søndag 11. desember 2011

Behandler M og jeg

Hun har allerede tilbragt halve arbeidsdagen med lille, hysteriske meg da hun foreslår at vi skal gå en tur. "Jeg syntes det kjentes så riktig ut nå", sier hun, og jeg sier "ja", på utpust, sjeleglad for at hun ikke forlater meg enda.

Behandler M og jeg går litt lenger enn jeg har lov til og vi snakker og snakker, jeg lirer av meg den ene innrømmelsen etter det andre, og jeg vet at vi begge er ærlige med hverandre.

Tilbake mellom psykiatriens vegger er jeg fremdeles fanget i mitt eget hode og jeg gråter nesten ustanselig, men hun ser til at noen passer på meg før hun drar, og jeg gråter enda mer fordi de er så snille, fordi de går de ekstra skrittende, for å hjelpe meg.

På spesialpost 4 finnes tre steder som er trygge. Arbeidsstua, gulvet på rommet mitt, og sofaen på kontoret til behandler M. Innenfor døren på loftet hos behandler M finnes ikke resten av verden. Det er vi to mot verden og vi kjemper sammen.

Jeg har hatt en god porsjon behandlere i løpet av min relativt korte tid i psykiatrien, vært gjennom gode og dårlige relasjoner, og kjenner viktigheten av dem på kroppen. Behandler M stoler jeg på. Jeg stoler på at vi er på samme side.

I midten av januar pakker hun sakene sine og reiser til en annen bydel. En liten bit av hjertet mitt kommer til å reise med henne, men jeg skal sette pris på den siste tiden hun har med meg og være takknemlig for alt hun har gjort for meg.

For enn så lenge står vi sammen, behandler M og jeg, og for en gangs skyld stoler jeg på det.

2 kommentarer:

June sa...

Så sterkt og vakkert <3
Du er så modig.

laipai sa...

<3