Spontanturen

Vi hadde jo tenkt å dra et stykke, og selve impulsiteten var vel egentlig hele poenget med turen, men vi hadde nok ikke forestilt oss mer enn et par timer sørover, kanskje tre hvis vi orket.

En tidlig lørdags morgen stod vi opp, Andreas og jeg, med et brennende ønske om å gjøre noe litt utenom det vanlige. Så det gjorde vi.

Andreas kjørte i ens ærend for å kjøpe en primus, vi var vanligvis ikke så utpregede friluftsmennesker. Telt hadde vi, ikke at vi brukte det så ofte, men dette var en fin dag for telt, bestemte vi over en litt for svak kaffekopp mens Postgirobygget sang "sommer på jorda, sol overalt" fra den røde tivoliradioen, og akkurat sånn føltes det.

Avtalen var å begrense oss til én sekk, men jeg fikk etter litt om og men lov til å ta med en kjølebag. Anders mente vi skulle være så primitive som mulig og skulle vel helst sett at vi levde av naturen, men jeg argumenterte med at vi skulle jo få en fin tur, en spontan drømmetur, og det var han forsåvidt enig i, så jeg pakket kjølebagen full av vann og øl og nektariner.

Knappe timen etter morgenkaffen satt vi spente i Andreas' gamle Ford og ante ikke hvor vi skulle. "Venstre", sa jeg bestemt også kjørte vi mot venstre, og vi hadde det så gøy at vi ikke fulgte med tiden i det hele tatt, bare hørte P4s trafikkradio og lo av trafikkorker langt unna oss, håpet vi i hvert fall, for vi visste jo ikke hvor vi var.

Etter noen timer stoppet vi på en Statoil-stasjon hvor Anders kjøpte røyk og et kart, og jeg syntes det var greit, ikke røyken altså, men kartet, for jeg ville jo gjerne ende opp på en så idyllisk plass som mulig, og da er det jo greit å jukse litt.

Det var vel i nærheten av Lillehammer at vi begynte å leke med tanken om å kjøre helt ut av landet. "I Sør-Sverige er det jo så mange campingplasser med fine badestrender?", foreslo jeg og Andreas fnøys av campingplasser, vi skulle jo ut i naturen, og begynte dessuten å bli ganske sliten av å kjøre. "Men vi kan jo bytte på?". I nærheten av Halden byttet vi og jeg cruiset nedover de store motorveiene og før vi visste ordet av det var vi ikke langt fra Göteborg.
　
Vi bestemte oss for å kjøre til Göteborg, for vi hadde aldri vært i Göteborg, og der burde man kanskje ha vært. I Göteborg spiste vi enorme mengder med kinamat og lot som vi heller var i Kina, Sverige blir liksom aldri kjempeeksotisk, så vi stoppet en del svensker og spurte på gebrokkent engelsk om veien til Chaoyang og lo så vi gråt da en liten gutt foreslo at vi kunne grave oss gjennom jorda og tilbød oss å låne spaden hans.

Andreas kjørte videre og da jeg våknet var det mørkt og jeg var alene i bilen.

I førersetet lå dagens utgave av Berlingske Tiderne og en pose Kongen av Danmark som jeg visste at vi hadde hatt med hjemmefra, men det fikk meg til å smile fra øre til øre når jeg kravlet meg ut av bilen for å se meg rundt.

Teltet var allerede satt opp og selv i mørket kunne jeg se sanddynene, eller klippene kan man heller si, og jeg hørte havet, havet! Jeg var ikke lenger det minste trett og hadde mest lyst til å hoppe inn i teltet og vekke Andreas bare for å si at jeg elsket han, men jeg tok meg i det og listet meg inn og krøp tett inntil den sovende kroppen hans uten å si et ord.

Vi våknet til stekende sommersol og morgenbad før vi satte oss i gresset foran teltet med hver vår pils og var enige i at livet er herlig.

Historien slutter egentlig her, med en halvlunken øl i Danmark. Og resten? Det er ikke så farlig.