onsdag 28. desember 2011

Diagnose = schmiagnose eller fot i hose?

Det er innmari sprikende holdninger til det å få merkelappen "psykisk syk". Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem jeg ble møtt med.

I skrivende stund er det et drøyt år siden jeg fikk tildelt det vi så fint kaller min diagnose. Jeg hadde flagret litt rundt i ymse angst- og depresjonsproblematikk, men til slutt fikk jeg altså den som ga navn til kaoset mitt.

Av ulike årsaker ønsker jeg ikke å dele den med det store internettet, men jeg vil dele noen av reaksjonene jeg fikk i etterkant. To av mine nærmeste venninner, la oss kalle dem M og F, hadde svært ulike synspunkter på dette.

M tok nyheten innover seg med stor interesse, og følte kanskje noe av det samme som meg: at bitene falt på plass. Hun var særdeles ivrig på å lese seg opp om temaet, og var nesten begeistret over hvor godt beskrivelsene stemte overens med den Lise hun kjente.

F reagerte totalt annerledes. Hennes første reaksjon virket aller mest oppgitt og nærmest forferdet, og hun tok fullstendig avstand fra det hun hørte. I hennes øyne var psykiatrien blitt direkte slepphendt med diagnoser - det var så fort å bli stemplet med diagnoser for tiden.

Selv kjente jeg F sin reaksjon som et stikk i magen. "Fortjener" jeg ikke diagnosen min? Er jeg ikke syk nok? Fortjener jeg ikke hjelp? Klager jeg for ingenting? Er alt det vonde bare innbilning?

Likevel skal jeg innrømme at jeg tidvis har tenkt den samme tanken, men jeg tar meg i det.

Det er en klar trend at stadig fler sitter med kliniske navn som "moderat depresjon", "utbrenthet" eller "uspesifisert spiseforstyrrelse", men hvorfor skal vi tro at det er tomme ord? Jeg synes det er utrolig respektløst overfor dem det gjelder. På vegne av alle oss som sliter, vil jeg be dere tenke dere om før dere kommer med påstander som at det er "for lett" å få en diagnose. Det virker svært devaluerende for oss som har en.

Jeg tenker at stigningen av antallet såkalte pasienter innen psykisk helse handler om økt kompetanse - vi har blitt gode til å sette ord på det komplekse sinnet vårt, belysning - ved å belyse temaet psykisk helse tør flere å be om hjelp, og sist men ikke minst er det kanskje flere som blir syke (av flere årsaker, men det kan vi komme tilbake til).

For nå kan jeg avslutte med... hm, en sang:

5 kommentarer:

laipai sa...

Well said my dear <3

Aud Fredriksen sa...

<3

Mari sa...

enig. Jeg tror også at det at flere og flere får diagnoser, er fordi man blir flinkere til å se. Og kanskje nettopp det at flere får orden på sitt kaos, gjør at flere tørr sette ord på sitt og tørr fortelle?

:)

Line sa...

Så enig!!

<3

ThisISmeThen sa...

Godt skrevet, og jeg er enig i ordene dine.
Kjenner "mine bekjente" igjen i reaksjonene til vennene dine, og jeg kjenner meg selv igjen i følelsene dine rundt reaksjonen til "F".
Ane Brun er en av mine favoritter <3 <3 <3