Husker dere for en stund siden, da innlegg nummer 200 ble viet til 200 ting jeg liker? Også sitter jeg her og sliter med å finne på mer enn jordbærtyggis, som ikke er kjempegodt en gang. Men det hjelper jo litt, likevel.
Nå virker det litt som at jeg kommer med et skikkelig pessimistisk syteinnlegg her, men det er ikke meningen altså. Jeg er bare litt matt, etter disse utallige krigene som kjempes til stadighet i mitt lille hodet, og heldigvis spiller tårer heller enn blod.
Det har blitt mange.
Alle har vel kjent på motstridelsene i seg når man skal bestemme seg for om man skal se på TV eller rydde kjøkken. Noen ganger er det lett å velge, andre ganger ikke. Det blir vel egentlig en dårlig lignelse på det jeg prøver å skrive om nå, men poenget er bare å få dere til å huske den følelsen: ambivalens.
Mitt sykdomsbilde innebærer veldig mye ambivalens. Det er et evig paradoks hvor man enten vil eller absolutt ikke vil to motsetninger samtidig, til enhver tid.
Alle disse kampene med og mot meg selv bryter meg litt sammen til tider. Jeg er mye redd. Men jeg vet aldri helt hva jeg er mest redd for.
Jeg vil så gjerne ha hjelp til så mye, men jeg vil helst klare meg selv.
Jeg vil bli sett, men ikke ta plass.
Jeg vil så inderlig fortelle, bare jeg kan holde alt hemmelig.
Jeg vil være usynlig, men jeg er så redd for å være usynlig.
Jeg er redd. Innimellom er det som om jeg kveles av all angsten som omtrent tar strupetak for meg, og jeg kaver og styrer før jeg kommer til fatning igjen. De sier jeg jobber hardt, at jeg står på og er flink. Men det er jeg ikke. Selvfølgelig har de rett. Jeg kjemper mot en horde av demoner som har bosatt seg i tankene og følelsene mine, det er klart jeg ikke klarer å ta alle på en gang. For det gjør jeg ikke, ikke i det hele tatt. Sykdommen er ikke borte selv om jeg har tatt opp kampen, selv om jeg får hjelp. Den lurer meg stadig vekk opp i stry. Fordi jeg lar meg lure. Igjen og igjen.
Heldigvis vinner jeg også. Oftere og oftere. Forhåpentligvis er det jeg som står der med pokalen til slutt.
9 kommentarer:
Du er god til å beskrive. Den ambivalensen du skriver om kjenner jeg meg igjen i også. Jeg slites også mellom alle disse små og store valgene. Men du jobber hardt, det gjør du, og gevinsten av det kommer til slutt! :)
Pokalen blir din til sist, jenta mi <3
Tro meg! Men det er nok en del kamper som skal kjempes før den tid, men tenk så mange små pokaler du får før du får den store! Heia heia!
PS: Gla i dæ!!
Veldig bra skrevet, Lise! Jeg heier og heier og heier på deg!
<3
Vi heier alle på dag lise! Du skal nok se at mange små pokaler blir en stor tilslutt<3 Vi heier på deg!
Hvis jeg skal komme med ett lite boktips til deg hvis du vil ha noe og gjøre er trilogien "The Hunger Games" eller "Dødslekene" helt fantastiske.
Jeg kjenner meg veldig igjen i de setningene du skriver i kursiv. Ambivalensen. Det er vel en kamp mellom fornuft og følelser, om en kan si det sånn? Du VIL stå med pokalen til slutt :)
Jeg ser du sliter, men ja du kjemper. Tvil ikke på det. Du gjør hva du kan, og ingen kan forvente noe mer. Denne kampen du nå har tatt opp er lang og hard, med opp og nedturer. Men hvis du klarer å fortsette da, selv om nedturen kommer, så sier det mye om styrken i deg. Å det har du gjort flere ganger etter at du kom hit. Så jeg har virkelig troen på deg skal du vite <3 Møtes til senkvelds snart da ;) Stooor klem:)
Ambivalensen er noe dritt,den gjør alt så vanskelig. Hvorfor skal det hele tiden være valg liksom?? Men det er godt å høre at du vinner flere og flere kamper,at det er DU som vinner.
Stå på Lise <3
Du blir stående med pokalen å hoppe på podiet en dag. Ting tar tid, men en dag er pokalen der!
Legg inn en kommentar