søndag 1. april 2012

Om vekt. Faktisk.

Det er ett tema jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, som kanskje er litt overraskende, fordi jeg bevisst har holdt meg unna det: Vekt.

Den mest åpenbare grunnen er av hensyn til andre med spiseforstyrrelser, faren for å trigge, og at det rett og slett er et sårt tema. Men minst like viktig for meg er å ikke underbygge fordommene som setter likhetstegn mellom spiseforstyrrelse og alvorlig undervekt. For det er langt, langt fra sånn virkeligheten fungerer. Graden av lidelse kan overhodet ikke måles i antall kilo.

Likevel, nå har jeg kommet til et punkt hvor det jeg ønsker å formidle er langt viktigere enn disse tallene, fordi budskapet også går ut til andre spisesyke, og jeg vet at ikke alle har nok kunnskapet om temaet.

De fleste vet at alvorlig undervekt er skadelig og til og med livsfarlig. Men veldig, veldig mange undervektige tenker at "det gjelder ikke meg". For mange opplever faktisk aldri særlige somatiske komplikasjoner, man kan lett avfeie advarslene med at "jeg har jo aldri trengt sonde eller næringsdrikker, aldri vært så undervektig som de det skrives om, kroppen min tåler det jeg driver med helt fint." Det er så viktig å få frem at dere kan ta uopprettelig feil.

Jeg har vært temmelig standhaftig når det kommer til meg selv. Jeg har tidligere henvist til de magre modellene som havner langt nede på BMI-skalaen og faktisk ikke har en spiseforstyrrelse - for de finnes. Enkelte er naturlig prisgitt en voldsom forbrenning, som for mange av dem til og med er et problem. Men for oss som har skakkkjørt kroppen, er det lett å bruke som et tynt argument: Hvis andre kropper tåler å være tynne, gjør vel min også det?

Det gjør den ikke nødvendigvis. De aller, aller færreste gjør det. Kroppen din vil ikke fungere optimalt som undervektig, og enten du tror det eller ei - det er faktisk farlig.

I løpet av desember en gang kom jeg meg på BMI 17, og i tre måneder gikk vekta litt opp, litt ned, i det hele tatt minimalt med forandringer, og vektkurven min stabiliserte seg lenge her. Jeg har helt ærlig ikke viet så stor oppmerksomhet til det. Kroppen min fungerer - så vidt jeg kan se - som den skal, og jeg har godtatt at jeg har en del kilo igjen før jeg når målvekt, men jeg bare vært halvveis med på det. For hvorfor skulle det være så innmari viktig å gå opp i vekt? Jeg trivdes jo helt greit med kroppen min, og den oppførte seg som om den trivdes og. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg husker hvordan det føltes å være normalvektig, men jeg kan ikke huske noen store forskjeller. Denne vekta kunne jeg jo holde med ganske normalt matinntak, og mente selv jeg fungerte ganske bra. Dessuten fikk jeg jo høre opptil flere ganger at jeg så så godt ut, så friskere ut, bedre ut, og til og med at "ingen kan se at du er syk lenger jo!" Alle disse velmente "komplimentene" jeg ikke kan fordra. Destod mer underbygget de min frykt for vektoppgang - hvis jeg ser frisk ut nå, kommer jeg til å se tykk ut med de obligatoriske 48 kiloene. Forstå det den som kan.

Jeg vet at mange, mange tenker som meg. Og vit at alle med spiseforstyrrelser mishandler kroppen sin, uansett hvordan den ser ut utenpå. Men akkurat nå vil jeg advare om farene ved langvarig sykelig undervekt. Du trenger faktisk ikke å se ut som anorektikerne i bladene, eller Isabelle Caro for at kroppen din skal lide.

Undervekt ødelegger faktisk hormonbalansen i kroppen. Mangelen på fettreserver og/eller fettrik mat gjør rett og slett at kroppen ikke er i stand til å produsere de hormonene den skal. I tillegg til muskelsvinn og den velkjente beinskjørheten kan du faktisk ende opp med hjerneskade. Og som de fleste spisesyke vet, men ofte anser som en tom trussel: Hjertet kan stoppe. Alt dette kan skje dersom du opprettholder den lave vekten, selv om du spiser normalt!

Så diverse mangelsykdommer og andre komplikasjoner satt til side - det holder ikke å spise normalt, du må opp i vekt.

Lange innlegg gir meg følelsen av at nå må jeg trekke pusten. Snedig.

Som avslutning vil jeg vise dere kostlista jeg har som oppgave å følge for øyeblikket, som hittil har bidratt til å få meg opp, ikke mer enn 900g foreløpig, men akkurat over kneika, og jeg akter å fortsette:

FROKOST 08:30
  • 1,5 brødskive med pålegg
  • 2 knekkebrød med pålegg
  • 1 glass juice/biola, 1 kopp te
LUNSJ 11:30
  • 1,5 brødskive med pålegg
  • 2 knekkebrød med pålegg
  • 1 frukt
  • 1 glass juice/biola, 1 kopp te
MIDDAG 14:30 (Ja, jeg vet, dagens ungdom har knapt stått opp når jeg spiser middag liksom...)
  • 1 normal porsjon middag (eks. 2 poteter, 2 fiskekaker, tilsvarende med grønt, og raust med saus)
  • 1 frukt
  • 2 glass vann
MELLOMMÅLTID "Kaffe" 17:00
  • 1 Go'morgen-yoghurt
  • 1 eple
  • 1 kopp te
KVELDSMAT 19:30
  • 2 brødskiver med pålegg
  • 1 frukt
  • 1 glass juice/biola, 1 kopp te
SENKVELDS ca. 22:15
  • 2 knekkebrød med pålegg
  • 1 kopp te

I tillegg har jeg noe så fint som en påleggsliste hvor det står:
  • Egg
  • Hvitost
  • Brunost
  • Skinkeost
  • Skinke
  • Leverpostei
  • Italiensk salat

Også er jeg heldigvis kommet dit at så innmari firkantet er det ikke, så hvis du vil invitere meg på café en dag, får du som oftest et glisende "ja takk", med mindre jeg er i veldig dårlig form.


3 kommentarer:

laipai sa...

Det er mye om undervekt som folk ikke vet, hvilke skader kroppen tar av det....Bra du informerer :)

<3

E sa...

Veldig bra innlegg. Personlig skulle jeg ønske at jeg hadde funnet noe tilsvarende for kanskje to år siden. På den tiden var jeg langt, langt fra så hjernevasket som jeg er nå, og kanskje kunne et sånt innlegg ha fått meg til å snu i tide. For nå er jeg der at jeg VET (!!!) om disse skadelige effektene av undervekt, og likevel NEKTER å akseptere at jeg visst må legge på meg. Jeg er smertelig klar over at det ikke bør være sånn, men til skrekk og advarsel er det i grunnen helt ufattelig hvor lett det plutselig kan bli å avfeie alle de sterke signalene på at kroppen ikke tåler. Arytmi, skitt au, det har jeg hatt i et halvt år snart og har ikke daua av det... Amenoré, skitt au, jeg savner IKKE mensen! Lavt kalium, det står bare på papirene i en bunke. Muskelkramper, jaja, de er bare til plage om natten. And so on... Jeg vet denne kommentaren blir altfor lang, men som sagt: Veldig, veldig bra innlegg som jeg håper når ut til flest mulig, og tidligst mulig. Dette kan være det som skal til for å redde liv. <3

Isabella sa...

Gammelt innlegg, men håper du leser kommentarene fordet ;)

Jeg har selv en spiseforstyrrelse. Vekten min er nå på vei nedover. Jeg har bulimi, men tror jeg har litt anorektiske tendenser. Min BMI er nå på 18,1, som er rett under 'normalvektig'. Jeg fant dette innlegget ditt ved å søke 'bmi farlig undervekt' på Google, for å finne ut hvor lav vekt jeg kan få før det blir farlig.

Jeg er vel også der at 'det gjelder ikke meg'. Selv om jeg ikke er farlig undervektig, spiser jeg veldig lite for tiden. Jeg føler jeg kommer meg helt fint gjennom dagen på 700 kcal. La meg understreke at det er spiseforstyrrelsen i meg som mener dette, ikke den rasjonelle meg som ligger gjemt under der et sted.

Takk for at du skrev dette innlegget. Og takk for at du understreker at undervekt ikke er det samme som anoreksi. Jeg er veldig opptatt av det at man ikke kan se på en person om han/hun har en spiseforstyrrelse. En undervektig person trenger ikke ha noen form for spiseforstyrrelse, og en lett overvektig person kan faktisk være på begynnerstadiet av anoreksi. SF er en psykisk sykdom som KAN ha fysiske symptomer, men ikke nødvendigvis.

Phuuh, nå må jeg trekke pusten her :)

Sorry for lang kommentar, bare følte jeg måtte gi deg litt cred for dette innlegget :)

Klem