Jeg vil bli frisk. Jeg vil dette mer enn noe annet, ønsket står som et sankthansbål inni meg, og jeg legger på ved hver eneste dag! Men jeg tør ikke. For spiseforstyrrelsen reddet meg fra noe mye vondere. Jeg er ikke klar for å la henne gå. Jeg vet ikke lenger hvordan man lever uten.
Det høres vel ut som jeg har mistet endel av motet nå, og det har jeg. Veien gjennom og ut som stod og glimtet med torner og bakker og svinger, men som hadde en ende et sted, er jeg ikke lenger i stand til å se. Tåken har lagt seg på alle kanter og jeg vet ikke veien hverken frem eller tilbake.
Jeg er fryktelig sliten. Og veldig redd.
5 kommentarer:
Ser du jeg står der på andre siden av tornekrattet og vinker på deg?
Kom så vennen. Ikke stol på deg. Du lyver til deg.
Lukk øynene, hopp.
I feel you Lise,I really do.
<3
*Prøver å sende over litt styrke*
Det er greit å miste motet i blant... Selvfølgelig gjør man det, tenker jeg, når man skal kjempe så hardt mot seg selv. Håper du finner tilbake snart <3 *god klem*
Du er så fantastisk flink til å skrive, vennen min. Blir helt grepet av teksten. Skulle så inderlig ønske at jeg kunne gått veien for deg. Men det kan jeg ikke, jeg kan bare gå sammen med deg! Veldig glad i deg <3
Jeg forstår veldig godt hvordan det er å ikke ville gi slipp på det som reddet deg fra det vonde. Men ofte er det slik at det vonde den reddet deg fra, det er ikke like vondt lenger. Når du når enden av den veien, og kommer deg ut, så vil det føles helt annerledes. Det er IKKE en vei tilbake til det vonde. Det er en vei lenger vekk fra det <3
Legg inn en kommentar