Om håpet og en plutselig tur til hovedstaden

Nyttår har vært en liten nedtur for meg. Forandringer er ikke akkurat min sterkeste side. Men fra nå av, skal det bli forandringer av den gode sorten. Strengt tatt er det vel ikke mye som har endret seg fra forrige uke til nå, annet enn ord og tanker, men det er i alle fall mye som skal skje.

For det første har jeg bestemt meg for å sette inn støtet enda litt hardere. Jeg er i behandling og må virkelig se til å nyttiggjøre meg av det alt jeg kan, nå. Og huske å stå på selv når mørket omslutter meg. For om jeg ikke tror, må jeg enda ha håpet.

Jeg prøver meg å lage meg en liten ny start. I helga hoppet jeg og pappa på flyet til Oslo, og rett og slett blåste ut alle bekymringstankene. Vi startet lørdag med en herlig hotellfrokost. (Jeg er én av de få spiseforstyrrede som simpelthen elsker å spise ute og i det hele tatt når maten ser delikat ut.) Etter en liten pust i bakken på café, bega vi oss ut på shopping. (Er det en forandring jeg liker, så er det nye ting.) En lunsjpause før vi kom oss ut igjen, og tok en tur innom Nasjonalgalleriet. (At noen ikke synes det er stas og stå foran Munchs originale malerier, kan jeg knapt forstå.) Middag ble inntatt på Egon, hvor vi måtte vente i 35 minutter på maten. (Jeg holdt på å sovne, pappa ble veldig sint, og strengt tatt burde jeg holde Egon for nag ut evigheten, men maten smakte himmelsk, tross alt.) Siden vi fortsatt hadde ettermiddagen på oss, fikk vi også med oss Løvenes Konge i 3D på kino, og det var kulere enn en skulle tro! Og så var det egentlig bare å komme seg hjem.

Det var deilig.

Men så er man tilbake til hverdagen, og alt man reiste ifra er der enda. Da er det bare å gjøre en skikkelig kraftanstrengelse, og mate de positive forventningene til de er så store at de kan spise opp de negative.

I morgen er det rett på. Da er det nemlig visning. Hvis jeg sier meg fornøyd, noe jeg absolutt forventer å gjøre, er det ja takk, kontraktsignering og utdeling av nøkler allerede på tirsdag. I tillegg er det et papir- og søknadsarbeid fra helvete, møte med nav, kommune, jeg dør litt i hjertet allerede.

Men det kommer til å bli verdt det. Det skal ordne seg, både økonomi, motivasjon, sinnstilstand, det skal i alle fall bli bedre enn det har vært en stund nå. Og jeg skal få min egen leilighet. Førti kvadratmeter til bare meg selv, for første gang et sted hvor jeg faktisk kan få plass til alle tingene mine - både bokhylla og klesskapet i en og samme leilighet, tenk det!

Da jeg bodde i København, delte vi et bøttekott av et toalett og en kjøkkenkrok i enden av gangen. Rommet mitt, derimot, føltes som diger luksus, jeg tror faktisk det var oppe i tolv-tretten kvadrat! Og så skal jeg få boltre meg på FØRTI KVADRATMETER? Min lille indre interiørarkitekt kommer til å fryde seg så roser kommer ut av kinnene.

I tilfelle noen blir i overkant ivrig nå, så er dette ikke i sammenheng med noen utskrivelse. Foreløpig blir det en leilighet å trene i, mitt eget lille sted hvor jeg fra ganske snart av vil kunne tilbringe helgene. Jeg håper, håper, håper det kan bli godt.

Jeg pleier ikke å dele så mye når det gjelder dette med vekt, rett og slett fordi jeg ikke synes det betyr noe - vekt har ingenting å si for graden av lidelse. Men nå er det en gang sånn at jeg må opp i normalvekt for å bli frisk. Nå er det dessverre sånn at vekta har stått noenlunde på stedet hvil i lange tider, og jeg er nødt til å sette inn støtet nå, ellers kan jeg rett og slett ikke fortsette å bli her.

Det er jeg som skal gjøre jobben.

Og nå kommer jeg snart, med alle mine ekstra kilo og gode støttespillere. For dette skal jeg greie. Jeg må greie det.

Ja nei det tja eh hva sa du?

"Det... eh... sånn som... hva tenker du... er det... har du... sånn at... når du.... ehm...hm?"

Omtrent sånn høres de fleste spørsmål ut for meg for tiden. Konsentrasjonen ligger på et minimum, og jeg sliter med noe så enkelt på å få med meg en hel setning, et helt spørsmål. Bare det å skrive dette - halvveis i setningen husker jeg knapt hva jeg egentlig snakket om. Og jeg husker heller ikke om jeg hadde noe poeng med å skrive dette.

Men sånn er det noen ganger. Og kanskje gjør jeg det bare fordi jeg ikke får sove. Det er som om kroppen min har en egen timer som utskiller mengder av både melatonin og adrelanin straks klokka tipper mot kveld. Det er en fryktelig slitsom kombinasjon.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om egentlig. Ærlig talt sitter jeg bare her og skribler ut av dårlig samvittighet, ettersom jeg påstod så standhaftig at jeg var "tilbake". I dag føles det nemlig ikke sånn. Jeg føler meg ikke på vei noe sted, og orker ikke prøve å komme meg i seng en gang, for hvorfor skal jeg det? Da forsvinner jeg bare tida og det bli i morgen før jeg får sukk for meg.

Sliten.

Motivasjonen er en dråpe i havet og det er vanskelig å komme med noe som har noe for seg i det hele tatt. Men bare tenk at det hjelper meg å få ordene litt på gli. De sitter nemlig veldig fast.


(Men det finnes fine ting da, dette for eksempel:

)

... og sånt som bare gjør en varm i magen

ting som ser ut som vanlige fine ting bare at de er pittesmå

glitter som ligner på snø

snø som ligner på glitter

når det ordner seg

å høre noen snakke fransk og skjønne hva de sier

musikk

jakke med pelsaktig for

skuffelsen når man har lest Narniabøkene og en dag får smake turkish delight

mennesker som gjør deg trygg og rolig

når VG-horoskopet stemmer uforskammet mye

å være den eneste som kan svaret

mestring

ukjente som smiler til en

å skrive en sånn liste og oppdage først etterpå at ingen av punktene er spiselig

Sett i avisen

Som et lite slags comeback, tenkte jeg å dele noe jeg skrev i min såkalte pause. For jeg har faktisk skrevet litt for verden, jeg var bare ikke helt klar for å vedkjenne meg det. Men i midten av januar en gang, datoen har gått i glemmeboksen, hadde jeg et leserinnlegg på trykk i adresseavisen, såkalt anonymt (i alle fall delvis, et lite knippe kjære knyttet trådene selv), og nå er jeg altså klar for å dele det med dere. Les med respekt.


Se for deg ei ung, avmagret jente med blod på klærne og tårer i øynene. Skjelvende forteller hun at hun har skadet seg selv på begge lårene og den ene armen. Hvordan kan man unngå å se at denne jenta allerede har det vondt? Hvordan kan man få seg til å behandle henne med kalde blikk og sårende ord?

Selvskading har vært på dagsordenen en del i det siste, og jeg vil gjerne la min stemme bli hørt også, for vi er mange. Som så alt, alt for mange, har også jeg blitt kjørt (ja, blitt kjørt, jeg ville aldri i verden turt å dra dit alene, frivillig) på legevakt og akuttmottak på St.Olavs som følge av selvpåførte skader, og jeg har møtt holdninger som sjokkerer meg å tenke tilbake på.

Nå vil jeg også presisere at jeg har møtt snille og flinke leger og sykepleiere, og flere ganger fått god behandling, men selv under disse behandlingene har jeg måttet lide meg gjennom tårer og angstanfall, fordi jeg er så redd for hva de skal tenke, hva de skal si.

For noen sier det de tenker. Og til tross for langvarig legeutdannelse og pasienterfaring finnes det leger med sjokkerende dårlige holdninger mot de som har skadet seg selv.

Villet egenskade forekommer vanligvis under sterk psykisk smerte, og vedkommende befinner seg allerede i en ekstremt sårbar tilstand. Da hjelper det ikke med ord som:

"Jeg regner med du skjønner at det du har gjort er veldig dumt." Eller verst av alt, "du vet at du bruker av tid og ressurser vi kunne brukt på andre som er syke?"

Ja, det vet jeg. Jeg vet at dere kunne hjulpet andre enn meg, og jeg skulle ønske jeg kunne visket bort min egen sykdom. Jeg jobber med saken. Men ting tar tid, og enn så lenge er jeg syk. Jeg skulle bare ønske flere i helsevesenet hjalp meg med å bli bedre, i stedet for verre.

Tittei?

Sånn. Der ja. Nå er jeg klar.

Bloggen har fått ligge død en stund nå, og det har vært greit. Etter innlegget for noen uker siden hvor jeg fløy på skyer, kom den berømmelige nyttårsknekken min, og jeg har hatt noen veldig tunge uker. Det innebar også at jeg ikke turte å dele noen ting med dere, i frykt for alle mulige slags tilbakemeldinger.

Nå skal det sies at tilbakemeldingene fra dere lesere så og si alltid er helt overveldende vakre, og gir meg masse styrke. Men jeg kan ikke tillate meg å poste noe jeg ikke ville tålt krasse ord mot. Derfor ble det sånn nå. Det er alltid en mulighet for at en forvillet idiot kunne komme til å klikke seg inn hit og legge igjen et par krenkende ord. Og det må jeg være klar for. Det er prisen jeg betaler for å få skrive til dere.

Jeg håper at jeg er tilbake nå, at jeg får skriblet ned noen ord i blant, for jeg har som vanlig en del på hjertet. Småting å fortelle, ting jeg tenker på, masse små greier jeg veldig gjerne vil dele med dere. Så jeg håper det går.