En melankoliker

Det sitter ei jente på en benk i Øster Fælled Park i København skriver ut den siste siden i ei kaffeflekket notatbok. Fingrene hennes er blå av kulde, men hun bryr seg ikke, hun kniper rundt den lille blyanten og skribler ned de siste ordene. "Så var det kanskje akkurat det hun lengtet etter: melankoli".

Jenta klapper boka sammen og legger blyanten og notatboka i hver sin lomme, sammen med hendene, og blir sittende et lite øyeblikk, nok til at et vindpust rekker å fly forbi med høstløv som passasjerer, før hun reiser seg og går.

Hun ser ned i bakken mens hun går, og tenker at tankene er hennes egne, og egentlig er hun litt sint for at hun er det, hun holder rundt notatboka i lomma og ønsker at hun hadde mistet den og at en helt fremmed hadde funnet den, åpnet den, og blitt stående der midt på gata og lese helt til noen kanskje dultet borti ham, og det er akkurat som om verden hans har stoppet et lite sekund og han vet at han må finne denne jenta.

Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men han kjenner henne. Kanskje finner han henne aldri, eller kanskje han tar vare på boka i mange, mange år før han en dag ser henne i hjørnet på en café og han forstår med en gang at det er henne, så han går bort og spør: "Fant hun det?". Jenta er hverken overrasket eller forundret, hun smiler bare og nikker, og nå er det han som er forundret. Han lurer på om hun har sittet der og ventet på han hele tiden, og tenker at det har hun sikkert, hun har nok kommet hit dag etter dag i mange år og visst at akkurat dette er stedet vi kommer til å møtes. Også gjør de det.

Jenta tar opp notatboka og rister litt på hodet av sin egen løpske fantasi, fremdeles med blikket fastklistret til asfalten like foran henne, da noen dulter borti henne og hun mister den, hun mister den faktisk, og gutten som dultet borti henne plukker den opp, og hele scenarioet spilles om igjen i hodet hennes, før hun ser at det er ingen vilt fremmed, det er Jacob, og han gir hennes boka tilbake med unnskyld i blikket og sier: "Kaffe?"