Sinnet

Jeg har tenkt litt på dette at tanken har en helt umenneskelig kraft. Nå har jeg fått kjenne litt på hvordan dette komplekse sinnet vårt kan ha alt å si. Mange får jo oppleve både nedturer og oppturer dette kan gi, og jeg har troen på at også nedturer kan skape en enda større opptur, fordi man da får erfart nettopp hvor viktig det er. Jeg har alltid vært ganske fascinert av hvor sammensatt vi er der oppe, men nå føles det som at jeg egentlig bare har sett på det fra avstand.
Men uten å ta så mye av meg selv inn i disse refleksjonene... Det kan skje ganske store ting der inne i hodet vårt, og jeg finner det veldig rart, faktisk, at det kan være sånn. At en liten impuls oppi hjernen kan sette i gang hele kroppen og stille seg etter et tankemønster eller en følelse eller hva det måtte være... det føles litt uvirkelig å observere.

Opptur

Jeg har tro på at det begynner å gå oppover nå. Det skal bli godt.

111

Jeg kjenner så snille mennesker. Dere skulle bare visst. Nå kjenner jeg at blyanten ikke er helt spisset, eller noe... (Haha, ordspill, kjeeempegøy). Men altså, jeg tenkte nå jeg skulle skrive litt likevel. Fordi. I det siste har jeg hatt så mange støttende personer å lene meg til, og disse menneskene er så fantastiske. Det betyr så mye for meg, i alle fall når alt ikke har vært så bra, da er det vidunderlig, rett og slett, å ha noen som virkelig bryr seg om meg og som jeg kan prate med. Takk for at dere er til.

I dag fikk jeg et brev i posten som jeg hadde ventet på. Jeg visste at dette kom til å gjøre meg glad, men kjempeglad, det hadde jeg ikke trodd! Det var nemlig fra Saraen min, den beste som finnes! Sara: Jeg er glad for at du er til!

Sent i november

Fine ting akkurat nå:

• Fine mints
• Kramsnø under føttene
• Tåke
• Riskrem
• Ingen planer
• Adventsstake i vinduskarmen
• Julestemning
• Klikkelyden fra kameraet
• Kinderkalender
• Lue som glitrer
• Godmusikk
  
  

Tøymykner og overraskelser

I dag har jeg hatt en kjempefin dag. Det blir ofte sånn når man gleder seg til dager som skal fylles med ingen verdens ting. Da blir nemlig de små tingene så fine. Også ballet det seg jo på med litt større ting og.
Jeg har ikke bedrevet så veldig mye. Før middag gjorde jeg fint lite annet enn å slappe av og ta livet med ro. Etter middag, derimot tenkte jeg å ta en tur til Rema 1000, da Anne Elisabeth slengte seg med i siste liten og det ble en litt lengre tur ned i Melhus sentrum. For en tur det ble! Jeg skulle opprinnelig kjøpe tøymykner og sjokoladekalender, men plutselig stod jeg der med tre bæreposer. Eller kanskje ikke så veldig plutselig, vi var overalt og rundtomkring ganske så lenge. Og jeg kjøpte alt mulig koselig, som nisselue og glanspapir.
Da vi var på Europris ringte mamma og var plutselig hjemme på skolen hos meg, og der var jo ikke jeg. Men de hadde tatt med alt de skulle ha med og lagt det på rommet mitt, så det var vel greit. Men jeg hadde jo savnet Tuvisen sånn at de måtte komme en tur ned til sentrum så jeg kunne hilse på. Og det var koselig. Mens vi hilstes fortalte pappan min at det også lå en overraskelse på senga mi. Jeg gledet meg villt hele veien tilbake - jeg elsker overraskelser!
Og gjett om jeg elsket denne! Jeg braste inn på rommet mitt, og der, midt på senga, lå en KINDERKALENDER! Jeg ble så overlykkelig at jeg nesten glemte det virkelig store som lå der like ved. Mitt fantastiske nye kamera! Det kommer til å være et lite helvete å leve med meg framover, med kamera rundt halsen eller oppi ansiktet på noen til enhver tid. Dette blir gøy.

Ingenting

I mangel av gode idéer vil jeg skrive om ingenting. Nå skal det nevnes at jeg under formuleringen av forrige setning tenkte å skrive om ikke noe spesielt. Men så slår det meg at ingenting er ganske spesielt. Det er jo et ganske omfattende begrep. Ingenting... det er jo det motsatte av alt, det største ordet som finnes. Men da... burde ikke ingenting være det minste? Jo, jeg tror det. Det er jo så lite at det ikke finnes. Ingenting. Det ligger likevel en sånn uendelighet i det, jeg ville kalt det en universal tanke, men det er jo noe annet. Mest av alt har det en sånn god klang. Ingenting.

Dans

Dans er ikke noe man gjør, det er noe man er. Dette har jeg følt så mye den siste tiden, og jeg er så glad for at jeg klarer å kjenne på akkurat det. Det er vanskelig å forklare for noen som ikke kjenner på det samme, men det føles utrolig sant. Dansen er med meg uansett hva jeg gjør, det er liksom hele meg. Selv om jeg ikke danser så ligger det der og lurer hele tiden. Tenk om alle kunne hengi seg til noe på den måten. Jeg tror ikke det er mange som gjør det.

Når det gjelder litt mer håndgripelige ting, som den videoen jeg nettopp sendte, vil jeg si litt om det også. Videoen var altså et halvgodt opptak av meg, Ingeborg og Ellisif fra klassen min er på skolen. Vi koreograferte denne dansen selv og viste den på familiedag på skolen. Vi kalte dansen for "?", sangen er av Ugress og heter Deceptions. Ina, også fra skolen, var så snill og kuttet sangen litt for oss.

?

Igjen

Jeg tenkte egentlig for meg selv at hvis man ikke har noe å si, så trenger man ikke å si det, men akkurat nå var det så godt med denne skrivingen. Ikke har jeg noe jeg skulle sagt eller fortalt, men jeg vil gjerne fortelle det allikevel.

Jeg skulle så gjerne hatt en ordentlig god historie.

Når man først er ensom er det best å være det et sted man er alene

Dette er en dag for god melankoli. Den typen som bare sniker seg rolig innpå deg når du sitter for deg selv og hører vakker musikk.

Også blir alt så fint å høre på. Og alt blir fint å se på og det er liksom nok. Man kan sitte der og bare se eller lytte til noe og høre at det er fint, og egentlig ikke trenge noe mer. Du kan romantisere og tenke deg til en kopp te eller en stor plate med sjokolade, men du trenger det ikke. Det føles ganske godt.