Om å endelig ha det litt bra og være bare Lise

Det begynner kanskje på torsdag, eller onsdag, det kommer litt sånn snikende, ikke som disse plutselige hyperaktive svingningene, men en behagelig opptur.

Med en skikkelig innsats fra meg selv, tilbringer jeg torsdag formiddag på bowling, og jeg har det gøy. Og er det noe jeg trenger, er det erfaringer i å kose meg med noe jeg på forhånd må tvinge meg ut i.

Så der står jeg altså, nei, jeg står knapt, faktisk, jeg klinker til med et par strike og hopper rundt med armene i været og et veldig ekte glis om munnen.

Det er gøy å være uventet flink til noe.

Forresten er det godt å ha en dag hvor selv ikke bitende kulde kan bryte meg ned, for er det noe jeg hater er det å fryse, og bowlinghallen på Dora er ikke akkurat varm midt i dette uværet torsdag den tolvte byr på.

Godt plassert foran ovnen tilbake på avdelinga gjør jeg den siste finishen på et temmelig vidløftig prosjekt jeg har puslet med en stund, og finner enorm tilfredsstillelse i at jeg faktisk kommer til å bli ferdig i dag. Ja, i at jeg overhodet blir ferdig med et av mine alltid mange prosjekter!

Torsdag er også dagen vi alle har gledet oss til, i en tilværelse hvor mat er det viktigste av alt, for endelig er det laks til middag, og det er akkurat like godt som jeg husker.

Senere samme dag går et av mine lenge etterlengtede ønsker i oppfyllelse: Jeg får lov til å trene! Og det er ikke hvilken som helst trening, nei, jeg og miljøkontakt K trosser snøstormen og biler til 3t hvor vi danser oss halvt ihjel på en afrotime. Så vidunderlig befriende å få slippe seg løs og bruke kroppen igjen! Jeg er så vidt i stand til å stå på bena hverken før eller etter, energien bobler i meg, og jeg kan formelig se meg selv gi depresjonen et hardt spark bak!

Etter kveldsmat ser vi film; hva gir du meg, film to kvelder på rad, så vi ikke Løvenes Konge senest i går?

Jeg sovner nesten på sofaen og er i seng før ti, herregud, jeg sover som en stein natten gjennom og våkner uthvilt i sjutiden. Det er så godt.

Før frokost rekker jeg å ferdigstille det såkalte prosjektet jeg nevnte. Fiks ferdig på døren til dagligstua henger nå en hjemmelaget gledeskalender. Den er fylt med ting som gjør meg glad, som for eksempel hvite katter, antikvariat, såpebobler og Mummitrollet. En for hver dag, 366 gleder. Med en målsetning om å spre litt glede, kan jeg allerede senke skuldrene og smile, for jeg møter mange smil og godord denne dagen. Forhåpentligvis treffer jeg noen med gledene mine en gang i blant også.

Vel hjemme rekker jeg å bli litt sint av den der kulden, men det blir bra når pappa kommer hjem og tenner opp i ovnen.

Omtrent her er jeg det opplever det øyeblikket som gjør at jeg ikke lar meg tippe over til The Dark Side, og holder meg fokusert på alt det gode disse dagene har gitt meg.

Det slår meg ikke før litt senere denne fredag den trettende, hvor mye dette øyeblikket betydde, det er nesten som jeg ser meg selv litt utenfra i ettertid. Der ligger jeg i en temmelig forkrøplet stilling foran ovnen, med The Hobbit oppslått på gulvet foran meg, og leser uten å ense omverdenen.

Og det er dette som fyller tankene mine når jeg smiler fredag kveld, for jeg vet med meg selv, at i det øyeblikket, og ikke bare et øyeblikk, men kanskje en halv time, var jeg meg. Jeg var bare Lise, og ingen sykdom. Ingen forstyrrelser i hode eller sinn, bare Lise.

Nå vet jeg, at jeg er på riktig vei.