Til min følgesvenn

Det er ikke
de kalde hendene dine rundt halsen min
i det jeg strekker meg etter dørhåndtaket
som får meg til
å hate deg

Ikke munnbindet
du strammer
så jeg ikke får
puste

Det er ikke alt du hindrer meg i
jeg ikke kan
tilgi deg for

Det er lenken rundt halsen min

23. juni 2010

I dag er det ett år siden jeg første gang så innsiden av veggene på akuttpsykiatrisk avdeling. Ett år siden første gang jeg følte meg tatt på alvor. Ett år siden første gang jeg virkelig følte meg sett.

Det har skjedd mye siden det, på godt og vondt. På en side, kan man si jeg havnet lagt dypere ned etter dette, men på den annen side har jeg kommet langt. Når jeg ser tilbake på sider jeg har skriblet ned på denne tiden, når jeg husker det forvirrede pikesinnet som ikke visste opp og ned på noe som helst, vet jeg at noe i meg har blitt sterkere siden da.

Nå står jeg sterkere på mine egne to ben. Jeg vet i større grad hvem jeg er og hva jeg har å kjempe mot. På den tiden visste jeg ikke. Jeg levde i en fullstendig kaotisk tilværelse som ingen andre fikk ta del i. For meg var det et voldsomt sjokk å komme inn i psykiatriens verden, å plutselig skulle åpne seg til en hel masse nye mennesker. Jeg var redd. Livredd.

Jeg ber om at følgende utdrag leses med respekt, og med viten om at ordene ble skrevet av en helt annen jente enn jeg er i dag.

24. juni 2010

"Jeg er fortsatt redd, men ikke helt ute av kontroll, som i går (...) Jeg fortjener ikke å være her. Dette er en plass man kommer til hvis resten av verden er helt uutholdelig, og det er ikke min. Så hvorfor er jeg her da? Fordi jeg ikke gidder å ordne opp i livet mitt selv, jeg gir heller opp og tar opp plass og tiden til mennesker som burde bruke den på noen andre.

Når det er sagt så føler jeg meg ganske usynlig til samme tid. For jeg har jo gitt opp. Jeg har gitt meg over til angsten og tør ikke gjøre noe som kan få meg bedre. (...)

Når jeg kjenner etter er jeg redd for å bli sendt hjem, så det må vel bety at akkurat nå... vil jeg faktisk være her.

25. juni 2010

Ny dag, nye muligheter? Jeg vet ikke. Jeg er redd. Ble vekket av en ny dame som virket veldig trivelig, men hun er ny. Det er så mange nye mennesker hele tiden at jeg blir helt ør i hodet! (...)

Men det verste, verste, verste er det å skulle snakke. Jeg kjenner at jeg så inderlig kunne tenkt meg å snakke med noen, ensomheten gnager seg inn i beinmargen. Men jeg klarer det ikke! Det er ikke ordene som stokker seg, det er tankene, som om den stor svart vegg bare deiser ned mellom tankene og meg hver gang jeg får sjansen. Ingen andre enn meg vet hva som foregår oppi hodet mitt og hva jeg trenger. Og hvis jeg ikke klarer å formidle det, hva da? Hva da...

26. juni 2010

Er ikke helt i slag til å prate så mye i dag, kjenner jeg, men tenker at jeg sikkert burde presse meg til det... Problemet er bare at det omtrent bare er usammenhengende vrøvl som kommer ut, jeg sitter bare og venter på spørsmål jeg ikke klarer å svare på. (...)

Jeg begynner så smått å forstå hvilken lang og tung vei jeg har å gå når det kommer til å dele hva jeg føler. Det er så mange ting jeg ikke forteller som ligger som et blylodd inni hjertet mitt. Men hvordan sier man det? Hvor henter man ordene fra?"

Jeg har fortsatt vanskelig for å finne ordene, men jeg prøver, og jeg har fler enn før. Jeg har fortsatt ikke kvittet meg med det evig tilbakevendende "vet ikke", men jeg har akseptert det, jeg vet nå at det er lov å ikke ha svar på alt.

Å se tilbake på side opp og side ned, skriblet i løpet av kalde juninetter gjør meg litt trist, for jeg husker så smertelig godt hvor alene jeg var, og hvor alene jeg ville være. Men det er ubeskrivelig godt å se at disse ordene tilhører ikke lenger Lise, 22 år gammel. De tilhører fjorårets Lise, og jeg er faktisk ikke henne lenger. Jeg har tatt noen dårlige valg og og gått noen mørkere veier, men jeg har også lært.

Psykiatere og psykiatri

Du som bare synes du har noen kilo ekstra og tror en ny kropp blir noe å vise fram i sommersola

En sjelden gang får jeg komplimenter for kroppen min. Jeg, med en alvorlig undervektig kropp, møter i blant jenter som er misunnelig, og det skremmer meg. Normalvektige jenter som ser på seg selv som "store og stygge". Og det er jo ikke rart. Vi idealiserer den tynne kvinnekroppen, og jeg fatter ikke hvorfor. Rent objektivt er det ikke estetisk vakkert med utstikkende ribben og rumpe med søkk i. Men hvis man vil, ser man bare den smale midja og den lange halsen. Og kjærlighet gjør blind, eller hva?

Men husk det du glemmer å se. Åpne øynene for det du lukker dem for.

Er du en av dem som tror du blir lykkeligere bare du blir tynn? Er du en av dem som gjerne vil slanke bort hvert gram av underhudsfett til bikinisesongen? Er du en av dem som allerede er slank, men bare skulle likt å kvitte deg med et par ekstra kilo?

Du som tror du kommer til å like kroppen din bedre om du bare var litt tynnere:
Du kommer til å mislike kroppen din mer og mer for hvert gram du taper. Hver kilo ned er en kilo for lite. Straks du kan skjelne hoftebena innser du hvor lite tydelig de faktisk er. I det du kan se den første gropa mellom ribbeina, er det ingenting du vil mer enn å se fler. Du blir aldri bra nok.

Du som tror det er pent å være tynn:
Du ser deg blind på andre, men du gjør det ikke på deg selv, det lover jeg. Ja, du blir slank, og lårene dine rører ikke lenger hverandre, men hva med alle leddene som plutselig buler ut, kroppsfasongen som ligner en liten gutts, hodet som blir alt for stort. Du ville kanskje bare ha tydeligere muskler? Vi ser ikke musklene for senene som blir så alt for tydelige.

Du som ønsker du ikke lenger hadde bollekinn:
Synes du virkelig uthulede kinn er penere? Jaja, kanskje gjør du det, men resten av ansiktet ditt kommer ikke til å bli pent. Du trodde kanskje at huden ble penere om du spiste lite og sunt? For lite mat er for liten næringsstoffer, og huden din vil ikke bli glatt og babyaktig som du drømte om, den vil bli uren som en tenårings, og kanskje flasse av. Øynene dine mister gløden, og leppene sprekker. Og nevnte jeg skjegget? Åjada, du får faktisk skjegg. Dunete hår begynner å vokse der bollekinnene forsvant, og kanskje også på ryggen.

Du som bare vil bli sunn og tynn:
Sunn og tynn går ikke sammen. Bare minimal undervekt kan ødelegge kroppen din. Den har ikke energi nok til å opprettholde alle funksjoner, fettlagrene blir for små. Du mister menstruasjonen. Jaja, hva så? Uten menstruasjon - ingen fruktbarhet. Du kan bli beinskjør, du kan få mangelsykdommer, og blir så langt ifra sunn som du kan få det. Alle jenter bør ha en fettprosent på minimum 20%, det er det som er sunt, ikke synlige muskler.

Og til slutt, du som tenker at jammen dette gjelder jo ikke meg, jeg er jo ingen syltynn anorektiker, jeg er ikke like tynn som henne, jeg kommer ikke til å bli så tynn:
Mange, mange av dere tar feil. Straks din BMI tipper under 18,5 står du i fare for å oppleve alt dette. Første gang du sammenligner kaloriinnholdet i de to knekkebrødene, kan være skrittet ut i spiseforstyrrelsens helvete. "Jamen jeg blir i hvert fall tynn?". Det skal du ikke være så sikker på. De aller, aller fleste med en spiseforstyrrelse er normalvektige eller litt overvektige. Og de kan være like syke, eller sykere.

Det jeg prøver å si er vel... Tenk deg om! Vend blikket fra modellene med stankelben og se opp på menneskene rundt deg: Hvem vil du egentlig være? Den syltynne fjortenåringen med blikket i bakken, eller den lattermilde attenåringen med bollekinn og stjerner i øynene?

For min skyld... tenk deg om.

(Uten tittel)

(Uten tittel)

Så du
smilet som brast
da du sa
"jeg kan ikke likevel"?

Hørte du
jenta som gråt
da du
ikke kom?

Kjente du
det hun kjente
da hun sa
"det går bra"?

"Det går bra."

Godt vær, godt å være

I dag tuslet jeg ut fra Østmarkas idylliske område etter en særdeles god samtale, hvor behandler K konstaterte at han hadde aldri sett meg i så god form!

Med et smil om munnen var jeg godt rustet for hverdagens utfordringer, og jommen tror du ikke jeg møtte en med en gang. Gående mot meg på fortauet kom ingen ringere enn Ingeborg.

Gjett om jeg hadde kolibrier i magen da jeg plutselig var ansikt til ansikt med ei jente jeg lenge har beundret, men aldri har møtt. Stikkordet var nok aldri hadde møtt. Men vet dere hva? Jeg snudde ikke og rømte fra situasjonen. Jeg så ikke en annen vei og lot som om jeg var luft. Jeg smilte og hilste, vi klemte og jeg fortalte hvor bra jeg har det, for det har deg, og det var fint!

Men tilbake til samtalen da. Jeg tror, krysser fingrene, stoler på K og håper vi begge har rett, at jeg er ut av depresjonen! Det lammende svarte teppet som hindrer meg i å stable meg på bena og opp av sofaen, som ikke lar meg leve. Jeg er så glad!

Nå kan dere gjerne overøse kommentarfeltet med smilefjes og gledestårer (jada), men jeg føler nesten jeg må presisere én ting. Jeg er ikke frisk. Jeg skriver sjelden om diagnoser, eller egentlig aldri, men depresjonen var den mest åpenlyse, den mest hemmende, og den er jeg kommet meg ut av. Men den var ikke sett på som hovedproblemet mitt. Når jeg har blitt innlagt, har jeg vært veldig deprimert, men behandlingen min er stort sett ikke depresjonsrettet.

Beklager om dette ødelegger den positive ånden i dette innlegget, men vit at dette ikke er noe jeg går og tenker på. Jeg er veldig klar over at jeg har mange problemer, men nå er jeg lykkelig over å ha kvittet meg med/fått en pause fra denne enorme byrden, det er bare litt viktig for meg å bli sett som den jeg er, for som jeg sier i forrige innlegg, er det lett å se smilet mitt og trekke vidløftige konklusjoner. Men NÅ har jeg det bra, dere!

Og for å avrunde med noe fint igjen da. Som dere sikkert vet har jo sommervarmen nådd Trondheimsområdet, og er det noe som får meg i godt humør, så er det det. Men, det er enda en ting! Foruten sol og sommer, er det et annet værfenomen som får adrenalinet til å pumpe rundt i Lisekroppen...


En lyd i det fjerne...


Dette er meg under påvirkning av torden og lyn! Og det var ikke bare de buldrende drønnene som tok oppmerksomheten min her, vi snakker storm i kastene, regn og hagl i ett, og dette kombinert med den berømmelige sommervarmen.

Men nå lyver jeg litt. Eller bare unnlater å meddele den hele og fulle sannheten. Dette var nemlig bare meg etter ett drønn og noen sekunder med fossende regn. Noen sekunder etter dette igjen, mens familien løper rundt og lukker vinduer som slamrer hjem, løper Lise ut på terassen, jubler og hviner og ler og hopper opp og ned, mens de andre ikke en gang kommer nært nok døra til å få lukket den igjen. "Dette var Lise seks år som kom tilbake igjen", sier mamma, og jeg ler enda mer før jeg gir henne en våt klem.

Jeg har det bedre nå

Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på lenge. Kanskje et år.

For noen dager siden irriterte jeg meg voldsomt over alle som lirte av seg fraser som "så godt å se at det går bedre med deg", "så bra at det går framover", og så videre og så videre... For en smilende ettermiddag trenger ikke å bety framgang, noen hyperaktive kveldstimer betyr ikke at jeg faktisk har blitt bedre.

Antakeligvis er det følelsen jeg kjente på dette tidspunktet som gjør at psykisk syke kvier seg veldig for å "innrømme" at de har det bra. For det gjør man. Det er fryktelig skummelt å skulle kunne formidle at "nå har jeg det greit", for da får man gjerne responser som dette. Og da er det helt naturlig at man blir livredd for å ikke bli forstått, ikke bli sett, ikke tatt på alvor.

I mars, da jeg var veldig syk, hadde jeg flere latterkramper enn jeg noensinne har hatt på en så kort periode. Heldigvis hadde jeg lært meg at det lønner seg å være ærlig. Jeg kunne for eksempel si at "egentlig er jeg veldig sliten, men nå går det kjempefint!". Jeg var fullstendig klar over at det bare var et tidsspørsmål før latterkulene ville gå over til gråt og angstanfall, men jeg var flink til å nyte øyeblikkene, omstendighetene tatt i betraktning.

Men det er fremdeles vanskelig. Alle dere jeg har rundt meg til daglig er ikke helsepersonale, dere ser meg ikke til alle døgnets tider, ingen får være vitne til stundene hvor jeg blir liggende utmattet på det varme badgulvet eller kaster vannflaska mi veggimellom. Ikke fordi jeg absolutt skal gjemme meg, men fordi jeg vil at verden skal kjenne friske Lise! Jeg vil veldig gjerne kunne nyte øyeblikkene, og ikke minst kunne si at NÅ har jeg det fint, og mene det, uten at fint skal bety frisk.

For jeg er ikke frisk. Jeg er syk, og har en lang, lang vei å gå.

Men nå, i dag, etter en jevnt stigende opptur, endelig, endelig, endelig, kan jeg si at ja, det går framover. Jeg har det bedre nå!

Jaja, why not

Jeg er jo rar og teit og morsom på en sånn litt bra måte innimellom også. En gang i blant stikker nemlig Lise hodet opp av Lisekroppen.

På fest er jeg foreksempel sånn:

(Kan det være derfor jeg lider av en smertefull strekk i låret? Neida, helt sikkert ikke...)

Også i helgen da. Dere vet jo hvilke tider det er. Det er Harry Potter-tid!

(Harry Potter-nerd? Jeg det?)

Jeg er ikke sånn kjempefan som sitter oppe hele natta og leser, og kler meg ut på premierer og sånt altså.

(Jo.)


Så her sitter jeg om dagene da, kjeder meg skikkelig og ser på kostymer:

(Og nettene kanskje noen ganger.)

Trenger jeg nevne at jeg er litt gira?

(u)trygt

Fanget i mitt eget hode
er jeg på en annen klode

Om varme ord og flasker

Først og fremst må jeg få dele med dere hvor overveldet jeg er over alle fine responser fra så mange lesere. Dere skulle bare visst hvor langt inn i meg det trenger seg, hvor godt jeg gjemmer på gode ord og tanker, hvor lenge de spilles om og om igjen som fra en båndopptaker i loop, inni hodet mitt. Takk!

Jeg har det litt bedre. Latteren ligger ikke lenger så dypt begravd, og ordene kommer litt lettere. Det meste er som vanlig en utfordring, og hverdagen er veldig sykdomspreget, men jeg er litt Lise også. Blant uhensiktsmessige handlinger er jeg også litt flinkere til å ta vare på meg selv. I stedet for å bli liggende på det varme baderomsgulvet når jeg fryser, fyller jeg varmeflaska og kryper opp i et fang eller tuller meg inn i et pledd. Jeg tar medisinen min helt av meg selv, og ser TV i stua på eget initiativ. Det er ikke så verst, det.

Disse små tingene er livsviktige for meg akkurat nå. Det er ganske mye som skjer, mye å tenke på og ta stilling til, noe som forårsaker et aldri så lite tankekaos, som vanlig. Men denne gangen er jeg flink. Jeg snakker og diskuterer og analyserer opp og ned i mente, jeg lytter til andres fornuftige ord når mine egne følelser tar over, og vet samtidig at jeg må høre på min egen stemme. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjøre alt med hele meg. Det er steg som må tas, holdninger som må jobbes med, angst som må temmes, og ikke minst motivasjon som må finnes.

Den som leter skal vel finne?