Storhet er ikke å ikke falle, men å reise seg igjen etter hvert fall.

"Ta tilbake livet ditt, Lise. Litt og litt av gangen."

Jeg puster ut litt hardere enn normalt og prøver å arrangere ansiktet mitt i noe som skal forestille besluttsomhet, men jeg tror det ser mer ut som en streng grimase med panikkslagne øyne. På noen få sekunder spilles et utall scenarioer inni hodet mitt, jeg klarer knapt å skille dem fra hverandre. Versoner der jeg kjemper og vinner, ekte smil, små og store gleder, blandet med versoner for grusomme til å beskrive. Det er som om veien og målet er en tynn, tynn line jeg skal balansere på, samtidig som noen står på alle kanter og kaster ting på meg. Oppgaven min kjennes uoverkommelig. Jeg blir slått overende gang på gang på gang på gang, og likevel skal jeg fortsette å kravle meg opp igjen, og fremover.

"Du må velge å ta livet ditt tilbake."

Velge. Det er det det står på. Jeg har ikke noe problem med å velge. Selvfølgelig vil jeg leve igjen. Selvfølgelig vil jeg ta imot alt det gode med åpne armer, ethvert lysglimt er velkommen hos meg. Så enkelt er det ikke. Ja, jeg har valget, men mitt valg må være så uhorvelig sterkt at det holder ut kampen mot mine demoner, som vil det stikk motsatte.

Jeg har håp. Men sykdommen har mot.