Å være eller ikke være (på skjerm)

"En fersk undersøkelse blant 902 danske barnehagebarn mellom fire og seks år viste at to tredjedeler av barna heller ville sitte med nettbrettet enn å leke med venner." - DN Magasinet, 26. september 2015

Også tenker jeg... hva om de samme barna fikk valget mellom angrybird på ipaden og å sparke ball med pappa? Jeg er ikke så sikker på at resultatet hadde vært det samme...

Nå er ikke jeg noen ekspert på hverken barneoppdragelse eller skjermbruk, men denne artikkelen vekker en god del tanker hos meg. Her er det både barnefamilier og såkalte eksperter som uttaler seg, men jeg finner meg selv kritisk til de fleste utsagnene enten de forherliger skjermbruk eller forbanner den. Familiefar Bendik Stang kommenterer at "Jeg tror enkelte voksne overfører sin frykt for ny teknologi på barna og derfor vil skjerme dem for nettbrett." Det tror jeg det er mye sannhet i.

En kiropraktor bekymrer seg for barnas helse dersom de blir sittende for mye med nettbrettene. Dette kan jeg ikke ta for god fisk. Hva med alle barna som sitter i timesvis og leser bøker, eller tegner? Skal vi forby det også?

Alt er skadelig i store mengder. Foreldre som vokste opp uten all denne teknologien har selvfølgelig ingen forutsetning til å bedømme hva som er for mye eller for lite for et barn som vokser opp i Norge anno 2015. Det er en annen verden. Jeg synes så absolutt det er viktig å være skeptisk, men verden er ikke svart/hvit. Det er liksom litt for sent å forby all denne teknologien, hva med å heller bruke den på en konstruktiv måte?

Karl Henry Jacobsen, professor i klinisk barnepsykologi, hevder at barn blir undereksponert for sosial trening hvis de sitter for mye bak skjermer, og at resultatet blir et flatt følelsesliv.

Vel... jeg tenker at det kommer veldig mye an på hva man bruker disse skjermene til. Jeg husker første gang vi fikk PC, og da vi endelig fikk internett. Vet du hva jeg brukte skjermtiden min på? Tegnespill. Og jeg vet ikke med deg, men jeg tror virkelig ikke det gjorde meg følelsesflat.

Artikkelen sidestiller alle skjermer, noe som inkluderer TV. Mine foreldre har vært rause med å innrømme at de ofte brukte TVen som barnevakt for meg og min bror. Noen av mine sterkeste barndomsminner er rett og slett filmer og serier som vekket sterke følelser i meg, og jeg elsket det.
Foruten å flate ut følelsene, skal skjermene angivelig gjøre barn ute av stand til å skape egne fantasiverdener og hemme kreativiteten. Alle som kjenner meg kan skrive under på at fantasi og kreativitet er noe jeg slettes ikke mangler. Min bror endte opp som forfatterspire og musiker.

Hva er de så redde for?

Noen av barna i artikkelen bruker ipad både til læring i skole/barnehage og hjemme, for eksempel til å lære seg tall eller nye språk. Samtidig har andre barn skjermforbud og lærer - som meg - med magnetbokstaver på kjøleskapet.

Det er mange måter å vokse opp på. Jeg tror ikke det er så lett å ødelegge et menneske som man kan tro noen ganger.

Frihet for en som bor alene

• Å sprade rundt i bare strømpebukse
• Å trekke for gardinene og ha filmkveld midt på dagen
• Å komme kjempesliten hjem og slenge jakke og veske midt på gulvet
• Å synge for full hals
• Å ha et fast system i oppvaskmaskina
• Å spise en hel pakke popcorn til middag uten å måtte unnskylde seg
• Å snuble inn på høye hæler midt på natta uten å bekymre seg for å vekke noen
• Å gjøre unna husarbeid midt på natta
• Å legge seg ned på gulvet hvis det frister
• Å plutselig reise seg og gå ut uten å meddele det til noen
• Å velte seg ut av senga og skru på radioen på full guffe for å våkne
• Å ha hobbyverksted midt i stua i flere dager
• Å sove på sofaen når det passer sånn
• Å aldri sensurere et eneste utbrudd
• Å danse overalt

(Og å pynte med ting absolutt ingen andre synes er fine)

Kinoåret 2014: Topp 5

En av mine store gleder i hverdagen er å gå på kino. I lys av et rundet år, tenkte jeg å dele med dere mine beste kinoopplevelser i 2014.

5. The Imitation Game

Martin Tyldums internasjonale suksessfilm overgår all forventning. Etter mye blest rundt filmen, innbilte jeg meg å ha ganske grei kontroll på hva jeg gikk til. Jeg kunne ikke tatt mer feil. Som under gjennomsnittlig interessert i krigsdramaer, hadde jeg plassert filmen i en bås den overhodet ikke hørte hjemme i. The Imitation Game engasjerer, beveger og belyser. Benedict Cumberbatch leverer sterkt og overbevisende som hemmelighetsfull mesterhjerne, det er ikke til å unngå å leve seg inn i den nervepirrende historien om Alan Turing.

2. The Guardians of the Galaxy

Selv om jeg anser meg selv som en science fiction-nerd, er det ikke en side av meg som pleies spesielt mye. Derfor passet det fint å ha to like nerdete brødre som tok meg med for å se denne. Traileren så jo underholdende ut, og jeg følte det var på tide å få sett noen Marvel-filmer. Jeg har liksom aldri kommet helt inn i superhelt-greiene, men endelig kom det en frittstående film som i tillegg befant seg i verdensrommet. Det er omtrent umulig å beskrive denne filmen. Jeg ble totalt tatt på senga av den dels uforståelige, men utvilsomt underholdende historien, fortalt med en humor som sendte hele kinopublikummet inn i den ene latterbølgen etter den andre. Den er proppfull av metahumor og komiske referanser som enhver nerd vil fryde seg over.

3. The Grand Budapest Hotel

Etter at Moonrise Kingdom toppet filmåret mitt i 2012, hadde jeg store forventninger til Wes Anderson - og han innfridde! The Grand Budapest Hotel er akkurat så ikonisk som jeg håpet på. Alexandre Desplats lydspor setter oss umiddelbart inn i det merkelige sinnelaget som følger oss gjennom hele filmen, og hvert minste lille bilde er en estetisk nytelse. Mest av alt er dette en absurd komedie, full av de rareste innfall som får meg til å sprute ut i en lite flatterende latter opptil flere ganger. Den er dessuten full av sære karakterer portrettert av gode skuespillere. En knallfilm på alle måter!

2. Interstellar

Dette er den eneste filmen på lista jeg måtte se to ganger på kino. Selv jeg, som så og si aldri gråter av film, måtte tørke tårer og undertrykke et hulk når den var på det mest følelsesladde. Interstellar markedsføres som en storfilm, men det mest bemerkelsesverdige, synes jeg, er at de små tingene oppleves som de aller største. Relasjonen mellom hovedpersonen, upåklagelig spilt av Matthew McConaughey, og datteren gir filmen en nerve som fyller alle øyeblikkene mellom de storslagne scenene. Filmen byr på fantastiske bilder av verdensrommet, og er et friskt pust blant alle de dystopiske filmene de siste årene har bydd på, uten at jeg skal røpe for mye. Mange vil nok henge seg litt opp i den detaljerte naturvitenskapen som ikke helt stemmer overens med den vi kjenner, men dette er science fiction, og det er science fiction på sitt beste. For meg, som ikke akkurat er noen astrofysiker, er det vanskelig å se hvor skillet mellom virkelig vitenskap og fri fantasi egentlig går, noe som gjør det veldig lett å drømme seg bort. Jeg har fortsatt hodet i skyene etter filmen er ferdig, eller kanskje helst over skyene.

1. Boyhood

Årets beste film, er mye mer lavmælt enn de ovennevnte. Boyhood er nok en av de mest unike filmene jeg har sett. Regissør Richard Linklater har fulgt de samme skuespillerne over 12 år, for å lage en oppvekstskildring som rører meg enormt mye. I løpet av den nesten tre timer lange filmen sitter jeg stadig vekk med gåsehud og klump i halsen, og følelsene spenner fra pur lykke til sorg, for ikke å snakke om gjenkjennelse. En av de tingene jeg opplever som mest spesielt er at filmen handler om et "barn av vår tid". Mason (Ellar Coltrane) vokser opp på samme tid som meg og brødrene mine, og går gjennom mange av de samme tingene vi gjorde. Uavhengig av dette er filmen imponerende gjennomført, med en god rollebesetning, vakre scener og tidsriktig musikk. En meget spesiell film om en ikke-så-spesiell oppvekst.

SYTYCD Season 7, Kent Boyd Vegas Week

Ett av de fineste øyeblikkene i hele So You Think You Can Dance!

Valerious

Valerious
(Simon Klevstuen)

Mummitrollet og virkeligheten

Alle som kjenner meg vet at jeg er veldig glad i Mummitrollet og vennene hans. For meg er det ikke bare nostalgi, men noe som beveger meg uavhengig av alder. Det høres fryktelig pompøst ut, det er jo "bare" barnebøker eller barne-tv, men de er, på sitt vis, en kunstform. Tove Jansson lager ikke bare nydelige tegninger og malerier, men hun mestrer fortellerkunsten. Hun kan skrive en historie om noe vi alle kjenner til, og få oss til å føle at vi forstår det på nytt.

I dag så jeg en episode fra TV-serien, "I Mummidalen". Det er så godt som ingen handling, vi bare besøker mummifamilien en senhøstdag. En av disse dagene skal Snusmumrikken vandre sørover for å være alene hele vinterhalvåret. Det gjør han hvert år. Denne episoden handler om Mummitrollet som så fryktelig gjerne vil være med, mens Snusmumrikken vil være alene med ensomheten sin.

Jeg liker historiene i seg selv. De tematiserer alltid noe viktig, og får sagt store kompliserte ting med små ord. Øyeblikket jeg festet meg med i denne episoden var etter at Snusmumrikken hadde dratt, og Mummitrollet var veldig lei seg.

Snorkfrøken er bekymret for at Mummitrollet er så syk, hvorpå Mummitrollet svarer at han er da slettes ikke syk. Snorkfrøken blir lettet, også sier hun: "Du vet det hender at mennesker som bare ligger i sengene sine og er triste plutselig gjør desperate ting."

Ord som disse er akkurat det jeg liker med denne serien. Å forklare noe så vondt og vanskelig med noen bekymrede ord fra en liten snork. Jeg tror jeg og mine jevnaldrende hadde god nytte av å vokse opp med barne-tv som dette. Det er lett å tro at man lærer mest av virkelige historier eller faktabøker, men man kan også lære mye med ord og bilder som ikke er virkelige, men som skaper en virkelighet.

Hvis jeg skulle brukt mine skrevne ord til noe, ville jeg ønsket akkurat det - at ordene kunne blitt en slags virkelighet, om enn det bare er inni hodet, en liten stund. Også bærer man kanskje med seg en liten bit av den.


(Kilde)

August 2013

August 2013

Siste måneds soundtrack.

Angus & Julia Stone - Little Bird
Imagine Dragons - On Top Of The World
Vampire Weekend - Unbelievers
Sivert Høyem - Give It A Whirl
Katzenjammer - When The Laughter's Gone
Passenger - The Things That Stop You Dreaming
Sigur Ròs - Ìsjaki
The Tallest Man On Earth - Criminals
Eddie Vedder - Guaranteed
Nirvana - All Apologies
Naughty Boy, Sam Smith - La La La
Nils Noa, Vinnie - Fade Away
Kaizers Orchestra - I ett med verden
Kaizers Orchestra - Señor Torpedo
Team Me - Weathervanes and Chemicals
Jonas Alaska - Come On And Dance
Lana Del Ray - Dark Paradise
Ingrid Olava - Jackie Kennedy
The Lumineers - Stubborn Love
Thom Hell - One Step Up
Peter and the Wolf - Mercy
Pokey LaFarge And The South City Three - Red's Theater Of The Absurd
First Aid Kit - Wolf
MS MR - Bones
Shaun Bartlett - Silk
Jonas Alaska - How Could I Forget
Patrick Watson - Where The Wild Things Are
Edward Sharpe & The Magnetic Zeros - Home
Morten Myklebust, Susanne Sundfør - Away
A Fine Frency - Happier
Uncle Deadly - Be Careful What You Wish For
Moddi - Poetry
Katie Melua - Jack's Room
Bon Iver - Creature Fear
Laura Marling - My Manic And I
Janove Ottesen - Neighbour Boy
Thomas Dybdahl - Man On A Wire
Kaizers Orchestra - Begravelsespolka

Først og fremst min

Det aner meg at denne bloggen ikke kommer til å være særlig tematisk eller oversiktlig, men det gjør ingenting. Jeg har lyst til å skrive den med hele meg!

Og morgensol i Ilaparken

Våkner ti sekunder før vekkerklokka og føler meg uthvilt for første gang på lenge. Trekker opp persiennene og setter på Bo Kaspers Orkester. Synger med morgenstemmen og ler av meg selv. Noen dager trenger man knapt åpne øynene før man vet at den blir bra.

Å begynne med noe fint og fortsette, ikke fordi man må, men fordi det føles... fint.

Jeg skulle skjære opp litt frukt. Også gjorde jeg det. Og så skar jeg opp enda mer. Og strødde noen blåbær over, og det så skikkelig innbydende ut.

 

Når jeg først var i gang, kunne jeg jo gjøre det litt fint og, så jeg fant frem den fine tekanna og boksen med te. Og yoghurten jeg hadde tenkt å spise og noen til. Og noen knekkebrød. Og pålegg.

 

Dette er det jeg elsker med å være meg. Å se muligheten til å gjøre noe lite veldig fint, og ikke gi meg før det er kjempefint og ha det fint samtidig. Mennesker kan være litt vanskelig for meg, men jeg liker denne biten utrolig godt, å lage et sted som allerede har en varme i veggene eller i alle fall vekker varmen i magen.

 

Høstluft

Jeg åpnet akkurat vinduet til årets første høstluft. Det umiskjennelige varselet om en ny årstid, lukten av dugg på gresset og den kulden du kan trekke helt ned i lungene.

Høsten er den tyngste årstiden for meg. Verden rundt meg trår inn i et nytt liv, naturen trekker sitt siste pust og jeg står midten og alt snurrer rundt meg. Ventetid. I enden ligger den første snøen, advent og til slutt jul. Jeg spoler frem i hodet mitt og ser julestjerner i vinduene med lukkede øyne. Jeg venter.

 

(Kilde)

Når du våkner

God morgen, stå opp. Bruk ti minutter mindre på å male ansiktet eller rake morgenstubbene, ti minutter mer på å koke egg og spise frokost til God Morgen Norge. Gå så langt du orker, ta bussen når du må. Smil og hils på bussjåføren, og hold smilet når du snur deg mot bussen og alle de morgengretne passasjerene.

Spør minst to personer hvordan de har det og ta deg tid til å lytte. Ring en venn.

Les avisa i lunsjen og riv ut artiklene som får deg til å smile, selv om det ikke er din avis. Kjøp blomster til deg selv på veien hjem. Sett på musikk du ikke har hørt på lenge og sov en halvtime - du fortjener det. Lag noe helt nytt til middag og server det med den største selvfølgelighet. Dans som om du feirer, alene eller sammen med noen.

Le.

Se en film du har sett før, som du vet at du liker. Gå en tur rett etterpå uten å snakke med noen. Hold deg våken litt lengre enn alle andre. Pust dypt når du legger deg.

Lev litt ekstra i dag. La det bli en dag som ikke er ekstraordinær, men langt ifra vanlig. En sånn dag du ser tilbake på og ønsker at alle dager var som den.

(Kilde)

Ting å gjøre

Jeg har aldri hatt spesielt lett for å kjede meg, men noen dager går man helt tom for ideer, eller man orker bare ikke. Da er det veldig greit å allerede ha funnet på noe. For to år siden fikk jeg en liste over gode ting man kan gjøre. Enkelte av forslagene var til å rynke på brynene av, mens andre gjorde meg engasjert, og jeg bestemte meg for å revidere den til min egen liste. Det vil si, jeg plukket noen punkter fra den jeg hadde fått, og la til alt jeg kunne komme på selv.

Utgangspunktet mitt var å skrive 100 punkter, og etter ikke så alt for lenge var den klar. Etter hvert har jeg ført på noen flere, før jeg så og si glemte den.

Helt siden jeg lagde den, har den hengt på veggen, men den ble som tekanna jeg egentlig liker så godt - den er der, men du ser den ikke. Nå har jeg tatt den frem igjen og hengt den opp på dørkarmen i inngangen til kjøkkenet. Det er riktignok ikke en veldig synlig plass, men det trenger den ikke å være heller, så lenge jeg husker at den er der.

Du trenger ikke nødvendigvis å kjede deg. Kanskje er dagen rett og slett tung, eller stressende, du har bare vanskelig for å komme i gang med noe. Innimellom har jeg blitt påminnet listen min, men selv har jeg avfeid det. På en dårlig dag kunne den like gjerne vært et svartmalt ark. Fra nå av, derimot, har jeg tenkt å ta den i bruk. Om jeg så må ned til punkt nummer 70, finnes det alltid noe her jeg kan kreste meg til å gjøre. Jeg anbefaler dette tiltaket til alle og enhver! Den eneste faren er at så mye høres så gøy ut at du ikke klarer å bestemme deg.

Kom i gang!

 

 

 

Et nytt kapittel

I utgangspunktet hadde jeg mange tanker om hva denne bloggen skulle bli til framover nå, og selv om jeg fremdeles holder tak på dem, merker jeg at jeg trenger den til noe annet også.

Jeg følte meg ferdig med å skrive om sykdom, og har i grunn mange andre ting å komme med, men i går forstod jeg at jeg har noe annet å skrive om: Om å bli frisk.

Etter 734 dager som pasient, skal jeg prøve meg på livet hjemme. Jeg er offisielt utskrevet. Nå i begynnelsen kommer det ikke til å være like livsomveltende som det høres ut som. Det kommer til å være en lang periode med kortere reinnleggelser. Allerede neste mandag skal jeg tilbake for ei uke. "Inneukene" kommer til å være ganske intense, så jeg skal gjøre det jeg kan for å nyte friheten hjemme.

Det er dag 2 i et nytt kapittel, og det er fryktelig spennende.

Jeg kommer ikke til å skrive mange innlegg som dette, men akkurat nå trenger jeg all støtten jeg kan få. Dere vet ikke hvor mye det betyr for meg, alle hjertene og lykkeønskningene, ikke bare fra mine nærmeste, men fra mennesker jeg knapt kjenner! Først og fremst skal jeg klare dette for meg selv, men å vite at så mange heier på meg, vekker gløden i meg til flammer! Tusen takk!

(Vel hjemme)

JANUAR

Opptur: Joggebukse over nattbuksa, ut i snøen og starte året med fyrverkeri over festningen og barnlige gledeshvin.

Aha-opplevelse: Å få hjelp til endring betyr ikke at man ikke er bra som man er. Alle endrer seg, hele tiden, hjelpere er der for å styre i riktig retning.

Fint øyeblikk: Av en eller annen grunn, den natta jeg ikke fikk sove og i stedet så oppfølgerne til Dragetreneren på senga.

(Kilde)

Latterkrampe: Black Box med familien. Beste spillet noensinne!

Sang: Scarlet Chives - Scarlet Chives

Film: "Historien om Pi"

(Kilde)

 

TV: "How I Met Your Mother" og "QI"

Lesestoff: Pondus

Innkjøp: Sparebøsse

Sitat: "Man er den man blir"

Trøtte tulfeldigheter; symptomer

- Å stå opp og morgenen og oppdage hva du har skrevet i halvsøvne dagen før
- Å skrelle hele appelsinen på ett skrell
- Å pakke seg inni kosedrakten
- Å se en god film som tilfeldigvis var på TV
- Å se Johnny Depp som ung og vakker, ikke at han ikke er like vakker nå. Minst.
- Å oppdage en ny side ved frysiren din
- Å være såpass opplagt at jeg greier å rette opp feilskriving. Til nå. Tror jeg.
- Å ligge i skje med en varmeflaske mot vonde mager
- Å ta det i det når du skriver vondeflanker og bruker innpå forsøk på å få det riktig
- Å innrømme at hjermen utvilsomt har skrudd av et senter.

Så uten å gjøe så veldig dtore rettskrivningsrettelser, skal je g gi meg nå. Vi kan jo si a det rett og slett er jeg som er forsmart, til  å formurele meg, sånn at hjernn ikke fugler helt. Det ble rart. Trod det har at den ikke følger helt med-
Good night, ande a very good  yar everybody!

(Jeg svergerl kapnpen har byttet okasser! Veloverveid NB: Jeg sverger, knakkene har byttet plasser!

Julekuldestemning

Helgen har vært ganske julete. Fredag ordnet jeg et par julegaver, lørdag var jeg hjemme og pyntet pepperkakeby, og i dag ble det Reisen til Julestjernen på kino.

Jeg synes jo selv at sånne dagbok-aktige blogger ikke egner seg som blogger i det hele tatt. Min hverdag har i alle fall ikke spesielt stor underholdningsverdi, så jeg skal spare dere for masse detaljer.
Men sånn for å oppsummere: Julegavene må jeg selvsagt hysje om enda, pepperkakebyen ble meget sjarmerende, Reisen til Julestjernen var skikkelig koselig og eventyrlig, selv om min indre, for tiden litt for kritiske, filmanalytiker hadde noen innvendinger (en meget dukkeaktig bjørn og mangel på filmatisert prolog), og alt i alt har helgen vært veldig bra sammenliknet med de siste helgene.

Uka som kommer skal jeg bruke på å rydde i gavekaoset jeg har stelt i stand, det er som å ha rullet seg inn i hønsenetting. Stadig vekk overbeviser jeg meg selv om at nå blir det orden, bare fikse den lille tingen her, så kommer jeg ut, men så vikler jeg meg bare inn igjen. Hvem var denne til? Hvor har jeg gjort av gaven hans? Hei, har jeg kjøpt denne også? Hva var det jeg bestilte på nettet nå igjen? Jeg tror hele tiden at jeg begynner å få oversikt, også har jeg oversett noe allikevel, og jeg har i det hele tatt veldig lite kontroll. Dessuten trodde jeg at jeg hadde god tid, før noen sa at det er tredje søndag i advent. Altså, hæ? Hvamenerdu tredje søndag i advent? Hvor ble det av de to forrige da?

Eller jo, forresten. Jeg husker jo en samtale rundt middagsbordet på Heimdal som dreide seg om dette med lysene, og at mamma like så godt tente alle fire lysene, fordi det er finere. På denne tida av året kan visst alt rettferdiggjøres med at "jammen det er jo så fint". Når det er sagt, har jeg tatt den jeg også, men på en forbløffende konstruktiv måte. Jeg var nemlig ute og gikk for noen dager siden i "femten speik", som de sier her, og hadde fremdeles rundt ti minutters gange før jeg var innenfor fire vindtette vegger (ikke nok med femten minusgrader, det blåste i tillegg). De foregående ti minuttene hadde jeg bitt tennene sammen - skjerfet over nesa, fingrene konstant i bevegelse - før motet begynte å falme. Hvor mye jeg enn forsøkte å holde fokus på destinasjonen, ble tanken brutalt sparket i magen, gang på gang, av den fortvilte tanken som skrek: "jeg klarer ikke mer!". Det var da jeg fikk det korte blaffet av lys. Ja, det var kaldt, men snøen rundt meg glitret i måneskinnet, det var så nydelig at jeg ble gående og nesten måpe. "Jadeterkaldt men det er så fint!" Med den setningen stadig messende inni hodet, og sikkert høyt også, kjenner jeg meg rett, kom jeg meg velberget frem.

Hva lærte jeg av dette? Egentlig bare at neste gang det er så kaldt, skal jeg heller holde senga.

(Pepperkakeby à la Emilsen Klevstuen)

Jul og juler

... også gikk hun i dvale igjen.

Høsten har tatt på, både for meg og kroppen min. Personen i speilet er ikke meg lenger, jeg ser det så godt nå, og denne gangen vil jeg ikke. Jeg blir så liten og så naken, plutselig ble jeg syk for andres øyne også, igjen. Det føles ikke godt, men jeg orker ikke kjempe så hardt, jeg er så sliten!

Selv om jeg møter jula med gråtoner i hodet og blysko på bena, har jeg den som et lyspunkt. Oppturer dukker opp helt av seg selv, julejenta i meg vekkes i korte glimt, og heldigvis er jeg fortsatt et barn på julaften, så jeg gleder meg. Desember forsvinner fort akkurat nå, men innimellom er den der. Hele familien lager pepperkakeby, og jeg blir mye varmere.

Hjemme er det allerede jul. I CD-spilleren, i lysene, i ovnen og i veggene. Og familien min også. Jeg er så glad i dem.

(En annen jul)

Vent litt

Høstluften svir i lungene, været er trist og grått. Hvor ble dagene av, hvor ble årene av? Sist jeg sjekket var eplene kart og veikantene full av løvetann. Men barna var borte. Gatene var tomme, lekeplassene fulle av spøkelser. Har vi alle blitt voksne?

Nærbutikken selger små barbusker, de ligner på juletrær bare at de ikke er det. Dessuten er det ikke snø. Høstløvet ligger nedtrampet på veiene, vått og brunt. I fjor hadde høsten samlet opp så mye snø at vi kunne hoppe fra taket på julaften. Eller var det året før? Eller vent, kanskje vi ikke var født engang.

Bygningene har blitt høyere, verden var så mye mindre før, lydene lavere. Alt er så forandret, er jeg? Jeg er så liten.

På godt og vondt

• Soloppgang
• Lange dager
• Å sove i sin egen seng
• Å føle seg innestengt
• Norske epler
• Lapskaus
• Radioresepsjonen
• Tankebråk
• Hundevalper
• Monstre
• Spotify
• Unaturlig stillhet
• Advent
• Novemberkulde
• Ro
• Angst
• Klemmer
• Ensomhet
• Bilder som gjør en varm inni seg
• Grått
• Havet
• Bølgedaler
• Takknemlighet