torsdag 23. juni 2011

23. juni 2010

I dag er det ett år siden jeg første gang så innsiden av veggene på akuttpsykiatrisk avdeling. Ett år siden første gang jeg følte meg tatt på alvor. Ett år siden første gang jeg virkelig følte meg sett.

Det har skjedd mye siden det, på godt og vondt. På en side, kan man si jeg havnet lagt dypere ned etter dette, men på den annen side har jeg kommet langt. Når jeg ser tilbake på sider jeg har skriblet ned på denne tiden, når jeg husker det forvirrede pikesinnet som ikke visste opp og ned på noe som helst, vet jeg at noe i meg har blitt sterkere siden da.

Nå står jeg sterkere på mine egne to ben. Jeg vet i større grad hvem jeg er og hva jeg har å kjempe mot. På den tiden visste jeg ikke. Jeg levde i en fullstendig kaotisk tilværelse som ingen andre fikk ta del i. For meg var det et voldsomt sjokk å komme inn i psykiatriens verden, å plutselig skulle åpne seg til en hel masse nye mennesker. Jeg var redd. Livredd.

Jeg ber om at følgende utdrag leses med respekt, og med viten om at ordene ble skrevet av en helt annen jente enn jeg er i dag.

24. juni 2010

"Jeg er fortsatt redd, men ikke helt ute av kontroll, som i går (...) Jeg fortjener ikke å være her. Dette er en plass man kommer til hvis resten av verden er helt uutholdelig, og det er ikke min. Så hvorfor er jeg her da? Fordi jeg ikke gidder å ordne opp i livet mitt selv, jeg gir heller opp og tar opp plass og tiden til mennesker som burde bruke den på noen andre.


Når det er sagt så føler jeg meg ganske usynlig til samme tid. For jeg har jo gitt opp. Jeg har gitt meg over til angsten og tør ikke gjøre noe som kan få meg bedre. (...)

Når jeg kjenner etter er jeg redd for å bli sendt hjem, så det må vel bety at akkurat nå... vil jeg faktisk være her.

25. juni 2010


Ny dag, nye muligheter? Jeg vet ikke. Jeg er redd. Ble vekket av en ny dame som virket veldig trivelig, men hun er ny. Det er så mange nye mennesker hele tiden at jeg blir helt ør i hodet! (...)

Men det verste, verste, verste er det å skulle snakke. Jeg kjenner at jeg så inderlig kunne tenkt meg å snakke med noen, ensomheten gnager seg inn i beinmargen. Men jeg klarer det ikke! Det er ikke ordene som stokker seg, det er tankene, som om den stor svart vegg bare deiser ned mellom tankene og meg hver gang jeg får sjansen. Ingen andre enn meg vet hva som foregår oppi hodet mitt og hva jeg trenger. Og hvis jeg ikke klarer å formidle det, hva da? Hva da...

26. juni 2010

Er ikke helt i slag til å prate så mye i dag, kjenner jeg, men tenker at jeg sikkert burde presse meg til det... Problemet er bare at det omtrent bare er usammenhengende vrøvl som kommer ut, jeg sitter bare og venter på spørsmål jeg ikke klarer å svare på. (...)

Jeg begynner så smått å forstå hvilken lang og tung vei jeg har å gå når det kommer til å dele hva jeg føler. Det er så mange ting jeg ikke forteller som ligger som et blylodd inni hjertet mitt. Men hvordan sier man det? Hvor henter man ordene fra?"








Jeg har fortsatt vanskelig for å finne ordene, men jeg prøver, og jeg har fler enn før. Jeg har fortsatt ikke kvittet meg med det evig tilbakevendende "vet ikke", men jeg har akseptert det, jeg vet nå at det er lov å ikke ha svar på alt.

Å se tilbake på side opp og side ned, skriblet i løpet av kalde juninetter gjør meg litt trist, for jeg husker så smertelig godt hvor alene jeg var, og hvor alene jeg ville være. Men det er ubeskrivelig godt å se at disse ordene tilhører ikke lenger Lise, 22 år gammel. De tilhører fjorårets Lise, og jeg er faktisk ikke henne lenger. Jeg har tatt noen dårlige valg og og gått noen mørkere veier, men jeg har også lært.

5 kommentarer:

Ann Kathrin sa...

nydelig =)..<3

Lileana sa...

Du har kommet langt på et år. Og du kommer til å komme enda lenger i tiden som kommer :)

*legger igjen en klem*

Celli sa...

Du er modig <3

laipai sa...

Det viktigste av alt er at man tar med seg alt man har lært,på godt og vondt.

keep on fighting :)

<3

Silje sa...

<3