lørdag 31. mars 2012

Håp og frykt og mest tvil

Det er... lenge siden. Jeg har mye å skrive, mye å fortelle, men jeg vet ikke hva eller hvordan, og er litt i tenkeboksen. Ikke noe alvorlig altså, jeg bare sliter litt med å formulere tankene på en måte som formidler det jeg vil det skal formidle, og hva vil jeg egentlig formidle? Jeg har i alle fall noen ting på lager som jeg er sikker på, men det må ferdigskrives og ferdigtenkes, så skal jeg komme tilbake til dere.

Dilemmaet mitt handler vel mest om dere som leser. Jeg er og har hele tiden vært svært bevisst på hva jeg publiserer her, og er absolutt gjennomtenkt og ferdigbesluttet når det gjelder mine egne grenser for hvor mye jeg vil utlevere meg. Jeg kjenner meg selv godt nok til det.

Problemet er heller at jeg ikke kjenner dere som leser. Jeg vet ikke hvem som leser og hvordan dere tar det, og atter andre vet jeg akkurat hvem er og etter all sannsynlighet hvordan de tar det. Grensen jeg leter etter for øyeblikket, er den magiske mellomtingen mellom hva jeg vil fortelle og hva dere trenger å høre.

Jeg vet ikke helt om jeg uttrykker meg forståelig nå, men... Saken er den at jeg ønsker inderlig å kunne skrive ærlig og åpent, gjerne tilslørt i mine typiske metaforiske ordkrumspring, men som hele meg. Det er min hovedagenda; Å la ordene strømme fritt ut av fingrene mine for å formidle hvordan verden ser ut fra mine øyne. Samtidig ønsker jeg at det skal berøre dere som leser. Jeg er heller ikke redd for å vekke negative følelser, men jeg er redd for å ha en negativ påvirkning.

Aller helst skulle jeg silt ut sårbare lesere og fått styrt de råeste innleggene mot dem som er rustet til det, og burde lese det.

Eksempelvis leserinnlegget mitt om selvskading og legevakt. Den var helt i grenseland for meg. En del av meg ønsket å skrive mer, eklere, sårere, provoserende. Mens en annen del av meg er redd det allerede var... småfarlig. For det sitter så mange tynnhuda lesere og stirrer på ordene mine gjennom skjermen. Nei, det vet jeg ikke, men det er alltid en fare, og stor sannsynlighet for det.

Jeg kan godt huske meg selv. For et par års tid siden var det jeg som satt og saumfor disse psykisk helse-bloggene og leste om jenter med venflon i hånden og suturer oppover armene. De skrev om veien ut av sykdommen, men de skrev om den rått og brutalt, og jeg sugde det til meg. Til tider ga det meg håp, en usynlig støtte i ensomheten, mens noen ganger... Noen ganger kunne jeg kjenne fortvilelsen pulsere gjennom blodårene mine - fortvilelsen over å ha det fryktelig vondt, uten å kunne gjennomføre handlingene disse jentene gjorde. Jeg, med mindre stakkarslige små kutt og anstrengte forhold til mat. Min lidelse betydde vel ingenting i forhold til dem.

Det er trist å tenke på at man kan tenke sånn, men jeg kan fremdeles ta meg i det. Det er en del av lidelsens natur: aldri frisk nok, aldri syk nok.

Jeg kan ikke annet enn håpe at bloggen min leses med varsomhet, og at den i det minste bringer mer godt enn vondt. Håp.

4 kommentarer:

laipai sa...

Nei, man kan aldri vite sånt. Det er lett å trigge. Men jeg tror nok mange finner at skrivingen din er til hjelp :) At selv om du sliter, så er håpet der :)

<3

Aud Fredriksen sa...

For meg er du en stor inspirasjon til å ville bli "levende" igjen. Igjennom ordene om sykdommen din, har du lært meg å akseptere min og ikke minst det å prøve å gjøre noe med det - uansett hvor hardt det kan være. Jeg syns du er fantastisk Lise, og jeg leser gjerne de ekte og brutale tekstene dine. Stå på! <3

livetogkampen(Berit) sa...

Jeg leser bloggen din.. Ganske fast. Og jeg tåler det meste, tåler alt. Leser gjerne det rå og ærlige, det er sånn jeg vil skrive i min egen blogg også. Men jeg kjenner dilemmaet, for jeg holder også igjen....

Stine Johanne sa...

Hei. Har lest bloggen din en liten stund nå. Synes du skriver så bra. Jeg kjenner meg igjen i endel du skriver om. Jeg kjenner også igjen det du skriver om her. Jeg holder nok igjen endel tanker som jeg ønsker å få ut, men vet ikke om jeg bør skrive det på bloggen min. vet ikke hvordan andre tar det.

Vil bare si stå på videre til deg. Ønsker deg en fin påske :0)