Ut av slumringen

Til noe helt annet.

De siste årene har det meste av interesser og konsentrasjon dalt betraktelig. For et års tid siden kom jeg meg gjennom Hege Aurstads selvbiografiske bøker, og omlag ett år tidligere - Twilight-bøkene.

Før jeg ble syk brukte jeg de fleste feriene mine på å lese. Jeg elsket det. Sommerferie for meg er ikke sydenturer eller badestrender - det er Harry Potter i sola på verandaen. Påskeferie er Naiv.Super i gulvet foran peisen, og høstferie er Berlinerpoplene og sitronte.

Det siste året har jeg gjort iherdige forsøk. Etter et par linjer i diverse bøker, forsøkte jeg å ty til Harry Potter, mummibøker og Hobbiten - bøker jeg allerede vet at jeg elsker. Men nei. Ikke en gang psykisk helse-bøkene, som var det eneste jeg kunne sluke på no time (ironisk?), fenget meg lenger.

Stadig vekk får jeg høre at det "er bare" å komme ordentlig i gang. Men det er ikke der det ligger for meg. Forsåvidt orker jeg sjelden å lese ferdig bøker med en treg start - jeg leser for å få noe ut av det, ikke for å tilfredsstille det døde materialet foran meg. Det er konsentrasjonen det skorter på. Per i dag kan jeg ikke begripe hvordan jeg kom meg gjennom geografipensum og kjemitabeller.

Jeg ser med misunnelse på medpasienter som kryper opp i sofakroken og forsvinner bak skrevne sider, og skulle ønske jeg også kunne drømme meg bort i en annen verden. Noe har skjedd, det har det, for jeg kunne overhodet ikke komme meg gjennom en film uten stor uro og oppmerksomheten alle andre steder enn på skjermen foran meg, men nå kan jeg sette pris på det igjen, på en god dag - et par timers pause fra min egen virkelighet.

Stadig vekk når jeg plukker opp en bok og plasserer øynene på linjene foran meg, svømmer bokstavene og tankene mine havner helt andre plasser. Jeg kom meg gjennom noen titalls sider i Hobbiten med iherdig arbeid, og i noen minutter av gangen gikk det til og med litt av et selv, men mest av alt var det noe jeg måtte tvinge meg til, og bare holdt gående et par sider av gangen. Det gjorde meg mest trist.

Nå, derimot.

Forrige uke var vi på kino og så the Hunger Games, og jeg ble totalt sugd inn i denne for meg nye verdenen. Jeg visste med en gang at dette er øyeblikket, dette er gnisten jeg trenger, for jeg visste at første bok i serien allerede lå klar på rommet mitt, og jeg dristet meg til å åpne den sent samme kveld. Et kapittel var gått før jeg rakk å tenke meg om.

Spent tok jeg boken med meg hjem på påskeferie, og heldigvis for meg, er det som om de grå skyene som forstyrrer konsentrasjonen trekker seg tett sammen og gir rom for ordene.

Det er bare gått noen dager og jeg nærmer meg sjuhundre sider silt gjennom min egen fantasi, og jeg elsker det. Min tvers gjennom ekte redsel for å gå tom for lesestoff fikk mamma til å kjøre meg til City Syd i ens ærend for å kjøpe neste bok i serien. Takk, mamma!

Dødslekene har gitt meg lesegleden tilbake, og på ett eller annet vis finner jeg meg selv i det, det er noe i den barnlige begeistringen min for å drømme seg bort til andre verdener som gjør at jeg føler meg litt mer levende. Jeg vet at jeg har funnet tilbake til en av mine gode egenskaper, som gjør det litt bedre å være meg.

Om vekt. Faktisk.

Det er ett tema jeg har hatt lyst til å skrive om en stund, som kanskje er litt overraskende, fordi jeg bevisst har holdt meg unna det: Vekt.

Den mest åpenbare grunnen er av hensyn til andre med spiseforstyrrelser, faren for å trigge, og at det rett og slett er et sårt tema. Men minst like viktig for meg er å ikke underbygge fordommene som setter likhetstegn mellom spiseforstyrrelse og alvorlig undervekt. For det er langt, langt fra sånn virkeligheten fungerer. Graden av lidelse kan overhodet ikke måles i antall kilo.

Likevel, nå har jeg kommet til et punkt hvor det jeg ønsker å formidle er langt viktigere enn disse tallene, fordi budskapet også går ut til andre spisesyke, og jeg vet at ikke alle har nok kunnskapet om temaet.

De fleste vet at alvorlig undervekt er skadelig og til og med livsfarlig. Men veldig, veldig mange undervektige tenker at "det gjelder ikke meg". For mange opplever faktisk aldri særlige somatiske komplikasjoner, man kan lett avfeie advarslene med at "jeg har jo aldri trengt sonde eller næringsdrikker, aldri vært så undervektig som de det skrives om, kroppen min tåler det jeg driver med helt fint." Det er så viktig å få frem at dere kan ta uopprettelig feil.

Jeg har vært temmelig standhaftig når det kommer til meg selv. Jeg har tidligere henvist til de magre modellene som havner langt nede på BMI-skalaen og faktisk ikke har en spiseforstyrrelse - for de finnes. Enkelte er naturlig prisgitt en voldsom forbrenning, som for mange av dem til og med er et problem. Men for oss som har skakkkjørt kroppen, er det lett å bruke som et tynt argument: Hvis andre kropper tåler å være tynne, gjør vel min også det?

Det gjør den ikke nødvendigvis. De aller, aller færreste gjør det. Kroppen din vil ikke fungere optimalt som undervektig, og enten du tror det eller ei - det er faktisk farlig.

I løpet av desember en gang kom jeg meg på BMI 17, og i tre måneder gikk vekta litt opp, litt ned, i det hele tatt minimalt med forandringer, og vektkurven min stabiliserte seg lenge her. Jeg har helt ærlig ikke viet så stor oppmerksomhet til det. Kroppen min fungerer - så vidt jeg kan se - som den skal, og jeg har godtatt at jeg har en del kilo igjen før jeg når målvekt, men jeg bare vært halvveis med på det. For hvorfor skulle det være så innmari viktig å gå opp i vekt? Jeg trivdes jo helt greit med kroppen min, og den oppførte seg som om den trivdes og. Nå skal jeg ikke skryte på meg at jeg husker hvordan det føltes å være normalvektig, men jeg kan ikke huske noen store forskjeller. Denne vekta kunne jeg jo holde med ganske normalt matinntak, og mente selv jeg fungerte ganske bra. Dessuten fikk jeg jo høre opptil flere ganger at jeg så så godt ut, så friskere ut, bedre ut, og til og med at "ingen kan se at du er syk lenger jo!" Alle disse velmente "komplimentene" jeg ikke kan fordra. Destod mer underbygget de min frykt for vektoppgang - hvis jeg ser frisk ut nå, kommer jeg til å se tykk ut med de obligatoriske 48 kiloene. Forstå det den som kan.

Jeg vet at mange, mange tenker som meg. Og vit at alle med spiseforstyrrelser mishandler kroppen sin, uansett hvordan den ser ut utenpå. Men akkurat nå vil jeg advare om farene ved langvarig sykelig undervekt. Du trenger faktisk ikke å se ut som anorektikerne i bladene, eller Isabelle Caro for at kroppen din skal lide.

Undervekt ødelegger faktisk hormonbalansen i kroppen. Mangelen på fettreserver og/eller fettrik mat gjør rett og slett at kroppen ikke er i stand til å produsere de hormonene den skal. I tillegg til muskelsvinn og den velkjente beinskjørheten kan du faktisk ende opp med hjerneskade. Og som de fleste spisesyke vet, men ofte anser som en tom trussel: Hjertet kan stoppe. Alt dette kan skje dersom du opprettholder den lave vekten, selv om du spiser normalt!

Så diverse mangelsykdommer og andre komplikasjoner satt til side - det holder ikke å spise normalt, du må opp i vekt.

Lange innlegg gir meg følelsen av at nå må jeg trekke pusten. Snedig.

Som avslutning vil jeg vise dere kostlista jeg har som oppgave å følge for øyeblikket, som hittil har bidratt til å få meg opp, ikke mer enn 900g foreløpig, men akkurat over kneika, og jeg akter å fortsette:

FROKOST 08:30

• 1,5 brødskive med pålegg
• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

LUNSJ 11:30

• 1,5 brødskive med pålegg
• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 frukt
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

MIDDAG 14:30 (Ja, jeg vet, dagens ungdom har knapt stått opp når jeg spiser middag liksom...)

• 1 normal porsjon middag (eks. 2 poteter, 2 fiskekaker, tilsvarende med grønt, og raust med saus)
• 1 frukt
• 2 glass vann

MELLOMMÅLTID "Kaffe" 17:00

• 1 Go'morgen-yoghurt
• 1 eple
• 1 kopp te

KVELDSMAT 19:30

• 2 brødskiver med pålegg
• 1 frukt
• 1 glass juice/biola, 1 kopp te

SENKVELDS ca. 22:15

• 2 knekkebrød med pålegg
• 1 kopp te

I tillegg har jeg noe så fint som en påleggsliste hvor det står:

• Egg
• Hvitost
• Brunost
• Skinkeost
• Skinke
• Leverpostei
• Italiensk salat

Også er jeg heldigvis kommet dit at så innmari firkantet er det ikke, så hvis du vil invitere meg på café en dag, får du som oftest et glisende "ja takk", med mindre jeg er i veldig dårlig form.

(kilde)