg på at jeg er Lise, Lise, mennesket, jenta, og jeg fortjener å bli bedre.

Spiseforstyrrelsen skriker så høyt og skingrende at jeg har vanskelig for å høre noe annet. Jeg er så redd for å la dere hjelpe, for spiseforstyrrelsen vil ikke, og den er min største hjelper, den redder meg fra hva enn det skulle være. Jeg skyver den unna, litt etter litt, men jeg vil ikke bli større, ikke enda, jeg er ikke klar. Jeg er ikke klar!

Jeg vet at jeg aldri blir klar. Ingen blir noensinne klar for vektoppgang for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, for da må vi møte vår største frykt. Min største frykt. Den dagen du ser verden i øynene og alle sier: "så godt du ser ut!"

For jeg har det ikke godt. Og jo friskere kroppen min blir, jo mer intenst hater jeg den, og spiseforstyrrelsen har fremdeles kvelertak på meg.

Derfor ber jeg deg: Sku ikke hunden på hårene.

7 kommentarer:

Line sa...

Kjenner så alt for godt igjenn disse tankene. Å det hjelper ikke at jeg sier at du er tynn, for tynn. Det hjelper ikke på hvordan vi føler oss uansett. Men jeg sier det alikevell, som en bitte liten påminnelse ;)
<3

nemitine sa...

Så alt for kjente tanker. Forskjellen er at jeg faktisk ER feit. Veldig feit.

laipai sa...

AKKURAT SÅNN har jeg det også, hver eneste mandag får jeg bekreftet, og satt tall på hvor stor jeg har blitt. Jeg slipper heldigvis å kla av meg, men blir veid etter TO fordømte måltider. HATER det så intenst.

<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

Maria sa...

<3

Lizy Lou, jeg skal drite i å si at du ser bra ut, jeg - jeg skal heller spørre hvordan du føler deg - og hvordan det går. Som alltid.

Men du er fryktelig søt da, flesk over trusekanten eller ei.

Fragile sa...

Skulle ønske du ser hvor flott du ser ut!! Jeg kjenner følelsen.. Folk sa jeg gikk ned i vekt, men jeg følte meg bare feitere og feitere..

Tenker på deg vennen <3

Ingeborg sa...

"Ingen blir noensinne klar for vektoppgang for å komme seg ut av en spiseforstyrrelse, for da må vi møte vår største frykt."

Sorry mac, feil. Jeg var klar som faen. Dette tynnepisset er tankelureri. Det gjorde ikke kampen lettere, men det gjorde at jeg visste hva jeg kjempet for.

Ikke se tallet, du må ikke det.

Klem.

Lise sa...

Ingeborg: Okei, da bør jeg vel vente til jeg føler meg klar da.....