Å begynne med noe fint og fortsette, ikke fordi man må, men fordi det føles... fint.

Jeg skulle skjære opp litt frukt. Også gjorde jeg det. Og så skar jeg opp enda mer. Og strødde noen blåbær over, og det så skikkelig innbydende ut.

 

Når jeg først var i gang, kunne jeg jo gjøre det litt fint og, så jeg fant frem den fine tekanna og boksen med te. Og yoghurten jeg hadde tenkt å spise og noen til. Og noen knekkebrød. Og pålegg.

 

Dette er det jeg elsker med å være meg. Å se muligheten til å gjøre noe lite veldig fint, og ikke gi meg før det er kjempefint og ha det fint samtidig. Mennesker kan være litt vanskelig for meg, men jeg liker denne biten utrolig godt, å lage et sted som allerede har en varme i veggene eller i alle fall vekker varmen i magen.