The higher that I climb, the deeper I fall down

Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Forrige uke var alt så fint og godt, helt uten grunn. Og denne uka har alt vært tungt og grått, uten grunn.

Det er vanskelig å snakke, vanskelig å være en del av verden.

Men jeg prøver. Jeg holder ut, så godt det går, og prøver å gjøre som jeg skal, selv om det er vanskelig.

Ordene vil ikke helt komme til meg for tiden, hverken ut av munnen eller ned på tastaturet. Heldigvis har jeg noen gode hjelpere, som tar seg tid til meg, selv om alt i meg skriker at jeg ikke fortjener alt det gode de har å gi meg.

I dag ble dagen reddet av en helskjønn ergoterapeut. For heldigvis finnes det noen mennesker som gjør meg trygg bare ved å være der, og noen ganger er det bare det som trengs for at verden går fra uutholdelig til mange grader varmere.

"Det skal ikke så mye til med deg, Lise", sier hun etter vi har gått en tur, og hun har i grunnen rett. Det skal ikke så mye til, bare man finner den riktige lille tingen.

Takk.