Det usynlige

Ei dame jeg kjenner sa en gang noe sånt som at sånn er det jo med oss kunstnersjeler - "itjnå filter". Dette med filteret fikk jeg høre om senest i går, og jeg kan ikke annet enn å riste på hodet. For hvor finner dere alle nyansene, hvor er det lyseblå, de dyplilla tonene? Det er sånn et skjærende skille mellom svart og hvitt.

En annen ting jeg har fått høre noen ganger i det siste, er hvor godt jeg ser ut. Jeg får høre at jeg ser friskere ut, at det er så godt å se, at jeg er bedre. Jeg ser ikke sykelig tynn ut lenger. Så godt å se.

Hvorfor det? Har jeg mest lyst til å spørre. Hvorfor synes du det er så godt å se? Jeg var da aldri fysisk syk. Jeg var, er psykisk syk. Psykiske lidelser sitter i hodet, i tanker og følelser, ikke i kroppsmasse og ansiktsuttrykk. Ikke døm meg ut fra bildene du ser. Ja, jeg har lagt på meg, men så prøver du kanskje å hente deg inn med å peke på et glimt i øyet. Jeg er scenevant, tror du ikke jeg kan mane fram en liten glød i noen sekunder, minutter for et enslig fotografi?

Ja, jeg har blitt bedre på noen områder. Men jeg er fremdeles veldig syk. Du kan kanskje møte smilet mitt i en time eller to, for så langt har jeg kommet, jeg kan holde fasaden, og til og med ha det bra innimellom.

Men ikke uttal deg uten engang å ha tilbringt en dag med meg. For du vet ikke hvor mange bøtter tårene mine kunne fylt, hvordan angsten sluker meg hel, hvordan selvhatet etser seg fra innsiden og ut, hvordan jeg kjemper.

For jeg kjemper. Hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag. Min arbeidsdag er døgnet rundt. "Hvis du er heldig får du pause om natta", sa kontakten min i går. "Hvis jeg er heldig", sa jeg.

Du kan ikke se på kroppen min hvordan jeg har det inni meg. Du kan ikke se krigen i meg, elefanten som legger seg overbrystkassen min, vakuumet i magen som utsletter alt det gode.

Og jeg må bære det alene.

Så støtt meg heller. For jeg har det vondt.