Diagnose = schmiagnose eller fot i hose?

Det er innmari sprikende holdninger til det å få merkelappen "psykisk syk". Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem jeg ble møtt med.

I skrivende stund er det et drøyt år siden jeg fikk tildelt det vi så fint kaller min diagnose. Jeg hadde flagret litt rundt i ymse angst- og depresjonsproblematikk, men til slutt fikk jeg altså den som ga navn til kaoset mitt.

Av ulike årsaker ønsker jeg ikke å dele den med det store internettet, men jeg vil dele noen av reaksjonene jeg fikk i etterkant. To av mine nærmeste venninner, la oss kalle dem M og F, hadde svært ulike synspunkter på dette.

M tok nyheten innover seg med stor interesse, og følte kanskje noe av det samme som meg: at bitene falt på plass. Hun var særdeles ivrig på å lese seg opp om temaet, og var nesten begeistret over hvor godt beskrivelsene stemte overens med den Lise hun kjente.

F reagerte totalt annerledes. Hennes første reaksjon virket aller mest oppgitt og nærmest forferdet, og hun tok fullstendig avstand fra det hun hørte. I hennes øyne var psykiatrien blitt direkte slepphendt med diagnoser - det var så fort å bli stemplet med diagnoser for tiden.

Selv kjente jeg F sin reaksjon som et stikk i magen. "Fortjener" jeg ikke diagnosen min? Er jeg ikke syk nok? Fortjener jeg ikke hjelp? Klager jeg for ingenting? Er alt det vonde bare innbilning?

Likevel skal jeg innrømme at jeg tidvis har tenkt den samme tanken, men jeg tar meg i det.

Det er en klar trend at stadig fler sitter med kliniske navn som "moderat depresjon", "utbrenthet" eller "uspesifisert spiseforstyrrelse", men hvorfor skal vi tro at det er tomme ord? Jeg synes det er utrolig respektløst overfor dem det gjelder. På vegne av alle oss som sliter, vil jeg be dere tenke dere om før dere kommer med påstander som at det er "for lett" å få en diagnose. Det virker svært devaluerende for oss som har en.

Jeg tenker at stigningen av antallet såkalte pasienter innen psykisk helse handler om økt kompetanse - vi har blitt gode til å sette ord på det komplekse sinnet vårt, belysning - ved å belyse temaet psykisk helse tør flere å be om hjelp, og sist men ikke minst er det kanskje flere som blir syke (av flere årsaker, men det kan vi komme tilbake til).

For nå kan jeg avslutte med... hm, en sang:

GOD JUL og min jul

Nei, har du sett, der var jeg igjen. Det ble ikke bare en uke datafri, det ble faktisk to, og det har gjort meg godt. Nå, derimot, er jeg tilbake i cyberspace, og blir sannsynligvis å høre mer fra i nærmeste framtid. Som vanlig har jeg mye jeg vil skrive om, som jeg ikke har fått summet meg til å gjort enda, men for en gangs skyld har jeg faktisk skrevet litt ferdig også, så bare vent!

Akkurat nå har jeg bare lyst til å fortelle at jeg har hatt en helt fantastisk julefeiring. Jula varer jo helt til påske, nei det er ikke sant, men den er i hvert fall ikke ferdig enda. Likevel, julaften, den store viktige forventningsskapende dagen, slo alle forventninger og forhåpninger ned i støvlene. For heng opp en spiker og gi meg en dram - dette var bedre enn noe jeg kunne forestilt meg!

Jeg, Lise, var glad på julaften. Ikke bare det, jeg var kjempeglad, og jeg nøt det. Hele, hele julaften var jeg sammen med familien min, jeg spiste julegrøt og jeg spiste delfiakake, jeg pakket opp pakker, og ble oppriktig glad for hver eneste en. (Jeg tuller ikke en gang, jeg hoppet nesten i takk for hver eneste gave jeg fikk, og gudhjelpemeg en god del de andre fikk også).

I år var julen en såpass utfordring og ikke minst stressmoment, at jeg konsentrerte alt fokus på julekalender, og å skaffe gaver, jeg hadde rett og slett ikke hjernekapasitet til å pønske ut hva jeg skulle ønske meg og alt dette. Heldigvis hadde mamma fått meg til å rable ned ei ønskeliste i oktober, så det var tydeligvis masse jeg hadde lyst på, jeg bare tenkte ikke så mye på det i mellomtiden. Dette gjorde jo at jeg ikke husket hva jeg hadde ønsket meg, sånn at det meste føltes helt ut av det blå, og jeg ble tilsvarende lykkelig!

Årets julegavehaug inkluderte noen nydelige armbånd, den siste Harry Potter-filmen, et utvalg CD'er, en ballerinafigur, et par skjønne tekopper og TV-serier på DVD. Blant masse, masse mer.

Kameraet mitt sviktet, men jeg fikk tatt noen få bilder på julaften som jeg kanskje kommer og vifter litt med senere. I mellomtiden får dere nøye dere med litt webkameramoro fra den store dagen:

Nisseluemoro, penkjole og kveld i kosedrakt 

Første juledag: Fryktelig sliten, sjaber form, men indelig glad

Til strid

Så holder jeg det gående
fremdeles, hjertet slående
med troen på ei ny og bedre tid


Jeg trekker pusten saktere
og håper at jeg makter det,
for ingen taper om jeg går til strid

Røde lepper, store gensre eller blomster i håret

(juni 2011)

Behandler M og jeg

Hun har allerede tilbragt halve arbeidsdagen med lille, hysteriske meg da hun foreslår at vi skal gå en tur. "Jeg syntes det kjentes så riktig ut nå", sier hun, og jeg sier "ja", på utpust, sjeleglad for at hun ikke forlater meg enda.

Behandler M og jeg går litt lenger enn jeg har lov til og vi snakker og snakker, jeg lirer av meg den ene innrømmelsen etter det andre, og jeg vet at vi begge er ærlige med hverandre.

Tilbake mellom psykiatriens vegger er jeg fremdeles fanget i mitt eget hode og jeg gråter nesten ustanselig, men hun ser til at noen passer på meg før hun drar, og jeg gråter enda mer fordi de er så snille, fordi de går de ekstra skrittende, for å hjelpe meg.

På spesialpost 4 finnes tre steder som er trygge. Arbeidsstua, gulvet på rommet mitt, og sofaen på kontoret til behandler M. Innenfor døren på loftet hos behandler M finnes ikke resten av verden. Det er vi to mot verden og vi kjemper sammen.

Jeg har hatt en god porsjon behandlere i løpet av min relativt korte tid i psykiatrien, vært gjennom gode og dårlige relasjoner, og kjenner viktigheten av dem på kroppen. Behandler M stoler jeg på. Jeg stoler på at vi er på samme side.

I midten av januar pakker hun sakene sine og reiser til en annen bydel. En liten bit av hjertet mitt kommer til å reise med henne, men jeg skal sette pris på den siste tiden hun har med meg og være takknemlig for alt hun har gjort for meg.

For enn så lenge står vi sammen, behandler M og jeg, og for en gangs skyld stoler jeg på det.

Lukk øynene, pust inn, pust ut. Pause.

Jeg leser bloggene deres, og jeg vet at dere sliter, jeg vet dere har det vondt.

Men det har jeg også, og det skremmer meg hvor fort det eskalerer, så nå må jeg passe på litt. For meg betyr det en ukes PC-fri. Vi skrives neste helg.

Snirlete veier og sirkelformede holdepunkter

Og så, på utpust, løsner det...

Kanskje det er greit innimellom at det bare er ord, viltflyvende, uforklarlige, kanskje de betyr noe allikevel, kanskje det er bedre å bare la dem fly, la dem flagre, for de gir enda mindre mening inni hodet, det er bare kamp og krig og ambivalens.

Brokker av tanker og historier og skarpe skår og gylne gleder, jeg vet ikke.

Som å gå med søpla og kjenne freden der ute, så jeg går like gjerne litt lenger og det er godt.

Men det er nok da det løsner. Jeg tviholder litt lengre, får unna det som må gjøres, men så rakner det, trygghetsnettet, sykelig eller friskt, holdepunktene, sirklene i hverdagen, de må liksom være der, ellers blir det uutholdelig.

Beklager at jeg er så kryptisk, jeg vet ikke hva jeg snakker om selv en gang.

Men det er snart totusenogtolv og jeg aner ikke hva som skjedde.

Jeg har skrueløs i brystet, det er det det er, den svarte klumpen, stoffet som absorberer absolutt alt untatt diamanter, heldigvis er det noen diamanter.

Det vanskeligste er ikke å finne retningen, det vanskelige er å holde stø kurs.

Fjas om tid og tiltakslyst

Jeg har mange blogginnlegg i magen. Stadig vekk finner jeg ferdigformulerte setninger i hodet som bare venter på å bli plasser på den blanke skjermen, men alt går så fort, og jeg henger ikke med. Plutselig er det desember totusenogelleve, og jeg har fylt 22 uten å merke det.

I grunnen burde jeg begynt å forberede neste jul.

Dette blir visst bare meningsløst fjaseri, men jeg tenkte det var greit å skrible ned noe, så er det i alle fall en smule tilfredsstillende for meg.

Tankekaoset spinner så fort for tiden at jeg ikke rekker å faktiske skrive ned noe som helst av det jeg tenker å skrive om, men noe av det jeg kommer på i farta:

- Psykisk syke om psykisk sykdom, mål og målgrupper for bloggen
- Sykepleiere og sykepleiestudenter
- Behandlerrelasjoner
- Depresjon
- Myter om spiseforstyrrelser
- Samfunnsengasjement
- Et par dikt
- En håndfull tegninger og bilder
- "meg selv", collage
- Min hverdag

Det sier seg selv at med alle disse temaene spinnende i hodet, er det på tide å få skrevet disse innleggene, for de surrer og går til jeg får sortert og publisert. Det skorter ikke på ideer og synspunkter. Bare tiltakslyst.

Valerious - Hum Lessen

Simon Klevstuen, superbror

Fomler meg videre

Det har blitt lite skriverier fra meg i det siste. Men på den gode siden har jeg skrevet litt allikevel. Dagboken som har ligget så og si urørt i et par måneder har igjen fått smake på blekket noen ganger de siste ukene, og det føles godt. Dessuten snakker jeg. Jeg har oppdaget, eller gjenoppdaget (jeg kommer på det stadig vekk) hvor mye makt ordene har. Ordene kan løsne opp i selv den mest sammenfiltrede knute, og formidle det mest uklare budskap, så lenge man forsøker.

Jeg skal gledelig innrømme at det fremdeles er fryktelig vanskelig for meg. Det er ingen enkel sak å nøste opp i det smertefulle kaoset og gi det lyd. Og ikke minst innrømme alt det som finnes gjemt i de mørkeste krokene av tankearkivet. Men jeg er på vei.

Mai 2009: I en friskere kropp

I feel bad for a while, then I just smile