Ikke ønsk meg godt nyttår, ønsk meg god søndag, god aften, hva som helst, ikke det.

Lufta er klar og kald der jeg kaver meg gjennom snøen uten noe annet mål enn å dempe den intense uroen. Utenfor fiskehandelen møter jeg en hyggelig mann fra Adresseavisen som lurer på om jeg har noen nyttårsforsetter, og jeg må nesten le. "Absolutt ikke!", sier med et slags hånflir og jeg prøver å avslutte samtalen med et mer eller mindre hyggelig avslag. Mine tanker rundt nyttår egner seg ikke å dokumenteres på film noe sted.

Jeg liker ikke nyttår. Sannheten er at jeg blir kvalm bare av å se tallet 2012 nedskrevet. Det er bare et tall sier de, en dato som endres, ingenting annet. Det presterer de å påstå, mitt oppi alt hysteriet. For er det noe nyttår ikke er, så er det "bare". Uansett hvor jeg snur meg kommer jeg ikke unna noen som ønsker godt nyttår, prat om nyttårsfester, mimring om året som har gått, artikkel på artikkel om både det nye og det gamle året. Det er er så symbolsk at jeg får lyst til å gi dem alle en på trynet. Kan dere ikke la det være bare en dato!

Hva nyttår er for meg? Det er tiden for å ta et oppgjør med det gamle året, det turbulente, vonde år 2011, og forberede seg på det nye, 2012, gjerne med grenseløs optimisme med overambisiøse forsetter.

Det er ingenting annet enn vondt for meg å tenke på. Enda et år er gått. Mine gamle klassekamerater sitter med papirer på bachelorgrad, de gifter seg og får barn, mine egne småbrødre  har vokst forbi meg på alle måter. Enda et år har gått uten at jeg har noe nevneverdig å vise til. Greit, jeg har oppnådd små personlige mål, tatt musesteg, og er kanskje på vei framover på ett eller annet vis, men med fet skrift og to streker under musesteg. For verden raser forbi meg, den skynder seg framover framover framover, mens jeg fremdeles står her og kaver i den samme gamle gjørma.

Jeg har ingen forhåpninger for 2012. Jeg greier ikke å se lenger enn kanskje en dag fram i tid, nesten ikke det en gang. Hvis jeg overhodet prøver ser jeg bare utfordringer på utfordringer, og jeg anser meg ikke på noen som helst måte rustet til å takle dem.

Ikke si at det ordner seg, ikke kall meg sterk. Jeg vet at 2012 kan bringe med seg gode ting, men jeg vil helst slippe å forholde meg til et helt år av gangen. Da drukner det lille håpet jeg har.