søndag 12. februar 2012

Sett i avisen

Som et lite slags comeback, tenkte jeg å dele noe jeg skrev i min såkalte pause. For jeg har faktisk skrevet litt for verden, jeg var bare ikke helt klar for å vedkjenne meg det. Men i midten av januar en gang, datoen har gått i glemmeboksen, hadde jeg et leserinnlegg på trykk i adresseavisen, såkalt anonymt (i alle fall delvis, et lite knippe kjære knyttet trådene selv), og nå er jeg altså klar for å dele det med dere. Les med respekt.


Se for deg ei ung, avmagret jente med blod på klærne og tårer i øynene. Skjelvende forteller hun at hun har skadet seg selv på begge lårene og den ene armen. Hvordan kan man unngå å se at denne jenta allerede har det vondt? Hvordan kan man få seg til å behandle henne med kalde blikk og sårende ord?

Selvskading har vært på dagsordenen en del i det siste, og jeg vil gjerne la min stemme bli hørt også, for vi er mange. Som så alt, alt for mange, har også jeg blitt kjørt (ja, blitt kjørt, jeg ville aldri i verden turt å dra dit alene, frivillig) på legevakt og akuttmottak på St.Olavs som følge av selvpåførte skader, og jeg har møtt holdninger som sjokkerer meg å tenke tilbake på.

Nå vil jeg også presisere at jeg har møtt snille og flinke leger og sykepleiere, og flere ganger fått god behandling, men selv under disse behandlingene har jeg måttet lide meg gjennom tårer og angstanfall, fordi jeg er så redd for hva de skal tenke, hva de skal si.

For noen sier det de tenker. Og til tross for langvarig legeutdannelse og pasienterfaring finnes det leger med sjokkerende dårlige holdninger mot de som har skadet seg selv.

Villet egenskade forekommer vanligvis under sterk psykisk smerte, og vedkommende befinner seg allerede i en ekstremt sårbar tilstand. Da hjelper det ikke med ord som:

"Jeg regner med du skjønner at det du har gjort er veldig dumt." Eller verst av alt, "du vet at du bruker av tid og ressurser vi kunne brukt på andre som er syke?"

Ja, det vet jeg. Jeg vet at dere kunne hjulpet andre enn meg, og jeg skulle ønske jeg kunne visket bort min egen sykdom. Jeg jobber med saken. Men ting tar tid, og enn så lenge er jeg syk. Jeg skulle bare ønske flere i helsevesenet hjalp meg med å bli bedre, i stedet for verre.

12 kommentarer:

Sandra sa...

Utrolig bra skrevet! Det innlegget har gått meg hus forbi. Du er så utrolig flink til å skrive, Lise :)

laipai sa...

Veldig bra at du får fram dette her i media, for jeg tror det er mange leger der ute som trenger å høre dette.

<3

Kristin sa...

Applaus til deg Lise!!!

aboxof-chocolate sa...

Huff.. så leit at du har måttet oppleve sånn inkometanse, og lite medmenneskelighet <3 Utrolig bra at dette er ute i media :-) Dette er så viktig at kommer frem! Godt skrevet Lise, håper alle som trenger en lekse - leser det :-) *klem*

Hege sa...

!<3

liseliten.com sa...

Bra skrevet! Det er sjokkerende at slike holdninger fortsatt finnes. Da trenger vi slike stemmer - som din.

Tine sa...

det var knall bra skrevet =D

Line sa...

Leste det jo når det kom i avisa, å synes jo det er kjempe bra skrevet! Bra vi er flere som tørr ;)- Skulle ønske enda flere "hev seg på bølgen", slik at de ikke har noe valg på å ta ordentlig tak i det til slutt.

Bunie sa...

Flink, flink , flink, flink , flink og modig!
Jeg lurer på en ting; kan jeg få legge ut linker til noen av inleggene dine på fjaseren? Jeg tror nemlig flere mennesker enn oss som oppsøker å lese om slikt, har godt av å høre dette! (Jeg har bla mange legevenner på face)
Klem

Lise sa...

Takk alle sammen!!
Bunie: Det må du bare! :))

Bunie sa...

Takk takk!

Skjalg sa...

Fint skrevet, om et tema som berører mange og som er viktig!