Om å ikke komme seg opp

Det hjelper akkurat der og da. Men så sitter du der etterpå, skyldfølelsen og skammen ramler ned fra klar himmel i bøttevis, og det svarte hullet du så fint har plantet bena i blir om mulig enda svartere og enda dypere. Det hjelper ikke å hoppe nedi der, du tramper bare hullet enda større, skal du opp, er du nødt til å klatre.

Og her sitter jeg. Utallige hender er strukket mot meg, oppe i lyset sitter en hel bråte mennesker og heier og smiler og sier dette skal du klare. Og innimellom tar jeg springfart opp den glatte veggen, men glemmer hvor bratt den er og holder meg ikke fast.

Man kommer ikke opp på den måten. Det gjelder å heller lete seg fram til de små hyllene man får godt gripetak i og trekke seg oppover, litt og litt av gangen, og klamre seg fast til alle de som prøver å hjelpe.

Ett skritt. Ett krafttak. Og så ett til.